En cupcake består av mel, smør og sukker. Men symboliserer de pastellfargede godbitene også feminismens død?
Endelig ligger den foran meg. Eller ligger, jeg vil heller si at den strutter der nede på asjetten. En lyserosa, nærmest forførerisk liten kake pyntet med sukkerblomster og små perler. Hvor jeg enn har snudd meg de siste åra, så har de vært der, disse perfekte små skaperverkene. Som altså heter cupcakes også på norsk. Du ser dem på tv, i bøker og aviser. De serveres på motevisninger og kjendisfester. Overalt kan du kjøpe former, kakesprøyter og annet cupcakeutstyr. Likevel har ikke en eneste av dem funnet veien til min munn. Ennå.
Dersom du ikke tilhører kategorien ”kvinne i alderen 20-40”, kan det hende at du ikke helt forstår hva jeg snakker om. ”Noen jålete muffins? Er dette virkelig noe å skrive om i Prosa?” tenker du kanskje. Jeg vil derfor raskt oppsummere husmorbølgen som har hjemsøkt min generasjon kvinner de siste par åra – en internasjonal bevegelse der cupcaken er det fremste symbolet.
Dette har skjedd:
På midten av 2000-tallet dukket de første husmorbloggerne opp på internett: som regel jenter i tjueåra, engasjert i tradisjonelle kvinnesysler som strikking, baking, matlaging og innredning. Flere dyrket den Hollywood-aktige estetikken vi forbinder med 1950-tallets amerikanske husmødre. Tenk Betty Draper i tv-serien Mad Men. På bloggene deres kunne vi lese at de inviterte venninner til kaffeslabberas og syklubb, at de innredet hjemmene sine med loppisfunn og likte å pynte seg i yppige femtitallskjoler. I Sverige ble fenomenet raskt fanget opp av media, og mest oppmerksomhet fikk 23 år gamle Clara Lidström, som startet bloggen UnderbaraClara i 2006.
”Å lengte tilbake til mormors tid er en måte å frigjøre seg fra hele Sex og singelliv-mentaliteten på. Jeg blir rolig av å bake og har det best når jeg lever langsomt og bevisst,” sa Clara.
Hun fikk støtte av journalist og forfatter Josefin Ekman, som også var tidlig ute med husmorblogging. ”Husmorsysler er den nye yogaen,” hevdet Ekman, noe hun begrunnet med at det i dagens prestasjonskrevende samfunn kan være like avkoblende å se et håndarbeid eller en surdeig vokste sakte fram, som det er å gå på en yogatime.
Disse jentene karakteriserte seg som feminister og var nøye med å understreke at det hele ble gjort med et glimt i øyet. De lekte seg med det stereotype bildet av tidligere tiders hjemmefruer.
I dag har husmortrenden for lengst sprengt seg ut av disse nisjebloggene. Dyrkingen av fortidens verdier er nå en legitim del av mainstreamkulturen, og manifesterer seg på en rekke måter, ikke minst i bokbransjen, ukebladene og bloggosfæren. Den ironiske distansen ser ut til å ha forsvunnet et sted på veien. De fleste av dagens norske husmorbloggere deler bakeoppskrifter og viser fram sine vakre hjem uten å blunke. Det virker som om de i liten grad reflekterer over den åpenbare kontroversen i dette valget. Også når trenden presenteres i øvrige medier, mangler ofte spørsmålet om hvorvidt husmordyrkingen representerer et tilbakeslag for likestillingen.
La meg ta et ferskt eksempel: I sommer fikk en 26 år gammel husmorblogger på Tromøya besøk av Fædrelandsvennen. Avisa beskriver hjemmet hennes slik: ”Cupcakes med rosa glasur, hvitt tyll over hvite sjeselonger og fat med champagne og stettglass på kjøkkenbenken. Det er hverdagen for denne tobarnsfamilien på Tromøya.”
Den unge bloggeren forteller at hun er hjemmeværende på tredje året, og elsker det. Hun stryker alle barneklær, ”til og med de William bruker i barnehagen”, og sørger for at middagen alltid står på bordet når mannen kommer hjem fra jobb. ”Et gjennomført familieliv” er den ironiløse tittelen på artikkelen.
Hoppe av karrierekjøret
Hva har skjedd med kvinnene i min egen generasjon? Da vi vokste opp på 1980-tallet, var det intet vi ønsket mer enn å bli ”karrierekvinne”. Med smalt skjørt og innsvingt dressjakke. Vi elsket den ambisiøse Tess – spilt av Melanie Griffith – i filmen Working Girl fra 1989. Dette var en moderne Askepott-historie om sekretæren som tok over ansvaret i meklerfirmaet på Manhattan da hennes kyniske sjef ble sykmeldt. For ikke å snakke om den superintelligente advokaten Grace Van Owen (Susan Dey) i tv-serien Lov og rett i L.A. Alle ville være som henne! Og på 1990-tallet fikk vi Ally McBeal, superadvokaten som nærmest bodde på kontoret.
Damebladene fulgte opp dette idealet. Det er bare noen få år siden de skrev artikler om hvor viktig det var for kvinner i yrkeslivet å bygge seg nettverk. De ga oss tips om hvordan cv-en vår burde settes opp, og om hvordan vi best forhandlet lønn med sjefen.
I dag møtes vi med et annet budskap. Hjemmets tidsalder er tilbake, også i bladene. Stadig får vi servert lykkelige historier om kvinner som har hoppet av ”karrierekarusellen” og nå nyter det harmoniske hjemmelivet med familien.
I det nye magasinet Alt for damene kunne vi i sommer lese artikkelen ”Feminint vendepunkt”. Her ble vi presentert for tre kvinner som alle hadde forlatt ”den mannsdominerte forretningskulturen”. En av dem var den tidligere it-gründeren Bente Sollid fra Molde. Hun figurerte mye i avisenes næringslivspalter for noen år siden, og jeg husker henne godt som en inspirasjon for unge jenter med ambisjoner. Sollid ble kjent som Norges yngste avisredaktør, og startet firmaet Digital Hverdag i internetts barndom. Pressen døpte henne ”dotcom-dronningen”. Bente Sollid hadde knapt passert 30 da hun solgte selskapet og ble mangemillionær.
Nå har hun droppet karrierekjøret, kan bladet fortelle: ”I familien har Bente endelig funnet fullkommen lykke. Tidligere besto livet hennes av jobb.” På neste side blir vi presentert for den tidligere forsikringsmekleren Ellen Vahr, som forteller om sitt store dilemma: ”Mens mine kollegaer, som oftest mannlige, diskuterte finans og analyse, var jeg mye mer opptatt av myke temaer. Favorittprogrammet mitt på tv var Oprah, men det turte jeg ikke si høyt.”
Så kom det ”feminine vendepunktet” for Vahr: ”En dag gikk hun inn på nærmeste kjøpesenter, iført sin svarte karrierekvinnedrakt. Ut kom den nye Ellen med en nyinnkjøpt kåpe med rosa og røde roser på. Da fant hun endelig det hun ønsket mest av alt: Ro. Heretter skulle hun følge hjertet sitt, leve sant og ikke lenger være en prestasjonsprinsesse.”
Om våre mødre blir det gjerne hevdet at ”de brant BH-en”. Nå ser det ut til at døtrene drømmer om å brenne ”karrierekvinnedrakten”. Den har blitt for trang. De vil sparke av seg de ubehagelige pumpsene og heller krype inn i en rosa tunika i fløyelsstoff og kose seg med et blad.
Fra Skup til feelgood
Det var nettopp dette klesskiftet Norges største kvinneblad, KK, foretok for tre år siden. De kvittet seg med den innsvingte karrieredrakten – bokstavelig talt. Bladets tidligere redaktør, Bente Engesland, stilte nemlig alltid på lederplass i snertne, stramme jakker, høye hæler og perfekt sminke. Ikke et hårstrå lå feil. Engesland kom til ukebladet i 2005 fra stillingen som politisk redaktør i NRK, og hun hadde ambisjoner om å lage et samfunnsaktuelt og skarpt kvinneblad. Hun tok dermed opp tråden etter sin forgjenger Kjersti Løken Stavrum, som blant annet satset på dokumentariske reportasjer med internasjonal tematikk. Under Løken Stavrums ledelse ble KK det første norske mediet som fikk ideen til å intervjue Shah Mohammad Rais, bokhandleren i Kabul, og den Skup-nominerte artikkelen satte i gang hele debatten rundt Åsne Seierstads metode. ”For oss er det en uttalt målsetning å lage saker som kan kvalifisere for Skup-prisen,” sa Løken Stavrum i den forbindelse.
Men så viste det seg at KKs opplag stupte. Norske kvinner var visst ikke interessert i å lese om trafficking og livet under burkaen. Konsernledelsen i Aller Media samlet derfor troppene for å planlegge en ”justering av konseptet.” De kikket i retning av rivalen Kamille, en nykomling på bladmarkedet som hadde tatt betydelige markedsandeler siden oppstarten i 2005. I motsetning til KK holdt Kamille seg langt unna alvor og samfunnsproblemer: ”Kamille er et reinspikka feelgood-blad for damer. Bladet skal gi avslapning og nytelse, og vi skal gi energi. Ikke ta,” uttalte redaktør Gjyri Helen Werp den gangen.
Aller Media presenterte sine ideer om et lettere blad for Bente Engesland, som mislikte den nye strategien, og sluttet i protest. Få dager etter var ny sjefredaktør på plass, og det naturlige valget var nettopp Kamilles Gjyri Helen Werp.
Undertegnede, som i noen år leverte film- og plateanmeldelser til KK, deltok på en champagnefest for frilansere. Der ble den nye redaktøren og profilen presentert, og budskapet jeg satt igjen med, var: Heretter er det feelgood som gjelder. Ingen flere ti-sidere fra Pakistan! Ingen Skup-ambisjoner. Nå skal vi møte kvinnene på hjemmebane, i deres egen sfære. Bladet skulle dessuten bli penere, og intervjuobjektene måtte derfor styles i større grad enn tidligere.
Også lederartiklene endret seg. Werp ville møte leserne som deres venninne, ikke som en velkledd karrierekvinne. På bylinebildene som trykkes i lederen, sitter hun gjerne sammenkrøpet i godstolen, ikledd en flagrende tunika og med en stor kopp te i hendene. Hun skriver om de nære ting, som trening, shopping og helgeturer med venninner. På denne måten treffer hun tidsånden bedre enn sin forgjenger. For hvem liker egentlig en ambisiøs karrierekvinne? Det er jo litt 80-talls …
Og KK lyktes med å snu skuta. Salgspila begynte å peke oppover igjen. I fjor økte opplaget med hele ti prosent. Dermed stilnet kritikken fra journalistene som først hadde reagert negativt på endringene. Det er vanskelig å argumentere mot suksess.
Kaster bort tiden på å bake cupcakes
Det har likevel kommet noen sure reaksjoner på den nye husmorlykken. Den svenske forfatteren Maria Sveland, som fikk mye oppmerksomhet for sin feministiske roman Bitterfittan i 2007, kommenterte fenomenet slik: ”Budskapet er tydelig: Se ikke mer enn to meter utenfor din egen bolig!” Hun er opprørt over at dagens småbarnsmødre ikke har klart å plukke opp hansken etter 70-tallsfeministene, men i stedet velger å omfavne kjernefamiliens tradisjonelle kjønnsrollemønster. I dag må hun ”løpe rundt i en masse kirkebryllup der hennes feministiske venner gifter seg i bløtkakekjoler!”.
Flere næringslivstopper har også advart mot tendensen. Den danske hodejegeren Inge Berneke hevdet i Dagens Næringsliv at det er et økende problem for samfunn og næringsliv at velutdannede kvinner hopper av karrieren etter fem til ti år fordi de synes det kunne være ”sjovt at prøve noget andet”. ”Hvis du åpner et dansk dameblad, renner det ut historier om kvinner som skal bli frilansere, starte for seg selv og følge hjertet sitt,” sa hun. Vibeke Madsen i Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon stemmer i. Hun synes det er ille at så mange flinke jenter med topputdannelse og ”mastergrad på mastergrad” velger å hoppe av karrieren for å være hjemme. ”Så kaster de bort tiden på å bake cupcakes,” sier hun til Aftenposten.
Nå er det endelig min tur. Jeg løfter den lekre rosa cupcaken opp til munnen og dytter den inn. Det tjukke laget med smørkrem smaker et øyeblikk himmelsk. Men etter et par sekunder føles den syntetiske jordbærsmaken ganske overveldende. Og idet jeg svelger den første biten, kjenner jeg en voldsom sødme. Jeg forstår umiddelbart at jeg kommer til å bli kvalm hvis jeg prøver å fullføre.
Det er noe veldig unorsk over disse kakene. Våre ganer liker tradisjonelt ikke mat som smaker veldig søtt, tungt eller kunstig. Det er mye som aldri har slått an: popcorn med vaniljesmak, peanøttsmørbrød med syltetøy eller den engelske ”christmas pudding”. Når cupcakes likevel har blitt et så stort fenomen, handler det om at essensen i trenden er at de skal bakes, ikke at de skal spises. For det er jo fremdeles lavkarbo-bøkene som topper salgslistene.
”Do good feminists bake cupcakes?” spurte den britiske avisa The Guardian i 2008. Avisa hadde intervjuet flere representanter for de unge husmordyrkerne, som forsøkte å forklare bakgrunnen for sine valg. En av dem fortalte at det å prøve dop eller å drikke på byen ikke ville blitt sett på som opprørsk fra hennes side, ettersom dette var noe foreldrene hennes hadde gjort. Å dyrke huslige sysler vakte derimot større oppsikt. En annen sa at hun misliker ideen om at det er ting hun ikke kan gjøre fordi det er ”anti-feministisk”: ”Vi har blitt sosialt oppdratt til å være flaue over vår femininitet, men nå ønsker vi å omfavne den,” sier hun.
Mange synes nok at dette høres fornuftig ut: ”La nå jentene få bake, dersom det er det de vil!” Men innbakt i slike budskap ligger også en understrekning av at husarbeid og matlaging nettopp er et kvinneområde – og en del av vår femininitet. En antagelse våre mødre kjempet for å bli kvitt. Har likestillingen virkelig kommet så langt at kvinner i dag kan bruke husarbeid som rekreasjon? Hvis vi ser på tallene som viser hvordan arbeid i hjemmet fordeles mellom yrkesaktive par, har vi ikke det.
Jeg lurer på om alle disse unge kvinnene fremdeles vil elske å bake og sy, hvis det med tid og stunder blir forventet av dem?
Frys eplebiter og rabarbrastilker!
Etter å ha dominert blader og blogger i et par år har husmortrenden nå for fullt tatt steget inn i bokbransjen. Bøker om håndarbeid har fått et kraftig oppsving de siste åra. I fjor klarte designerduoen Arne & Carlos å selge nær 50 000 bøker om strikkede julekuler (!). Cupcakebøkene selger også godt. Aschehougs The Hummingbird Bakery har et foreløpig opplag på ti tusen, mens Ingrid Hancock Bjerknes’ Cupcakes – lag dem selv! (Cappelen Damm) har passert 20 000. KKs faste mat- og håndarbeidsskribent Paul Løwe er også aktuell med cupcakebok.
Interiørdesigner Maria Hovtun, som står bak husmorbloggen Marialifestyle.com, er ute med coffee table-boken Maria kokkelerer, inviterer og organiserer (Aschehoug 2011). Som så mange andre kvinner vi møter på glanset papir, har firebarnsmoren trappet ned karrieren for å skape et harmonisk hjem for familien. Og harmonien lyser virkelig ut av hver side i boken, enten det handler om rosa babyshowers eller bursdagsfest for labradoren Melissa.
Maria baker ikke cupcakes, men holder seg til deres noe uflidde fetter, muffinsen. Hun er opptatt av norske mattradisjoner, og i god husmorånd prediker hun matauk. Denne økologiske tilnærmingen til matlaging, selvberging og innhøsting er et sympatisk trekk ved mange husmorblogger. Trenden er jo også blitt knyttet til den lavkonjunkturfasen vi gikk inn i for tre år siden.
Jeg hørte den nederlandske trendguruen Li Edelkoort snakke om akkurat dette et par måneder før finanskrisa slo inn høsten 2008. Anledningen var åpningen av en utstilling i Sandnes, bestående av kunsthåndverk og tradisjonelle håndarbeidsteknikker. Edelkoort spådde at den økonomiske oppturen snart var slutt, og at vi nå kom til å søke tilbake til røttene våre. Bonden og selvbergeren kom til å bli våre nye forbilder, og matauk ville bli en folkesport igjen. Jeg ristet på hodet og ba om påfyll av champagnen. Men så er jeg altså heller ikke trendguru.
Maria Hovtun tok opp temaet i et intervju med Aftenposten nylig: ”Å få ned forbruket er den aller viktigste utfordringen vi står overfor. Vi har så smått tatt fatt på den veien. Tenk gjenbruk og bli flinkere til å utnytte all mat. Bruk naturressursene rundt deg: Frys eplebiter og rabarbrastilker om høsten. Plukk bær og sopp, saft og sylt,” sier hun.
Et viktig og positivt budskap. Men etter hvert som jeg blar gjennom de eksklusive fotografiene tatt i hennes 500 kvadratmeter store herskapsvilla på Vinderen i Oslo, slår det meg at det nok skal mer til enn å fryse eplebiter og rabarbrastilker før denne familien nærmer seg et lavere forbruk.
Våre bestemødres hjem hadde gjerne en finstue, som bare ble vist fram når det kom gjester. I skapet hang søndagsklærne. På samme måte velger min generasjons kvinner hva vi ønsker å vise omverdenen, og hva som skal holdes skjult. Det sier seg selv at du ikke poster et bilde på bloggen av et grisete kjøkken eller en full ektemann. Såkalt ”scrapbooking” – en utbredt kvinnehobby i dag – dreier seg om å lime inn bilder og andre minner i forseggjorte bøker. Heller ikke her får livets trivialiteter stor plass. Det handler om de vakre øyeblikkene. Våre Facebook-profiler føyer seg ofte inn i samme mønster.
Det er vel så interessant å se på hva vi utelater. For eksempel vet vi at det er svært utbredt i middelklassemiljøer å ha østeuropeisk vaskehjelp, men dette er lite synlig i norske kvinners framstilling av sin egen hverdag. Vi ser aldri at hun som viser fram sitt vakre hus i Bonytt, peker på terrassen og sier: ”Denne fikk vi en gjeng polske håndverkere til å bygge for oss svart!”
Superhusmor Maria Hovtun har ifølge Aftenposten en au pair boende i huset, men hun nevnes ikke i praktboken.
Nei, vi velger vår fasade med omhu, nå som før.
Det er et paradoks at husmorbølgen på den ene siden knyttes til miljøvennlighet og fremstilles som et slags opprør mot forbrukersamfunnet, når vi samtidig ser at trenden er blitt big business. Det samme kan sies om cupcaken som symbol: Den assosieres både med den familieorientere husmorkulturen, men også med en ”shopping og champagne”-mentalitet vi kjenner fra tv-serien Sex og Singelliv.
Som bevegelse har altså de nye husmødrene et stykke igjen når det gjelder å tydeliggjøre sitt budskap. Det kan jo være at husmorbloggene og kvinnebladene ligner litt på cupcakene de skriver så mye om: Søte og pene å se på, men nokså tomme på innhold?
——————————————————————————-
Aktuelle bøker:
Josefin Ekman: Pyssel de luxe (Bokförlaget Parasoll 2008)
Ingrid Hancock Bjerknes: Cupcakes – lag dem selv! (Cappelen Damm 2011)
Tarek Malouf: The Hummingbird Bakery-kakeboken (Aschehoug 2011)
Ellen Vahr: Drømmekraft (Gyldendal 2011)
Maria Hovtun: Maria kokkelerer, inviterer og organiserer (Aschehoug 2011)
Paul Løwe: Cupcakes – lekende lett (Versal 2011)
[...] har skrevet om cupcake-helvete i siste nummer av [...]
Godt skrive, men når det gjelder den oppveksande generasjon kjenner eg eit visst behov for å legge til mitt inntrykk av denne.
Eg høyrer ofte påstandar som at «unge i dag vil berre bli kjendiser og vere med på tv» eller «norske kids er bortskjemt i forhold til kids med minoritetsbakgrunn» eller oftare no: «unge historielause jenter omfavner ukritisk husmoridealet og føyer seg etter omverdas krav til perfeksjon i kropp og look».
Eg tenker ofte at ja! Sånn er det og finn bevis anten på Fristet på TV3 eller i kommentarfeltet til Fotballfrue.
Men, biletet er sjølvsagt meir samansett enn det. Unge er ikkje meir like enn andre aldersgrupper – og mitt poeng er at husmorspirene, kjendisspirene og dei andre «håplause» (i samfunnsøkonomisk og likestilingsmålestokk) er særs marginale i denne gruppa. Dei får ufortjent mykje merksemd, berre.
For statistikken viser at unge flest, menn og spesielt jenter, vil ha jobb og dei vil ha godt betalt for den. Fleire tek høgare utdanning enn tidlegare, dei studerer lengre, føder seinare, rekordmange får støtte til utdanning i utlandet og det er flest kvinner i høgare utdanning (og andelen menn er synkende). I tillegg ser ein og eit aukande engasjement i politiske ungdomsparti etter 22.juli.
Og, du nevner Alt for damene. Eit anna nytt dameblad, storsatsinga Stella (Bonnier) har egen seksjon for arbeid og karriere. I Sverige har «rosabloggar» Isabella Løwengrip gjort suksess med sitt jenteblad «Egoboost» som utelukkande handler om CV, sjølvtillit og «korleis bli advokat».
Alt dette er greit å ha i bakhovudet når den feministiske panikken grip ein.
Ei cupcake gjer intet sekstitall.
Men «Stella» og «Egoboost» retter seg først og fremst mot unge jenter mellom 18 og 25 år. Det er ingen tvil om at jenter i denne aldersgruppen tar lange og høye utdannelser som aldri før. Problemstillingen i essayet er ikke at kvinner ikke tar utdannelse, men at de etter 10-15 år i arbeidslivet velger å «kaste bort» mastergraden og heller dyrke den ny-glamoriserte husmortilværelsen. Dermed setter de ikke bare sin egen pensjon på spill, men også sin egen karriere hvis de på et senere tidspunkt skulle ønske å vende tilbake til arbeidslivet.
Nei, Stella retter seg mot damer mellom 25 -45 år, altså noko overlappande med Alt for damene som vart nevnt i essayet.
Veit ikkje om dei eldre «hemmafruene» er fleire enn før, skulle gjerne sett statistikk på dette, men ville nevne dei unge fordi ein ser den samme dyrkinga av heimetilværelsen der, med cupcakes (eller meir korrekt: cakepops) og husmorblogging. Men det er få som konsentrerer seg om KUN dette (og ei av dei tente over 500 000 ifjor) og her går det ikkje synleg utover karriere/utdanning/framtidsplaner.
Eg trur dette og er representativt for den eldre garde cupcakesbakerar og at det er ingen grunn til panikk sjølv om nokon av oss liker å bruke tid på folk som bruker tid til å bake.
Veldig godt skrevet post, og noe til ettertanke. Selv er jeg masterstudent som akkurat er ferdig (leverer i morgen!), og kommer til å bruke det neste året på å forsøke bli utgitt forfatter. I så måte passer jeg inn i bildet av noen som ikke søker karrieren, men så har jeg også master i litteraturvitenskap, så forfatterdrømmen er jo ikke akkurat fjernt fra studiet…
Samtidig kjenner jeg aller flest kvinner som IKKE passer inn i dette bildet som media maler. Jeg har medstudenter som arbeider beinhardt med studier, flere som er i ferd med å søke om stipendiat, og et par som allerede har blitt rekruttert hit og dit fordi de gjør så sabla bra arbeid.
Det er kanskje snakk om hvilke miljøer en velger å fokusere på? Jeg kunne i grunn ikke tenkt meg å bli husmor som sådan, jeg liker ikke å lage mat, kan ikke håndarbeid, og vil ikke ha unger. Hos oss er det samboeren min som kan å bake og vaske gulv (selvom begge hater å vaske da). Men jeg HAR lyst å være hjemme og skrive bøker (samtidig som jeg har deltidsjobb – på et engroslager). Så kanskje er det en tolkningssak, også. Kanskje må en se hva det innebærer å «droppe karrieren» og «være hjemme».
[...] Breen skriver i siste nummer av tidsskriftet Prosa i artikkelen Den nye husmorskolen at dyrkingen av fortidenes kjønnsroller har blitt en legitim del av mainstreamkulturen. Hun [...]
[...] Breen skriver i siste nummer av tidsskriftet Prosa i artikkelen Den nye husmorskolen at dyrkingen av fortidenes kjønnsroller har blitt en legitim del av mainstreamkulturen. Hun [...]
Interessant artikkel, men tror ikke vi trenger å bekymre oss. Denne artikkelen stod i BT forleden: http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Stadig-frre-vil-passe-barna-selv–2606439.html, statistikken viser at mens 34 % av foreldre ville ha barn mellom 1-2 år i barnehage i 1999, var det 61% som ville det i 2010. Altså er det ikke stadig flere, totalt sett, som ønsker å være hjemmeværende husmødre.
Jeg er helt enig med deg i at cupcakes virker kvalmende både som symbol og føde (har ennå aldri vært fristet til å smake). Og jeg synes det er trist at tilsvarende rosa/shabby/interiør etc tyter ut i så store mengder gjennom så mange ulike medier.
Men den debatten teksten din har satt i gang viser at det også finnes langt mindre overfladiske tilnærminger blant dem som velger å bruke mindre tid på inntektsgivende arbeid enn det normen tilsier. For eksempel:
- Et (reelt og reflektert) ønske om å leve bærekraftig.
- Ønske om verdiskapning i form av trygge barn og ungdommer som vil kunne bidra til fellesskapet i stedet for å bli en byrde gjennom f.eks. frafall fra skole.
Se for eksempel MAMMADAMEN (og hennes kommentatorer http://networkedblogs.com/pVrgR) og blogginnlegget «Grovbrød fremfor cupcakes (http://erunderveis.blogspot.com/2011/11/grovbrd-framfor-cupcakes.html)
For ordens skyld: Jeg har ikke belegg for å tillegge disse to stemmene akkurat slike mål og ønsker som jeg har nevnt ovenfor, men det finnes jo faktisk noen der ute (også menn!) som tenker slik og som jeg gjerne skulle ha lest mer om i alle de publikasjonene du referer til.
[...] Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv [...]
Feministbevegelsen handler om valg. Enkelt og greit.
Alle kvinner, og menn for den saks skyld, skal ha valgfriheten til å innordne livene sine som de selv ønsker. Cupcakes symboliserer ikke feminismens død, om noe dør feminismen når kvinner angriper hverandre dersom ikke alle har lyst til å være hardtarbeidende karrierekvinner.
Det samme kan sies om menn som latterligjøres for å velge den klassiske «husmorrollen» mens mor er ute i jobb.
Jeg blir også kvalm av rosa kaker med smørkrem og sukkerpynt – og tror faktisk det gjelder de fleste. Som du skriver er de jo egentlig ikke laget for å spises.
Og her er poenget: Cupcakes er bare et bilde, et symbol på noe man ønsker seg. Jeg er ikke helt sikker på at jeg deler din analyse av at dette «noe» er husmortilværelsen og et femtitalls-familieliv – jeg tror det bare er et nytt troféemblem, som i sin fjernhet fra de flestes hverdag (og smakspreferanser) uttrykker uoppnåelighet og følgelig også status. For de siste som har tid til å stå å lage dem, eller safte og sylte nennsomt fremdyrket hagegrøde for den del, er norske damer med små barn. De aller fleste av disse er nemlig som flere skriver her, samtidig i full jobb. De tar del i samfunnet, prøver å være enda flinkere, kulere og mer effektive enn før for å kompensere for barnas somling om morgenen, de samler smuler med strømpefoten og skyver haugen under skjenken, sovner på banen og våkner med sikkel på kinnet. Cupcakes derimot representerer tid, kontroll, overskudd, luksusen ved null næringsverdi og komplett meningsløshet. De er dessert i ordets mest opprinnelige forstand: Det som kommer når alt det sunne, riktige og fornuftige er fullført og på plass. Og DET, har du rett i, forutsetter lange dager..
Jeg er journalist og jobber i Egmont, et av forlagene som har rendyrket kunsten (og lever godt av) å følge folks usminkede preferanser – Det Vi Vil Ha, det vi tyr til når vi er alene i eget selskap, uten å skulle prestere eller vise oss eller leve opp til. Det fascinerende å se tallenes tale for hva disse preferansene er – de kjennetegnes av at de er enkle, ofte politisk ukorrekte og har overraskende lang holdbarhet. «Muffins» har vært ledende søkeord blant nordmenn på nett i et par år allerede, sier de på klikk.no-desken, som kan alt om slikt. Sjokoladekakeekstra og annen verdenskrig har overlevd minst en generasjon. Dritkjedelig å skrive om, såklart, men det er jo redaksjonens problem – og bonusen er at drittleie skribenter (og lesere!) søker videre og finner smalere og mer innovative nisjekanaler, som Prosa. Mange overlapper.
Så essayet ditt, som er velskrevet og morsomt å lese, har to svakheter. Det skyter budbringeren – det er ikke Gjyri-Helen Werp som elsker joggebukse og muffins selv om hun prøver å se sånn ut i lederen sin; det er (de nye?) KK-leserne som drømmer om det. De som skriver endeløse spaltemeter om interiør og muffins (og jeg jobber sammen med flere) er ambisiøse, effektive, likestilte og kommer gjerne kjapt tilbake på jobb etter fødsel. De BURDE faktisk være mer hjemme og bake, bare for bakingens og sjelefredens skyld, tenker jeg noen ganger. Uten at jeg vet det sikkert (KK eies av Aller), mistenker jeg at mange KK-lesere også er ståpå-jenter som jobber mer enn godt er og leser om øyenskygge og hypnose når de slapper av etter dugnad for fotballaget og senkvelds powerpointproduksjon. Når de ikke vil ha det mer, må KK spisse profilen sin igjen.
Den andre svakheten er at essayet sparker nedover. Akkurat som da Agnes Ravatn skrev morsomt nok om fordumming i magasiner og ukeblader, åpner det ikke for muligheten av at de hundretusenvis som velger å lese – og slik sett «bestiller» mer av stoffet – faktisk vet selv at det er virkelighetsfjernt, lættis eller klissete – dette som er lim mellom reportasjer om «ordentlige» ting. Og at de ALLIKEVEL bruker noen minutter av livet på det i uka. Hva om det gir selvtillit, i stedet for å ta? At man føler seg smartere enn redaktøren, journalisten, bloggeren og det noen ganger søtladne universet de spenner opp? At karrierekjendiser møter veggen og velger et annet liv ligger det vel en viss skadefryd slash gjenkjennelse i, for nesten enhver leser?
Norske damer er på vei ut og frem, de er tøffere, morsommere og varer lenger. Om det fører til «motkulturer» som (de uhyre få) nullskattende hjemmeværende bloggemødre, så endrer det ikke det store bildet – kontraster kan skjerpe synligheten. Vi har en haug med utfordringer som rike og privilegerte nordmenn, det er helt sant. Et sug etter mer tid og usunt, men oftest immaterielt, trash som glansbildekaker er imidlertid ikke en av dem.
Så lenge det ikke erstatter sex og bremser befolkningsveksten, da – men der er det vel fremdeles duften av nybakte boller som ligger og kniver som primærlyst med stor P.
Jeg synest det er mye som skurrer her, hvorfor er det likestilling og feminisme at kvinner skal være som menn i arbeidslivet? Hele poenget med diversitet og fordelene både med ulike kulturer og både kvinner og menn i arbeidslivet er jo nettopp at vi ikke er like! Vi trenger ulike synspunkt og innfallsvinkler for å løse problemer. Blir ikke mye innovasjon og nytenking dersom det er kun gutteklubben grei som styrer.
Jeg ble veldig lettet da jeg oppdaget dette, som leder har jeg ofte tenkt jeg må være som en mann – men det trenger jeg ikke! Jeg er kvinne og skal bruke mine styrker i min rolle. Jeg er god på å motivere, kommunisere, coache etc. Jeg setter også pris på baking og sying på fritiden – men det er en luksus syssel som krever tid og overskudd, det har man jo ofte manko på. Jeg lengter overhodet ikke tilbake til kjøkkenbenken men mener at man har lov å sette pris på «myke» verdier samtidig som man har en suksessfull karriere!
[...] mine lesere (for jeg ser at dere er her fremdeles – utrolig nok) å lese Marta Breens Den nye husmorskolen. Deretter synes jeg at dere skal ta turen innom disse fine damene som har hver sin innfallsvinkel [...]
Dette er en artig analyse – og det er nok av glitrende fjas som kan angripes og kritiseres her i verden, på lik linje som det er et ganske menneskelig ønske (behov?) å presentere noe presentabelt når en skal framstille seg selv – på verdensveven eller utenfor stuedøra. Et bilde av en kake i ny og ne er vel en fjong livsløgn en kan leve med.
Men det er «utenpå». Er det virkelig rimelig å regne med at det er like tomt og rosa-glitrende innenfor, i de bakendes eller hjemmeværendes hjerter og hjerner? Kanskje er det noe den elegante kose- og kakekritikken her går glipp av…
Jeg setter stor pris på at Celine ovenfor her refererer mine kommentarer under sine egne påpekninger av verdier som ønsket om det å leve et mer bærekraftig og mindre forbrukskarusellavhengig liv – og det å faktisk skape og selv delta i en tilstedeværelse og tilgjengelighet og nærhet i en myldrende familie. For mange kan dette være en vel så sentral motivasjon for å hoppe av karrierekjøret (helt eller delvis, for kortere eller lengre tid) – og stoppe litt sokker og bake noen brød og være litt tilstede for egne barn…
I de fleste av samtidas feminismedebatter – der kvinner kritiserer kvinner for å svikte et prosjekt de fleste av oss faktisk er for, men der faktisk ingen av oss har monopol på å definere hva det dreier seg om – så er det en påfallende mangel at det overhodet ikke reflekteres inn en debatt om barn og barndom. Det hører liksom ikke med i analysen, kampen og ideologien… Barn gjelder både kvinner og menn, omsorg gjelder både kvinner og menn. Men en feministisk kamp eller debatt som utelukker et perspektiv på barn og barndom, altså der debatten føres uten at vi ser at synspunkter og praktiske valg av livsform har konsekvenser for barn og oppvekst, – en slik debatt mister noe vesentlig. Barn og barndom er et viktig samfunnsanliggende. I møte med en slik debatt og en samfunnsideologi der barndom ikke er «med» – så settes alle foreldre, kvinner og menn, i en umulig situasjon. Som foreldre tar vi valg som har konsekvenser for våre barn. Vi står ikke bare på en samfunnsarena og tar mer og mindre politisk korrekte eller personlig smarte valg. Vi har også et ansvar for noen som ikke kan ta de samme valgene ennå, noen som er avhengig av både hva slags samfunn vi bygger og hva slags familier vi velger. Vi må kunne gjøre valg som er til å stå for på begge plan.
http://erunderveis.blogspot.com/2011/11/kaker-som-er-lette-angripe.html
[...] som følge av blogginnlegget mitt Er cupcakes farlig? som jeg skrev som svar til Breens essay Det nye husmortrenden i Prosa. Programmet heter Ekko og ledes av Mona [...]
[...] (også kalt “kosetrenden”, hørte jeg i dag på radio). Det har vært drøfta om cupcakes er symbolet på feminismens død, og hvorfor denne trenden er så stor når stadig flere kvinner [...]
[...] politiske likestillingsdebatt [...]
Jeg blogget om akkurat dette. Det er et viktig element i alle disse bloggene som viser vakre kaker, nydelige hjem og rene og pene barn: personen bak – som viser frem dette livet, har faktisk jobb. Hun blogger. Bloggen er full av reklame og det må regnes som inntekt. Alt hun gjør er med tanke på å vise det frem til verden. Det er det som ER jobben. Et vellykket hjem, vakre kunstverk av mat, vellykkede barn. Det er det hun bruker ALL sin tid på. Det kommer ikke frem i bloggen at hun tar bilde av maten omtrent før den er på bordet, at hun poster blogginnlegg fra kafeen der hun sitter og nikoser seg med sine veloppdragne barn. For publikum ser det ut som om hun bare ER slik. Men det er ikke hun som er slik. Det er jobbinstruksen hennes som er slik. Og derfor får man et fullstendig vridd bilde på virkeligheten. Og min redsel rundt dette er at det ikke kommer frem i teksten, og dermed legges lista på hva et arbeidende menneske med barn, jobb og hus, skal klare. For vår jobb er jo en helt annen! Og disse kvinnene som går hjem i førti, femti prosent stilling for å klare å opprettholde fasaden, de har ingen rettigheter på sikt: ikke har de rett på god pensjon, på sykepenger, på dagpenger eller en real uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Og det funker nok når du er en vellykket tannlege med en like vellykket tannlegemann, men det funker ikke nødvendigvis for dem som ikke har en overklasseøkonomi. Man kan ikke hindre disse bloggene, eller at de har 28 000 lesere til dagen. Men på sikt vil kanskje lesertallene og dermed inntektene synke, flere vil oppdage at det er ren utopi for folk flest å ha en slik livsstil. Min versjon av denne opplevelsen kan leses på:
http://vestlandsembla.blogspot.com/2012/05/nar-flodhesten-i-stua-kles-i-de.html
[...] tenkte jeg at dette minner om cupcakes-debatten fra tidligere i år. Den som ble igangsatt av Marta Breens essay i Prosa. Flere bloggere ble også da provosert og skrev innlegg. Jeg møtte Breen til debatt i P2s Ekko [...]
[...] nå ble det helt tydelig at adventstiden og pakkekalendere (på samme måte som cupcakes og forseggjorte matpakker) rett og slett bare er en show-off for “perfekte” mødre. [...]