En vanvittig hverdag?

Forhenværende næringslivsaktør og nå samfunnsdebattant Elin Ørjasæter gir ut sine tidligere kommentarer i bearbeidet og forlenget form mellom to permer. Resultatet er godt skrevne tekster, men tekster som fremstår som uten brodd og uten formål.

Elin Ørjasæter Det glade vanvidd Cappelen Damm 2011

Pamfletten Det glade vannvidd som nå gis ut på Aschehoug forlag er på 144 tekstsider. Den er skrudd sammen av 11 kapitler og 61 underkapitler. Det er en lettlest og allment tilgjengelig tekstsamling. Tematikken i tekstene spenner vidt. Men alle tar utgangspunkt i forfatterens liv. Hun bruker seg selv, sin familie og sine egne erfaringer for å skrive om alt fra likestilling, språk og teknologi til arbeidsliv og de europeiske staters fremtid. I den grad en kan si det er en rød tråd, må det være hennes oppfatninger om det moderne livets krav, de evige tidsklemmer og den moderne samtids forsøk på kosmetikk og politisk korrekthet. Hun vil bryte det politisk korrekte med direkte tale.

De fleste vil kjenne seg igjen i temaene hun tar opp: Foreldremøter, mobbing og ferieturer med barn. Om forholdet til alkohol, skjellsord og lykkepiller. Ved å bruke sin mann og seg selv som eksempel, slår hun et slag for den norske mann som fremstår stødig i motsetning til mer hysteriske kvinner. Gjennom sine personlige erfaringer slår hun fast at menn er bedre oppdragere enn kvinner. Hun bruker sin psykisk utviklingshemmede bror og betegnelser på hans diagnose som eksempel på den norske offentlighets angst for såkalte ukorrekte benevnelser.

Elin Ørjasæter fremstår som et tegn i tiden ved at det hun skriver om eksplisitt tar utgangspunkt i hennes eget liv, hennes egen familie og hennes eget virke. Gjennom sine subjektive observasjoner prøver hun å skrive noe allment. Hun inntar en rolle som såkalt ”skribent”, som er en betegnelse på skrivende og meningsbærende i det offentlige ordskiftet. Disse ”skribentene” skriver ut ifra seg selv, ikke fra sin posisjon og ofte heller ikke ut fra spesiell kunnskap om feltet de skriver om.

Skribentene baserer mye av sine inntrykk av verden og av hverdagen på personlige livserfaringer som de vurderer som så interessante at de vil formidle dem til allmuen. Jo mer personlig, jo mer ekte. Jo mer inn i ukens offentlige tema, jo bedre. Og jo mer hverdagslig, jo nærmere. Slik fremstår tekstene i pamfletten til Ørjasæter som et bilde av vår tids offentlige ordskifte – subjektive, raske og hverdagslige.
Det glade vanvidd handler mer om forfatteren enn om noe annet. Ikke bare tar samtlige tekstedeler utgangspunkt i hennes eget liv, men også i selve presentasjonen av boken er det Elin Ørjasæter som fremheves. Ikke et budskap, tema eller fokus. På fremsiden av omslaget er det forfatterens navn som har størst skrift og oppe til høyre er det et bilde av forfatteren. Forlaget selger henne og ikke innholdet.
På baksiden skriver forlaget at du bør ”kjøpe boken, bake en kake og kose deg i kveld”. Pamfletten selges som underholdning. Og det er vel på mange måter det den er. Forlaget retter seg åpenbart inn mot et lesersegment som ellers ville ha tatt med seg et magasin eller et ukeblad i sofaen. Men spørsmålet er om denne lesergruppen vil kjøpe boken istedenfor å lese forfatteren eller andre skribenter i fargerike magasiner? Trolig ikke.

Forfatteren har de siste årene gjort seg bemerket med friske fraspark gjennom sine kommentarer og i debatter. Trolig har Aschehoug forlag sett et kommersielt potensial i dette. Gitt forfatterens penn og sterke meninger, er det i utgangspunktet ikke en dårlig idé å be henne skrive en bok. Men bestillingen og utførelsen virker for enkel. Det virker som formålet kun er å gi ut en ”bok”, ikke at ”boken” er viktig. Pamfletten virker som et rent bestillingsverk fra forlaget.

Elin Ørjasæter kunne med fordel ha skrevet mer inngående, mer kritisk og med et klarere formål. Og det er ingen som skal betvile at hun kan det. Hun er en god observatør med god fremstillingsevne. Spørsmålet er hvorfor forlaget ikke har gitt henne en sjanse til å skrive en slik bok?