Fra bæsj til shabby chic og skitne lyster

I Prosessen ser Prosa-redaksjonen på interessante sakprosasprosjekter som er under arbeid og som det blir bok av. Denne gang: Bår Stenvik om Skitt. Boken handler om våre holdninger til det rene og det urene, sett via forfatterens norske oppvekst. Boken kommer ut på Pax Forlag høsten 2011.

Denne boka måtte skrives med beina i dritten og hodet i skyene.

Den kommende boka Skitt åpner med en liten anekdote, hvor jeg forteller om en gang da jeg som liten gutt var med faren min ut i fjøset:

Sauene hadde fått fôret sitt og stod rolig gumlende, mens vi stelte med hestene. Lukta av sagflis fra golvet blanda seg med varmen fra de store, raggete arbeidshestene, og jeg smøg meg inn i båsen ved den yngste, Luna, mellom den mørkebrune flanken hennes og de slitte plankene i veggen, som var dekket med et svart lag av gammel svette og skitt. Jeg klappet henne, og en liten sky av støv steg opp.
«Hun er skitten,» sa jeg.
«Det er en skitten verden,» svarte faren min.

Om far Stenvik hadde vært en puritansk kristen og levd for hundre år siden, ville han kanskje sagt dette i et resignert tonefall. Men faren min er en ateist født på 40-tallet, og han sa det i et tonefall som signaliserte at jeg ikke skulle være så prippen.

Denne historien, som også var utgangspunktet for arbeidet med boka, etablerer motsetningen mellom to filosofiske standpunkter som for eksempel kan formuleres slik: A) Skitt tildekker sannheten. B) Skitt er sannheten. Disse posisjonene har stått mot hverandre siden lenge før min far gjorde sitt første fjøsstell. Den greske filosofen Platon ga oss ideen om en edel og immateriell sjel som var fanget i kroppen, en idé som igjen ble plukket opp av de tidlige kristne. Hans kollega Diogenes, derimot, var mannen bak den kyniske filosofien, som hevdet at vi burde omfavne det vi hadde til felles med dyrene. For å understreke poenget sitt, likte Diogenes å onanere og bæsje offentlig.

Jeg ønsket i denne boka å se på hvordan vi på den ene siden frastøtes av det skitne, og på den andre siden blir tiltrukket av det, både i et lite og et stort perspektiv.

Det lille perspektivet i boka utgjøres av konkrete eksempler på hvordan jeg og andre mennesker forholder oss til det som er rent og urent i egne liv og oppfatninger: Hvorfor har vi forskjellige syn på hygiene? Hvorfor er vi mistroiske både overfor skitne og svært renslige mennesker? Hvorfor er svette ekkelt i noen reklamer, og sexy i andre? Hvorfor er tiss og bæsj så morsomt på film? Hvorfor liker noen av oss funksjonalismens store rene flater, mens andre sverger til liksom-skitten shabby chic? Hvorfor betaler vi ekstra for jeans med oljeflekker, samtidig som vi vemmes ved de ufarlige brune flekkene på en moden banan?

Det store perspektivet i boka handler om å trekke linjer mellom disse spørsmålene, og se hvordan for eksempel ideen om en immateriell sjel, opplysningstidens framskrittstro og hippiebevegelsens tilbake-til-naturen-idealer har påvirket hvordan vi tenker omkring skitten.

Når sant skal sies var ikke barndomshistorien min den eneste kimen til boka. Jeg begynte først å jobbe med materialet i form av en masteroppgave i Liberal Studies ved New School for Social Research, og noe av inspirasjonen var at så mange av de andre kursene jeg hadde tatt der, handlet om «skitne» ting i metaforisk forstand, det være seg sex, ondskap eller synd. Samtidig bodde jeg i en høyst konkret skitten og nedslitt by, New York, og lot meg villig forføre av den autentisiteten denne patinaen syntes å levere. Ikke minst syntes jeg at «Dirt» var en veldig fin tittel, som ville føye seg fint inn mellom andre sveipende populærvitenskapelige bøker, som Blink, Salt og Cod.

Allerede fra starten tenkte jeg på prosjektet som en blivende bok, ikke bare en oppgave, og målet var å gjøre språket så lite akademisk som mulig. Idealet har vært en personlig og essayistisk stemme som er både stor og liten på samme tid. Den store stemmen er den som har internalisert bakgrunnskunnskapen og gjort den til sin egen, som suverent legger fram sine egne tolkninger og bygger sitt univers, uten en mengde forbehold eller sitater for å rettferdiggjøre sine standpunkter. Den lille stemmen er den som er åpen om sine vinglinger, henviser til telefonsamtaler med venner og google-søk. Jeg har prøvd å unngå å henfalle til den mellomstore stemmen, som bruker upersonlig språk for å tilsløre tilfeldighetene og det subjektive som ligger bak en tekst, og samtidig trekker fram andre stemmer i redsel for å stå alene.
Til å begynne med så jeg for meg en bok med stor vekt på det skitne i litteratur, filosofi og religiøse tekster. Men etter hvert satt jeg stadig oftere og leste om eksperimenter innen biologisk orientert psykologi og hjerneforskning. Det viste seg at jeg ikke kunne skrive om det skitne uten å pirke borti den store konflikten mellom natur og kultur som forklaringsmodeller.

Den akademikeren som kanskje er mest kjent for sine tanker om skitt, er sosialantropologen Mary Douglas. I sin bok Rent og urent populariserte hun William James’ utsagn om at «skitt er materie på feil sted». Douglas’ bidro til å spre oppfatningen om at skitt er sosialt konstruert. I senere tid har hygieneforskere og biologisk orienterte psykologer gått i rette med et relativiserende syn på skitt, fordi de mener premisset med at «skitt er materie på feil sted» er feil. Hva vi synes er avskyelig er biologisk betinget, ifølge disse forskerne. Vi er genetisk programmert til å synes at blod, slim, urenheter, insekter, rotter og misdannelser er ekle, fordi de er forbundet med smittefare.

Dette er en del av en utvikling hvor biologi, statistikk og hjerneforskning de siste 30 årene har albuet seg inn på felter tidligere dominert av psykologi, litteraturstudier og filosofi, og mange studenter som i sin tid lot seg imponere av Derrida og Foucault har lagt sin elsk på Steven Pinker og Jonathan Haidt. Hjernevask-serien til Harald Eia er et av de nyligste eksemplene i en jevn strøm med informasjon om evolusjonspsykologi og nevrologi, som avdekker gen for kriminelle tenkemåter og forklarer hvorfor menn er menn og kvinner kvinner.

Selv er jeg en del av denne generasjonen, oppvokst med klokkertro på språk og ideer, men også med en økende hunger etter mer molekyler og synapser i kosten.
Imidlertid synes jeg ikke den mest interessante måten å behandle denne motsetningen på er å iscenesette den som en fotballkamp hvor den beste skal vinne. Tvert imot er det for meg mer interessant å se på hvordan teoriene nærmer seg de samme problemene fra forskjellige kanter, og hvordan de kan supplere hverandre. I dette tilfellet for å undersøke i hvor stor grad fysisk og metaforisk skittenhet faktisk henger sammen.

Slike ambisjoner om å kna sammen C.P. Snows «to kulturer» ser man altfor lite av i Norge i dag, og mine forbilder i så måte er amerikanske vitenskapsformidlere som Jonah Lehrer, Malcolm Gladwell og Steven Johnson.

For det er jo en formidler jeg er, ikke en forsker eller filosof, og det har vært viktig å stadig minne meg selv på akkurat det. Det er så mange smarte folk i verden at jeg ikke kan regne med å finne ut noe som ingen har funnet ut før. Jeg har også oppdaget at det finnes en mengde bøker om skitt beskrevet fra alle slags vinkler, og det hadde ikke overrasket meg om flere andre sitter rundt i Norges land med lignende prosjekter. På den andre siden har jeg prøvd å minne meg selv på at dette likevel vil være nytt for de fleste norske lesere, slik det var nytt for meg mens jeg researchet boka. Og ikke minst vil måten det fortelles på være ny, selv om fortellingen er kjent.

Jeg skriver selvsagt om dette emnet fordi jeg synes ideene og opplysningene i boka er interessante. I skriveprosessen har det likevel vært viktig for meg å tenke på dem først og fremst som plotmomenter i en fortelling. Den som vil tilegne seg det faglige innholdet i denne boka, kan kjøpe seg adgang til en akademisk database for samme prisen. Dermed blir eksemplene og rekkefølgen minst like viktig som selve ideene, og selv om jeg har tilbrakt mye tid på universitetsbiblioteket, er illustrasjonene like gjerne hentet fra samtaler med venner, reiser, reklamer i ukeblader eller youtube. Innholdsbolkene gjør seg ikke fortjent til sideplass i den grad de er viktige faglig eller pedagogisk, men i den grad de fenger leseren og driver teksten videre. For eksempel ved å lede leserens mistanke i en retning, for så å komme til en overraskende konklusjon. For meg er denne boka først og fremst en fortelling, selv om den er en fortelling om en idé.