Veit ikkje om dei eldre “hemmafruene” er fleire enn før, skulle gjerne sett statistikk på dette, men ville nevne dei unge fordi ein ser den samme dyrkinga av heimetilværelsen der, med cupcakes (eller meir korrekt: cakepops) og husmorblogging. Men det er få som konsentrerer seg om KUN dette (og ei av dei tente over 500 000 ifjor) og her går det ikkje synleg utover karriere/utdanning/framtidsplaner.

Eg trur dette og er representativt for den eldre garde cupcakesbakerar og at det er ingen grunn til panikk sjølv om nokon av oss liker å bruke tid på folk som bruker tid til å bake.

Jeg ble veldig lettet da jeg oppdaget dette, som leder har jeg ofte tenkt jeg må være som en mann – men det trenger jeg ikke! Jeg er kvinne og skal bruke mine styrker i min rolle. Jeg er god på å motivere, kommunisere, coache etc. Jeg setter også pris på baking og sying på fritiden – men det er en luksus syssel som krever tid og overskudd, det har man jo ofte manko på. Jeg lengter overhodet ikke tilbake til kjøkkenbenken men mener at man har lov å sette pris på “myke” verdier samtidig som man har en suksessfull karriere!

Og her er poenget: Cupcakes er bare et bilde, et symbol på noe man ønsker seg. Jeg er ikke helt sikker på at jeg deler din analyse av at dette “noe” er husmortilværelsen og et femtitalls-familieliv – jeg tror det bare er et nytt troféemblem, som i sin fjernhet fra de flestes hverdag (og smakspreferanser) uttrykker uoppnåelighet og følgelig også status. For de siste som har tid til å stå å lage dem, eller safte og sylte nennsomt fremdyrket hagegrøde for den del, er norske damer med små barn. De aller fleste av disse er nemlig som flere skriver her, samtidig i full jobb. De tar del i samfunnet, prøver å være enda flinkere, kulere og mer effektive enn før for å kompensere for barnas somling om morgenen, de samler smuler med strømpefoten og skyver haugen under skjenken, sovner på banen og våkner med sikkel på kinnet. Cupcakes derimot representerer tid, kontroll, overskudd, luksusen ved null næringsverdi og komplett meningsløshet. De er dessert i ordets mest opprinnelige forstand: Det som kommer når alt det sunne, riktige og fornuftige er fullført og på plass. Og DET, har du rett i, forutsetter lange dager..

Jeg er journalist og jobber i Egmont, et av forlagene som har rendyrket kunsten (og lever godt av) å følge folks usminkede preferanser – Det Vi Vil Ha, det vi tyr til når vi er alene i eget selskap, uten å skulle prestere eller vise oss eller leve opp til. Det fascinerende å se tallenes tale for hva disse preferansene er – de kjennetegnes av at de er enkle, ofte politisk ukorrekte og har overraskende lang holdbarhet. “Muffins” har vært ledende søkeord blant nordmenn på nett i et par år allerede, sier de på klikk.no-desken, som kan alt om slikt. Sjokoladekakeekstra og annen verdenskrig har overlevd minst en generasjon. Dritkjedelig å skrive om, såklart, men det er jo redaksjonens problem – og bonusen er at drittleie skribenter (og lesere!) søker videre og finner smalere og mer innovative nisjekanaler, som Prosa. Mange overlapper.

Så essayet ditt, som er velskrevet og morsomt å lese, har to svakheter. Det skyter budbringeren – det er ikke Gjyri-Helen Werp som elsker joggebukse og muffins selv om hun prøver å se sånn ut i lederen sin; det er (de nye?) KK-leserne som drømmer om det. De som skriver endeløse spaltemeter om interiør og muffins (og jeg jobber sammen med flere) er ambisiøse, effektive, likestilte og kommer gjerne kjapt tilbake på jobb etter fødsel. De BURDE faktisk være mer hjemme og bake, bare for bakingens og sjelefredens skyld, tenker jeg noen ganger. Uten at jeg vet det sikkert (KK eies av Aller), mistenker jeg at mange KK-lesere også er ståpå-jenter som jobber mer enn godt er og leser om øyenskygge og hypnose når de slapper av etter dugnad for fotballaget og senkvelds powerpointproduksjon. Når de ikke vil ha det mer, må KK spisse profilen sin igjen.

Den andre svakheten er at essayet sparker nedover. Akkurat som da Agnes Ravatn skrev morsomt nok om fordumming i magasiner og ukeblader, åpner det ikke for muligheten av at de hundretusenvis som velger å lese – og slik sett “bestiller” mer av stoffet – faktisk vet selv at det er virkelighetsfjernt, lættis eller klissete – dette som er lim mellom reportasjer om “ordentlige” ting. Og at de ALLIKEVEL bruker noen minutter av livet på det i uka. Hva om det gir selvtillit, i stedet for å ta? At man føler seg smartere enn redaktøren, journalisten, bloggeren og det noen ganger søtladne universet de spenner opp? At karrierekjendiser møter veggen og velger et annet liv ligger det vel en viss skadefryd slash gjenkjennelse i, for nesten enhver leser?

Norske damer er på vei ut og frem, de er tøffere, morsommere og varer lenger. Om det fører til “motkulturer” som (de uhyre få) nullskattende hjemmeværende bloggemødre, så endrer det ikke det store bildet – kontraster kan skjerpe synligheten. Vi har en haug med utfordringer som rike og privilegerte nordmenn, det er helt sant. Et sug etter mer tid og usunt, men oftest immaterielt, trash som glansbildekaker er imidlertid ikke en av dem.
Så lenge det ikke erstatter sex og bremser befolkningsveksten, da – men der er det vel fremdeles duften av nybakte boller som ligger og kniver som primærlyst med stor P.

Alle kvinner, og menn for den saks skyld, skal ha valgfriheten til å innordne livene sine som de selv ønsker. Cupcakes symboliserer ikke feminismens død, om noe dør feminismen når kvinner angriper hverandre dersom ikke alle har lyst til å være hardtarbeidende karrierekvinner.

Det samme kan sies om menn som latterligjøres for å velge den klassiske “husmorrollen” mens mor er ute i jobb.

Men den debatten teksten din har satt i gang viser at det også finnes langt mindre overfladiske tilnærminger blant dem som velger å bruke mindre tid på inntektsgivende arbeid enn det normen tilsier. For eksempel:

- Et (reelt og reflektert) ønske om å leve bærekraftig.
- Ønske om verdiskapning i form av trygge barn og ungdommer som vil kunne bidra til fellesskapet i stedet for å bli en byrde gjennom f.eks. frafall fra skole.

Se for eksempel MAMMADAMEN (og hennes kommentatorer http://networkedblogs.com/pVrgR) og blogginnlegget “Grovbrød fremfor cupcakes (http://erunderveis.blogspot.com/2011/11/grovbrd-framfor-cupcakes.html)

For ordens skyld: Jeg har ikke belegg for å tillegge disse to stemmene akkurat slike mål og ønsker som jeg har nevnt ovenfor, men det finnes jo faktisk noen der ute (også menn!) som tenker slik og som jeg gjerne skulle ha lest mer om i alle de publikasjonene du referer til.