Krigen, moralen og historien

Høsten 2014 utkom det tre solide og kritikerroste – for ikke å si bejublede – bøker om 2. verdenskrig i Norge. De berører alle ettertidens håndtering av spørsmål om ansvar, skyld og skam: Tore Rems Reisen til Hitler, Marte Michelets Den største forbrytelsen og Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. To av disse bøkene er imidlertid også blitt møtt med kritikk. Ikke for deres innhold, ikke for deres valg av tema, men for deres moralske grunntone – anklagen mot en historikertradisjon som enten har vært apologetisk overfor en erkjent nazist eller for å ha forholdt seg likegyldig til det norske holocaust.

Tore Rem gir i Reisen til Hitler en opprivende fremstilling av Knut Hamsuns nazisme. Bokens formål er nettopp å skildre nazisten Hamsun, uten omsvøp og uten formildende omstendigheter. Motivasjonen for denne fremgangsmåten blir tidlig fremlagt for leseren: Det er å motsi alle tendenser til apologi i den historieforskningen som har beskrevet Hamsun og krigen. Alle de forsøk som er gjort på å frata Hamsun ansvaret for hans nazisme, så som påstandene om at han var senil, lite interessert i politikk, døv og uvitende om hva nazismen egentlig gikk ut på. I særdeleshet oppfatningene om at han var uvitende om hva nazismens antisemittisme innebar. Dette er i korte trekk viktige sider av den apologetiske tradisjonen som omgir historien om Hamsun og krigen, og som Tore Rem peker ut som motivasjon for egen tekst.

Reisen til Hitler levner da også liten tvil om at Hamsun faktisk mente det da han valgte å være nazist. Med innstendig og uopphørlig energi fotfølger Rem alle Hamsuns små og store handlinger og ytringer som knytter Hamsuns bevissthet til nazismens utopier. Han ville det tredje rike, og han stilte sin litteratur til rådighet for nazistenes propagandabruk. Det er lesning som river. Hamsuns person pakkes ut av litteraturens estetiserende omslag, og det som kommer frem, er ikke bare en nazist. Det er en utvetydig usympatisk og brutal person som også insisterer på å bli holdt ansvarlig for sitt politiske ståsted. Her er ingenting å unnskylde. Den apologetiske tradisjonen står for fall.

FORARGELSE
Også Marte Michelets Bragepris-vinnende Den største forbrytelsen er blitt møtt med den samme unisone anmeldertilslutning. Som med Rems bok er anmelderne opptatt av hvor viktig boken er som en korreksjon til en historiefremstilling som har utelatt å vektlegge at holocaust også fant sted i Norge. Dertil kommer også at fortellergrepet er så mektig og solid gjennomført at boken imponerer på mange nivåer. Den flytter merkesteiner ved å flytte de norske jødenes skjebne fra margen til hovedteksten i norsk okkupasjonshistorie – for det var da vitterlig de som var det sentrale målet for okkupantenes grufulle prosjekt.

Men også Michelet er blitt møtt med motstemmer – ikke på grunn av bokens kvaliteter, som blir funnet upåklagelige også av motstemmene, men på grunn av en moralsk grunntone. Det finnes en moralsk forargelse i Michelets fremstilling, er det blitt hevdet, som retter anklager mot fortidens mennesker så vel som nåtidens historikere. Jødenes hjelpere får for liten rolle, er det blitt hevdet – og har det vært så taust om det norske holocaust som boken hevder?

Den tredje boken, Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg, har ikke på samme måte blitt møtt med kritikk for sitt moralske prosjekt, men også Jackson er klar i sine moralske dommer – ja kanskje enda klarere enn Rem og Michelet. Forskjellen er at når Jackson retter moralen uten omsvøp mot sin morfar, frontkjemperen, lar hun den også peke tilbake mot seg selv – blant annet gjennom å tematisere drømmen om å ha forfedre å være stolte av, og deretter lete etter likheter med sin morfar. Denne forbindelsen blir likevel, med rette selvsagt, avvist av forfatteren når det kommer til stykket. Selvsagt er hun ikke ansvarlig for sin morfars handlinger under krigen. Forfatteren innser dette, for så likevel å insistere på å utforske i hvilken grad hun kan gå inn i denne materien med en grad av ansvar. Har hun ikke selv vært uforsonlig? Lengtet etter tilsvarende utopier? Hatt liknende politisk-paranoide tankemønstre? Likner hun ikke intellektuelt på sin morfar, tross alt?

Jacksons vilje til å gå inn i historien, forsøke å forstå mekanismene bak valgene som ble tatt, uten å akseptere dem, innvarsler en ny måte å håndtere krigshistorien på. I kjølvannet av blant annet Bjørn Westlies Fars krig fra 2008, og som i Marte Michelets Den største forbrytelsen, blir sløret som har omsluttet frontkjempernes eventuelle kjennskap til og deltakelse i folkemordet på østfronten, revet til side. Her er Jackson kanskje enda mer kompromissløs enn Michelet i sin konklusjon om at det var umulig å ikke vite, umulig å ikke ha deltatt. Temaet er høyst nødvendig å utforske, og å gi plass til, i et land der man senest under diskusjonene om amerikanske soldaters krigsforbrytelser i Abu Ghraib i fullt alvor stilte spørsmålstegn ved om norske soldater ville være i stand til å gjøre noe liknende. Disse bøkene bringer krigens forbrytelser nærmere.
Jacksons bok har dermed også den samme grunntonen, og i boken sier hun da også at målet er å forstå fortiden for å møte nåtidens utfordringer. Som i Rems og Michelets bøker finner vi også hos Jackson en karakteristikk av historiefaget som unnfallende når hun peker på egen uvitenhet om det norske holocaust. Hun identifiserer kilden til denne uvitenheten mer generelt som en mytologi blant skolebarna – hvilke besteforeldrehistorier som verserte, og hvilke det ikke ble snakket om, skoledagenes etablering av én historie om Norge og motstand og én om Tyskland og holocaust.

Slik får Jackson sagt noe viktig om hvordan 2. verdenskrig i Norge lett kan oppfattes, og dermed indirekte også pekt på at her er det hvite flekker. Alle tre bøkene rommer derfor en kritikk av historiefagets forvaltning av fortellingene om 2. verdenskrig i Norge, men det er først og fremst Tore Rems og Marte Michelets bøker som det er blitt tatt til motmæle mot.

MORALSK «VI»
I Marte Michelets Den største forbrytelsen og i en del av resepsjonen av boken vises det moralske temaet i en hyppig bruk av et diffust «vi» som betegnelse på de aktørene som unnlot å hjelpe jøder under krigen, som stilte seg likegyldige til jødenes lidelser eller endog hjalp nazistene. Dette moralske «vi» har for noen lesere en besnærende tiltrekning, for andre er den mindre forlokkende. Den er ikke særegen for Michelet. Det moralske «vi» dukker også opp hos historikere. Innenfor 1814-forskningen er det for eksempel ikke sjelden snakk om hvorvidt «vi» kan være stolte av hva «vi» fikk til på Eidsvoll eller ikke. Men vi var jo ikke der. I Marte Michelets bok dukker dette «vi» opp i en karakteristikk av Norge i tiden rundt forrige århundreskifte, hvor forfatterens språk sømløst går fra å snakke om det historiske Norge til et mer tidløst vi: «Vi var et land i periferien. […] Vår gjestfrihet overfor utlendinger var heller ikke sagnomsust, og inntil 1851 hadde jøder spesifikt vært nektet innreise.» Ironien gjør den underliggende moralen tydelig.

Vi var imidlertid ikke til stede på dette tidspunktet, og de fleste av oss heller ikke under krigen. Det er klart at dette moralske «vi» har et annet opphav enn i selve historien som fortelles. Det er et utslag av historiefagets iboende moralske oppdrag og vitenskapshistoriske opphav. Historiefaget var, inntil begynnelsen av 1800-tallets vitenskapsteoretiske historisme inntok universitetene, et fag for moralske forbilder. Historien var livets læremester, Magistra Vitae, og det hadde det vært i over 2000 år. Derfor ble også historieproduksjonen kontrollert og styrt av makten. Under eneveldet i Danmark-Norge var det kongens egne menn som fikk eller delte ut oppdrag om å skrive oppbyggelig eksempelhistorie til etterfølgelse, som for eksempel Store og gode Handlinger av Danske, Norske og Holstenere fra 1777. Tittelen forteller alt om motivasjonen for historieskrivingen den gang, og fulgte tett på en tradisjon som hadde eksistert fra antikkens dager.

OPPRIVENDE LESNING
Kanskje bør historiefagets moralske opphav – og oppdrag – tematiseres oftere. Humaniorafagene kan etterstrebe så mye de orker å anerkjenne naturfagenes vitenskapelige metoder og vise hvor viktig det er å forholde seg ydmyk til de vitenskapskrav som kommer fra den kanten, men når det kommer til stykket – vel, så blir historikere dømt like mye for sin moral som for sin vitenskapelighet.

Det hviler en moralsk plikt over historiefaget, og denne plikten manifesterer seg i slike fortellerstrategier som vi finner både hos Rem, Michelet og Jackson, selv om Jackson gjør dette med et annet fortegn. I stedet for å operere med et moralsk «vi» opererer hun med et tilstedeværende «jeg» i teksten. Et jeg som gråter, fortviler, kaster opp, forsøker å lukke øynene, men som målrettet og med gråten i halsen følger etter sin morfar til østfronten. Hun tenker og analyserer, forsøker å forstå uten å unnskylde, forsøker å ta inn over seg grusomhetene for så å innse at det er umulig. Et liv med studier av massakrene og kampene på østfronten vil aldri kunne gi noen adekvat forståelse. Grusomhetenes karakter og omfang er ufattelige.
Alle disse tre bøkene er opprivende lesning, så opprivende at de nesten ikke bør leses i sammenheng. Men det er en moralsk plikt å fortelle historiene som her fortelles. Holocaust har plassert et historisk-moralsk imperativ i hendene på krigens etterkommere, formulert av den tyske filosofen Theodor W. Adorno: «Innrett dine tanker og handlinger slik at Auschwitz aldri vil skje igjen!»

Den polsk-jødiske sosiologen Zygmunt Bauman er av dem som tar dette moralske imperativ på alvor. Nå er det en stund siden hans Modernity and the Holocaust kom ut (1989), men den har mye å si om hvordan ettertiden kan og bør håndtere holocaust, også moralsk. I hans verk kan man imidlertid lese et skille mellom skyld og ansvar. Ettertiden har ingen skyld i det som skjedde, men et ansvar for å ta det inn, fortelle, analysere, forsøke å forstå for å avvise de impulser eller mekanismer som igjen kan lede til noe liknende.

IMPERATIVER
Det er helt klart moralske imperativer som ligger til grunn i alle disse bøkene. Men der Rems og Michelets generaliserte «vi» står i fare for å inkludere skyld i sitt ansvarsbegrep, er Jacksons klare skille mellom fortellingens «jeg», historiens aktører og leserens «du» en form som styrer unna skyld og rendyrker ansvaret. Vi har ansvaret for historiefortellingen, men det er de historiske aktørene som har skyld.
Hva da med anklagene om historikernes unnfallenhet? Det er jo først og fremst her at bøkene har møtt motbør, Rems bok blant annet fra representanter fra Hamsunsenteret og Michelets bok fra representanter fra Jødisk museum. Bøkene er først rost, med rette, for sine narrativer, sin utførelse, etterrettelighet og sannferdighet, og ikke minst – hilst velkommen som nødvendige, til dels presserende nødvendige, bidrag til historien om 2. verdenskrig.

Men hvorfor minimere den forskning som er gjort om Holocaust i Norge, blir det bemerket, og hvorfor postulere et «vi» som forsøker å lette Hamsuns nazisme?

Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg, som jo også karakteriserer den norske historietradisjonen som mangelfull, møter imidlertid ingen slik kritikk. Jeg tror det har å gjøre med at Michelet og Rem har bragt inn en akademisk pliktøvelse i sine tekster, en pliktøvelse de egentlig er fritatt fra. De skriver ikke akademiske tekster, og dermed er de fritatt fra den obligatoriske øvelsen det er å skrive seg inn i en historiografisk tradisjon. En sakprosabok der virkemidler fra skjønnlitteraturen dyrkes i så stor grad som hos Michelet og Rem, står seg godt uten å måtte posisjonere seg på denne måten. Både Michelet og Rem lykkes til fulle i sine narrative strategier; bøkene står triumferende støtt i valg av genre, men de har likevel dratt med seg den akademiske plikten til å skrive seg inn i – eller snarere opp imot − en fagtradisjon, en plikt som alltid også innebærer faren for å konstruere stråmenn.

Finnes da ikke denne stråmannen også i Ida Jacksons påpekning av at holocaust, det er noe man har oppfattet som en historie som fant sted utenfor Norges grenser? Er det ikke her den samme anklagen som fremmes, mot en slags unnfallenhet eller farget historieformidling? Jo. Men kanskje er hennes påpekning mer treffende fordi den er generell og spesifikk på en og samme tid. Hun retter ikke egentlig kritikken i noen klar retning, annet enn mot skolens undervisning og sin egen oppfatning. Men nettopp derfor setter hun også fingeren på den komplekse sammenhengen fortellingene om krigen inngår i – fra forskningspolitikk, forskeres individuelle valg, formidlingsstrategier og muligheter til fagdidaktikk, skoleformidling og popularisering. Jackson setter også fingeren på sider ved formidlingen av 2. verdenskrig som er verdt å reflektere over: Mye av formidlingen skjer via dataspill, med lavere aldersgrense for spill der skurkene er nazister (!?).

Hva er det alt dette forteller? Jo, at historieproduksjon er ubegrenset, bredspektret og uregjerlig. Den foregår på så mange plan at historiefagets egne utøvere kun utgjør en liten del av produksjonen, men ansvaret tillegges likevel forskningsinstitusjonene. Historievitenskapen og historieskrivingen kommer ikke unna moralen.