Jørgen Moe var romantikeren som ble teolog og biskop. I dag er han mest kjent som parhesten i Asbjørnsen og Moe, merkevaren bak de norske folkeeventyrene. Nevnes navnet Jørgen Moe alene, er det færre som har kunnskap. Det er derfor på tide at Moe fikk sin biografi, ikke minst med tanke på det kommende Moe-jubileet i 2013.

Gjefsen gir en kronologisk fremstilling av Jørgen Moes liv fra oppveksten på Mo gård på Ringerike til hans død i Kristiansand i 1882. Denne gang har ikke Gjefsen lykkes i like stor grad som med sin biografi over Asbjørnsen fra 2001.

Tuls Gjefsen: "Jørgen Moe. En biografi" Dreyer 2011

Eventyr og folkeminne
Mange mener Moe som ideolog og stilist betydde mer for eventyrene enn Asbjørnsen. Men det var samarbeidet mellom de to som gav store resultater. Det unike samspillet kommer blant annet frem i brevvekslingen mellom Asbjørnsen og Moe i årene 1842–44. Det var en utfordring å overføre folketradisjonen og det muntlige bygdespråket til et «Bogsprog», som ikke svekket det opprinnelige uttrykket. Skulle de skrive Stolbebod eller Stabur? Gjefsens gjenfortelling av kildene viser at diskusjonene var mange og langt fra samstemte og hjertelige.

Gjefsens slutninger rundt samarbeidet er en av mange tråder som kunne trengt en tydeligere hypotese. Biografiens store svakhet er at temaene ikke struktureres og analyseres samlet, der det kunne vært behov for det. Siden Jørgen Moe er mest kjent for eventyrene kunne jeg ønsket meg et eget kapittel som tok for seg “eventyrstilen” under ett. Da hadde det blitt rom for et mer detaljert dykk i 1800-tallets språksituasjon og stilistisk debatt.

Som i biografier flest er Moes liv presentert kronologisk, men tidslinjen virker som en tvangsaktig mal over formidlingen. Halvveis i boka er Moe halvveis i livet. Gjefsens springer progressivt fra den ene anekdoten til den andre, for å holde tritt med sidetallet og krokene i Moes liv. Jeg er ikke fornøyd med tempoet, langt mindre at interessante temaer ofte synes uttømt før refleksjonen er i gang.

Men Gjefsen viser samtidig spennvidden i Moes folkloristiske interesser, og gir en detaljert oversikt over Moes innsamlingsferder av folkeminne, vel og merke hvis leseren makter å samle trådene. Dette gjelder også når Gjefsen skriver om den ideologiske motivasjonen for eventyrarbeidet. Inspirert av Brødrene Grimm mente Jørgen Moe at han fant det opprinnelige utrykket for folkeånden i folketradisjonen. Det gjaldt å foredle det spesielle til noe allment nasjonalt.

Dikterisk engasjement
Gjefsen har gjort grundige undersøkelser i Moes omgang med Christianias samtidige åndsliv. Beskrivelser av Moes relasjoner til Welhaven og maleren Gude bidrar til å belyse Moe som en nasjonsbygger i kulissene. Sangene Moe skrev til diverse markeringer i byen, og utdrag fra aviser og tidsskrift viser frem en humoristisk, livsglad dikter og kritiker med snert, som når Wergelands oder får gjennomgå i Morgenbladet. Slike tekster kunne kastet lys over Moes produksjon mellom stive permer, men problemet er at Gjefsen sjelden fordyper seg i de litterære aspektene. Til tross for selvstendige vurderinger rundt Moes kjente forsøk på å gjenskape en tapt gullalder i diktning og eventyr, er det vanskelig å øyne nye og tankevekkende tilskudd til Moe-resepsjonen.

Dessverre er Gjefsen ofte opptatt av mindre interessant kuriosa som setter oppmerksomheten på prøve. Leserens gode hukommelse tas for gitt når personer og tema som er introdusert langt tidligere i boken behandles innforstått. Spesielt er dette tydelig i de mange sitatene som flere steder burde vært oppsummert gjennom tydeliggjørende kommentarer, eller transkribert til fordel for dveling ved temaer, som for eksempel Jørgen Moes interesse for – og omgang med – barn og barndom. Flere sitater fremstår lite forankret, og da er det desto mer uheldig at listen over sitater bak i boken ikke er merket med sidetall. Når Sten Inge Jørgens i VG omtaler bokens som «frydefull lesning» og fremhever Gjefsen formidlingsevner (20.11.11), er det derfor vanskelig å si seg enig. Biografien hadde med enkle grep blitt bedre.

Fra samfunnsrefser til kirkereformator
Til biografiens forsvar må dens andre del fremheves. Den tar for seg Jørgen Moes liv etter 1850, hans virke som prest og biskop. Her skildres Moes reise fra streng folkerefser i Krødsherad til kirkereformator og prominent kirkefader. Et ledigere språk og en mer strukturert historiefremstilling bidrar til at det jeg finner minst interessant i Moes liv, paradoksalt nok er det mest leseverdige. Blant annet er Moes kamp mot brennevinservering på Krøderens første dampskip og ukristeligheter som bannskap og nattlige frierier lystig lesing. Kanskje peker dette tilbake på at Gjefsen har stått friere i forhold til tidligere Moe litteratur? Siden Gjefsen har konsentrert seg om områder i Moes liv som tidligere har vært mindre belyst, savner jeg en tydeligere skissering av bokens prioriteringer.

Et isolert og lidende unntaksmenneske?
Hvorfor Moe i 1850 forlot folkeminnene til fordel for en prestekarriere er omdiskutert. Enkelte har pekt på dette som et brudd i Moes liv, en «religiøs krise» der nasjonalromantikken måtte vike for modernisme og pietisme. Sigurd Aarnes kjente ord: Estetiker og Lutheraner brukes også til å strukturere Gjefsens todelte biografi. Gjefsen skriver undersøkende om det han omdøper fra “en religiøs krise” til en «midtlivskrise». Det har vært savnet, fordi temaet har vært preget av uvisshet.

Det hersker liten tvil om at Moe hadde det vanskelig vinteren 1850. Han fikk ikke forlenget statsstipendiet for å arbeide videre med folkeminnene, og fremtiden som lærer i Christiania så ikke lys ut. Spesielt ikke når Moe beilet til en av byens finere frøkner. Men om vinteren vet vi lite, og når det kommer til omgang med ikke-eksisterende kilder, er det et poeng å mane til taushet og ikke til tolkning. Gjefsen skriver: “Moes østlandsnatur fornektet seg ikke; når det var noe riktig alvorlig fatt, tidde han ” (s. 186). Det er å trekke det altfor langt slik Gjefsen sier til VG: «Moe var det vi i dag kaller en bipolar person. Han hadde en sammensatt personlighet. Han var hyperaktiv i en periode med stor arbeidsaktivitet, så var han borte fra alt og alle i opp til et par år” (VG 20.11.11). Én ting er å retrospektivt gi psykiske diagnoser, en annen ting å bedrive vilkårlig kildetolkning. Når det ikke finnes kildemateriale fra de fire første månedene i 1839 tolker Gjefsen det som at han leste døgnet rundt til sin embetseksamen. På den annen side tolkes periodevis mindre brevveksling mellom Jørgen Moe og henholdsvis Welhaven og Asbjørnsen som et tegn på tett kontakt.

Når det gjelder Moes mange nedturer undrer jeg meg med Anders Aschim i Dag og Tid, over hvor lett Gjefsen lar den portretterte slippe unna med diagnosen han setter på seg selv: “Melancholie”. Moes depresjoner burde vært diskutert i lys av den romantiske kunstnermyten, og biografiens tendens til å fremstille diktere som lidende unntaksmennesker.

Biografi med mangler
Med biografens vektlegging av til dels underholdende kirkehistorie, er det kanskje ikke så rart at det var avisen Vårt Land som utropte biografien til en av fjorårets beste bøker. Beklageligvis for Jørgen Moes skyld og den formidleren han var, så fortjener ikke boken en så stor heder. Gjefsen lykkes ikke godt nok verken med disponering av relevant innhold eller øvrige formidlingsstrategier. For den jevne leser er det nok mange som vil finne boka underholdende, men for særskilt interesserte kan det nok være en bedre investering å lese i originalkildene selv.

(Denne anmeldelsen er ikke publisert i papirutgaven av Prosa.)

Åsa Linderborg var ikke noe kjent navn i Norge før Meg eier ingen kom ut på norsk i 2008. Da jeg påtok meg oppdraget å oversette denne selvbiografiske oppvekstskildringen et drøyt halvår tidligere, var det ingen som ante hvor stor oppmerksomhet den og forfatteren skulle få også i Norge. Det er historien om sin egen barndom forfatteren forteller, fra Västerås i Sverige der Åsa vokste opp sammen med sin alkoholiserte far, herdermester Leif Andersson.

Mange lurer på hvordan det er å oversette fra et språk som er så nært morsmålet. Noen tenker nok at ”det der kunne jeg også gjort!”, for svensk er jo noe alle nordmenn kan. Og heldigvis er det mange av oss som forstår svensk! Spørsmålet er om det er nok når man skal oversette en bok. Svensk og norsk er nært beslektet, men dette gjør også at det fins en del feller å gå i for en oversetter. Svensk har hatt større innflytelse fra fransk enn det norsk har, og det er flere ord som har ulik betydning i de to språkene. Noen eksempler er ”le”, som på svensk betyr ”smile”, ”artig”, som på svensk betyr ”høflig”, ”rar”, som på svensk betyr ”morsom”, ”lidelse”, som på svensk betyr ”lidenskap”. Det er et drøss av slike såkalte falske venner. Som oversetter må man ikke trå feil her. Da lurer man leseren, for leseren tar for gitt at teksten som står der, er den ”riktige”.

Å finne rytmen
Første gang jeg oversatte en svensk bok, oversatte jeg det svenske ordet ”kasse” med det norske ”kasse” – fordi jeg ikke visste bedre, og fordi: Hvis denne hovedpersonen virkelig ønsket å fylle matvarene sine i en kasse, og ikke i en pose (som ”kasse” betyr) når hun hadde vært og handlet, kunne ikke jeg nekte henne det! Jeg syntes det var pussig, men det er det jo så mye som er. Og disse svenskene … Jeg ble heldigvis reddet av en våken språkvasker. Etter dette sjekker og dobbeltsjekker jeg alle ord og uttrykk som føles pussige i sammenhengen, enten jeg oversetter fra svensk eller engelsk.

Det fins selvsagt andre forskjeller mellom norsk og svensk enn enkeltord og begreper og betydningsforskjeller på ordplanet. Det er vanskelig å sette fingeren på denne forskjellen, men svensk har en annen rytme og klang. Dette litt udefinerbare er man nødt til å ta hensyn til. Det kan være fristende å oversette ord for ord, nettopp fordi språkene er så nært beslektet (og noen ganger er det helt betimelig å gjøre nettopp det), men rett som det er kan setninger med fordel snus på for å oppleves som norske og ikke høres ”svorske” ut. Som i følgende eksempel: I Meg eier ingen står det på svensk: ”På en krok i köket hängde pappas vigselring.” Meningen er tydelig; ingen sak å forstå ordene her, og jeg kunne skrevet: ”På en krok på kjøkkenet hang pappas giftering.” Feil ville det ikke vært, for meningen kommer fint fram; det er ikke det. Men jeg valgte likevel å skrive: ”Gifteringen til pappa hang på en krok på kjøkkenet.” Svensk har en tendens til å ha mer ”baktunge” setninger enn norsk. Setningen med gifteringen er såkalt baktung i den forstand at hovedsaken, her pappas giftering, er plassert sist i setningen. På norsk kan det høres tungt og pussig ut når det viktigste ordet plasseres så langt bak. Det er vanligere på norsk å plassere det viktigste i setningen lenger fremme, og derfor snudde jeg om på den.

Når man oversetter, gjør man store og små valg hele tiden, og jo mer erfaren man blir, desto tryggere blir man. Uansett er språk sjelden som matematikk, der man kan sette to streker under riktig svar. Ofte er det konteksten og tonen i teksten som blir avgjørende når de små beslutningene skal tas.

Dansen
Jeg tenker ofte på leseren når jeg oversetter. Min oppgave er å gi leseren den samme opplevelsen av rytme og mening som leseren av originalteksten får. Det er en stor utfordring, og noen ganger virker den nærmest umulig. I Skriveboka fra 2008 snakker Merete Morken Andersen om det hun kaller ”danseren”, som er en av ”skriverens fem muser”. Oversetterens største utfordring er, ifølge henne, ”å få danseren i teksten, denne %måten de [forfatterne] gjør det på&, oversatt til et annet språk”. For alle tekster har en danser, mener Morken Andersen. Danseren er den som er vanskeligst å gripe med rasjonelle bilder og forklaringer, ”men er mer en type grep i skrivingen”, ”en fornemmelse, en intuisjon, et ikke-fysisk registreringsapparat for hva som foregår”.

Dette kan høres mystisk ut, men det sier i hvert fall meg noe om drivet og gleden jeg opplever mens jeg oversetter god litteratur, noe som forhåpentligvis avspeiles i teksten den norske leseren til slutt sitter med. Morken Andersen sier at det er danseren som gir deg den dype leseropplevelsen, som ”får pulsen til å gå raskere, føttene til å rykke umerkelig”. Det er danseren som ”gir deg sug i magen” og ”styrer hånden din på en slik måte at rytmen din forskyves inn i setningene når du skriver”.

Min, kanskje ubeskjedne, påstand er at jeg fant denne såkalte danseren i teksten straks jeg satte meg ned for å oversette Meg eier ingen. Jeg tror jeg kjente dette drivet fordi meningen var umiddelbart tilgjengelig, og kanskje også fordi jeg likte det jeg leste. Det er Åsa Linderborgs ”måte å gjøre det på”, som Morken Andersen formulerer det, som hjalp meg å finne danseren i akkurat denne teksten. Åsa Linderborg skriver:

”En renskrapad sommar sålde han min blå cykel som jag fått i femårspresent av mamma och Lasse. Jag hadde visserligen växt ur den men hade ingen annan och framför allt var den min. Cykeln gav femtio kronor som han gikk til bolaget med. En annan gång sålde han mitt gökur til Lola och var oförståande när jag gjorde anspråk på pengarna.”

Jeg måtte forstå hva som sto der (gjengi meningen) og samtidig få det hele til å lyde norsk – i stil og setningsbygning. Men mest av alt: Rytmen i originalen måtte ikke gå tapt! Det måtte ikke bli særlig lengre eller mer omstendelig på norsk! Det lille ordet ”jo” var en måte å erstatte det svenske ”framför allt” på, også for å gi språket den rette rytmen og klangen. Jeg oversatte:

”En sommer pappa var blakk, solgte han den blå sykkelen jeg hadde fått av mamma og Lasse da jeg fylte fem. Jeg hadde riktignok vokst fra den, men hadde ikke noen annen, og det var jo min. Han fikk 50 kroner for sykkelen og tok en tur på systembolaget. En annen gang solgte han gjøkuret mitt til Lola og ble uforstående da jeg gjorde krav på pengene.”

Det er danseren jeg er ute etter å finne når jeg oversetter, og det er helt prekært at jeg finner den, enten jeg oversetter fra svensk eller engelsk. Sånn i ettertid vet jeg ikke om jeg har klart det med hver eneste bok jeg har oversatt, for jeg må innrømme at denne jobben ikke alltid oppleves som en dans (i hvert fall ikke på roser!). Noen ganger kan jakten på meningen i teksten føles som altoverskyggende. Det ideelle er å kunne danse seg gjennom oversettelsen, slik at den står støtt og vakkert på egne bein, enten originalen er – for min del – svensk eller engelsk.

- Slik jeg opplever det, er tellekantsystemet i praksis akseptert i mesteparten av akademia. Den ideologiske motstanden mot systemet var alltid begrenset til noen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag og institutter.

Det sier Espen Ytreberg, leder ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo. Han er en uttalt, men ikke ukritisk tilhenger av tellekantene.

- Jeg synes mye av debatten rundt dette har vært lite konstruktiv. Den har i stor grad dreid seg om å være for eller imot tellekanter, heller enn å være en åpen debatt om hvordan systemet kan bli bedre, mener han.

Ytreberg skal snart få snakke mer, men først må vi innom selve systemet og få et lite grunnkurs i tellekanter.

Incitamenter i sentrum
I januar 2006 ble tellekantsystemet innført ved universitet og høyskoler. Kunnskapsdepartementet var ikke fornøyd verken med hvordan forskning ble registrert og synliggjort for samfunnet, eller med det totale volumet av verdifull forskning sett i forhold til tiden som ble brukt på å forske. Løsningen var å lage en ordning som ga instituttene ved universiteter og høyskoler incitamenter til å prioritere forskning hardere. Systemet heter ”publiseringsindikatoren”, men blir omtalt som ”tellekantsystemet”. NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) fikk oppdraget med å utvikle løsningen, og arkitekten bak det hele heter Gunnar Sivertsen. Han skal også få komme til orde etter hvert. Helt sentralt i dette systemet står publiseringskanaler og rangering av disse. Her finnes det to nivåer: nivå 1 og nivå 2. Forlag og tidsskrifter (både norske og utenlandske) rangeres etter vitenskapelig kvalitet, og et eget utvalg i Universitets- og høgskolerådet (UHR) er ansvarlig for rangeringen i samarbeid med nasjonale fagråd i hver disiplin. Nivå 2 gir mest uttelling. Når en vitenskapelig ansatt har fått antatt en artikkel i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift på nivå 2, gir det for eksempel tre poeng i tellekantsystemet. Hvert poeng gir økonomisk uttelling, og p.t. gir ett poeng en bevilgning fra Kunnskapsdepartementet på ca. 34 000 kroner til det aktuelle instituttet.

Norske akademiske forlag er alle rangert på nivå 1. Det betyr ikke at alle bøker som kommer ut på disse forlagene, gir uttelling i tellekantsystemet. Kun bøker som presenterer ny forskning i en eller annen forstand, har verdi. Det betyr for eksempel at lærebøker ikke gir uttelling da dette er formidling, ikke forskning. Da berører vi også en av hovedinnvendingene mot hele systemet: Forskningsformidlingen kommer i bakleksa. Det kommer vi også tilbake til.

Lite penger
Så langt de harde fakta. Men hvordan praktiseres tellekantene på instituttene ved norske universitet? Hvor sterke føringer legger instituttledelsen på vitenskapelig ansatte for å få dem til å publisere på måter som gir uttelling?

- Mitt inntrykk er at de vitenskapelig ansatte, særlig de yngre, tror jeg er mer opptatt av tellekanter enn jeg egentlig er. Men det er ytterst sjelden jeg har rådet ansatte til å publisere steder som gir uttelling framfor steder som ikke gir uttelling. Jeg er til en viss grad opptatt av hvor høyt instituttet scorer totalt fra år til år. Men da er det ikke snakk om finregning. Det er uvesentlig om vi oppnår 40 tellekantpoeng et år og 38 det neste. Det er utviklingen over tid jeg er opptatt av, sier Espen Ytreberg, fortsatt instituttleder ved IMK.

- Hvor store bevilgninger har IMK fått på bakgrunn av tellekantsystemet?

- I 2011 fikk vi totalt 28,3 millioner i statlig bevilgning, hvorav 1,3 millioner kom fra tellekantene. I praksis er dette småpenger, i den forstand at forskjellen på å gjøre det bra eller dårlig er svært liten når den måles i økonomisk uttelling for instituttet. Studiepoengmidler, midler som utløses ved studenters avlagte studiepoeng, utgjør til sammenlikning 7,6 millioner kroner ved vårt institutt, altså langt mer enn tellekantpengene.

- Det er med andre ord ikke pengene i seg selv som gjør at forskere og vitenskapelig ansatte blir opptatt av tellekantene?

- Nei, det er det iallfall ikke et reelt grunnlag for. Tellekantsystemet er ment å virke på instituttnivå, og jeg prøver å være tydelig og prinsipiell på at systemet ikke skal fungere individuelt – det skal ikke bli et økonomisk incitament for den enkelte forsker. Pengene går til instituttet. Samtidig ser jeg at systemet også kan ha virkninger på individnivå. Det kan være svært motiverende og stimulerende for en forsker å få publisert en artikkel i et nivå 2-tidsskrift, og det er det jo ikke noe galt i, så lenge prioriteringen gir mening faglig.

- Systemet er ikke ment å fungere individuelt, slik du sier. Men hva med ansettelser? Er ikke antall publiseringspoeng noe man tar med i betraktningen når man skal ansette nye personer ved instituttet?

- Vi legger en helhetsvurdering til grunn når vi ansetter folk. Som en del av prosessen kan det være greit å sjekke hva vedkommende har publisert i tellekantsystemet. En slik sjekk er ikke noen sentral eller formalisert del av prosessen, og er dessuten vanskelig å gjøre for utenlandske søkere.

Hva med formidlingen?
- En sentral innvending mot tellekantene er at forskningsformidling kommer dårlig ut fordi det ikke finnes incitamenter knyttet til formidling. Hva tenker du om det?

- Det er et reelt problem, men ikke så avgrunnsdypt som en del forskere synes å mene. Det er riktig at vi ikke har et uttellingssystem for formidling slik vi har for andre av våre hovedaktiviteter, og jeg ser at det kan bidra til at formidling kommer i bakevja i incentivsystemet. I tillegg er en del publikasjoner vanskelige å kategorisere som forskning eller formidling, og det er også uheldig. Samtidig er jeg kritisk til de stemmene som mener at skillet mellom forskningspublisering og formidling er meningsløst. Det snakkes nedsettende om å publisere i tidsskrifter som kun leses av forskere i fagfeltet, mens forskningsformidlingen til den brede allmennhet hylles. Et slikt synspunkt virker litt overspent, for man antyder i realiteten at den interne vitenskapelige sirkulasjonen ikke er legitim. Det synes jeg er helt urimelig. Tellekantsystemet er bygd opp rundt prinsippet om fagfellevurdering, som jo er et allment anerkjent prinsipp for vurdering av forskningsmessig gehalt. Jeg tror også det er en sannhet med modifikasjoner at vektleggingen av forskning skulle gå utover formidlingen. Når jeg ser rundt meg på universitetet, synes jeg hovedskillet går mellom de som generelt publiserer mye, uavhengig av kanal, og de som publiserer lite. De som får til mye innen internvitenskapelig publisering, får ofte også mye til innen forskningsformidling.

- Du synes hele tellekantdebatten har vært for polarisert?

- Ja, og det er synd. Det vi trenger, er konstruktiv kritikk av systemet, ikke den typen generelt avvisende og sterkt ideologiserte kritikken som har dominert den offentlige debatten. Denne motstanden kommer da også mest fra noen miljøer innen humaniora og samfunnsvitenskap som har stor kompetanse innen ideologikritikk. Organisasjonsforståelsen og den forskningspolitiske kunnskapen deres er derimot mindre imponerende. Og da blir debatten som den har blitt. For eksempel er det ingen som formulerer alternativer til systemet, sier Ytreberg.

- Hva er du mest kritisk til med tellekantene?

- Flere ting. Registrering av forskningsformidling er nevnt, der er det uløste utfordringer. Jeg ønsker også en debatt om hvor stor andel av våre budsjetter som skal bestemmes ut fra forskningspublisering. Skal det virkelig være mye viktigere med studiepoeng enn publiseringspoeng? En annen ting er uttellingslogikken i systemet. Har vi gode nok systemer for å vurdere hvilke publiseringskanaler som skal være på hvilket nivå? Er for mange kanaler representert? Bør systemet være mer eksklusivt?

Tilfeldighetenes spill
Spørsmålene til Ytreberg fører oss til Universitetet i Ås, nærmere bestemt til den herskapelige Tårnbygningen, som må være en av de vakreste universitetsbygningene i Norge. På et av kontorene sitter Ole Gjølberg, til daglig professor i økonomi, men også leder av UHRs publiseringsutvalg, som har ansvar for hvilke publiseringskanaler som skal befinne seg på hvilket nivå – 1 eller 2 – i tellekantsystemet. Han kan fortelle at det totalt finnes hele 20 000 publiseringskanaler. Av disse er rundt 2000 på nivå 2. Norske forskere har publisert i ca. 8700 av disse kanalene.

- Det var da et fryktelig høyt antall vitenskapelige kanaler. Vet man at alle disse kanalene holder god nok vitenskapelig kvalitet?

- På nivå 2 gjør de ulike fagrådene og publiseringsutvalget en grundig jobb når vi vurderer ulike forlag og tidsskrifter. Her er det svært strenge kriterier for å komme med, blant annet må tidsskriftet eller forlaget være regnet som fremragende og ledende innen fagfeltet. På nivå 1 er det naturlig nok annerledes. Her finnes en del tidsskrifter som ikke er de mest avanserte og banebrytende, og som verden kanskje godt kunne greid seg uten. Det er likevel vanskelig å drive med seleksjon på dette nivået. Vi advarer mot poengfetisjisme, altså at forskere publiserer i ukjente og kanskje ikke så gode tidsskrifter bare for å få uttelling poengmessig. Det som er viktig, er at forskerne publiserer der det er riktig å publisere, og at de ikke ser seg blind på tellekantene i seg selv.

- Kunne man ikke redusert antall kanaler på nivå 1, siden det er så vanskelig å ha kontroll på kvaliteten der?

- Det hadde selvsagt vært mulig å legge inn strengere kriterier for å komme på nivå 1. Jeg er imidlertid redd for at man ville brukt uforholdsmessig mye tid og ressurser på å diskutere hvilke tidsskrifter som ikke skal komme med på nivå 1. Etter mitt syn bør vi derfor holde fast ved de kriteriene vi bruker nå. Her er det imidlertid to fløyer med ulike oppfatninger. En fløy mener det er så vanskelig å skille mellom kvaliteten på ulike tidsskrifter at vi bare burde hatt ett nivå. Den andre fløyen ønsker seg et tredje nivå for å skille bedre mellom kanalene, et nivå 3 for de aller ypperste tidsskriftene. Synspunktet har noe for seg. Men av pragmatiske grunner mener jeg det er bedre å holde seg til to nivåer, ellers blir systemet enda vanskeligere å håndtere og åpner for enda mer uenighet om nivå-inndelingen.

Kampanjedrevne fagråd?
- UHR har rundt 50 fagråd, og det er disse rådene som avgjør om en kanal skal klatre opp til nivå 2. Flere kilder jeg har snakket med, sier at en del av representantene i fagrådene er sterkt kampanjedrevet, altså at de jobber for å få norske fagtidsskrifter opp på nivå 2, selv om de kvalitetsmessig ikke hører hjemme der. Er dette riktig?

- Denne typen kampanjer forekommer nok, ja, men bare i liten utstrekning i noen få fag. Det beste eksempelet er Historisk tidsskrift, som er et nivå 2-tidsskrift. Tidsskriftet hører etter mitt syn ikke hjemme der. Skal man være på nivå 2, må tidsskriftet være internasjonalt ledende i faget. Du skal ikke bevege deg lenger enn litt sør for Svinesund før Historisk tidsskrift ikke regnes som internasjonalt ledende. Da publiseringsutvalget i 2005 etter mye tvil godkjente dette tidsskriftet på nivå 2, var det rett og slett for å få en slutt på bråket, som var betydelig den gang. Men tidsskriftet bør tilbake til nivå 1 i neste runde. De som forsvarer tidsskriftets plassering, argumenterer med at de som jobber med norsk historie, trenger et sted å publisere som gir prestisje og god uttelling i en norsk kanal. Jeg vil heller argumentere for internasjonalisering, at historikerne gjør norsk historie relevant for internasjonale tidsskrifter på nivå 2. Så kan de bruke nivå 1-tidsskrifter til den norske forskningen. Jeg vil formode at Historisk tidsskrift beholder den samme nasjonale prestisjen som i dag selv om det flyttes til nivå 1.

- Systemet synes også å virke temmelig tilfeldig. Man har et mål om at 20 prosent av forskningen skal være på nivå 2. Og så justerer man antallet publikasjoner på dette nivået etter hvor mye som publiseres i de ulike kanalene. Er ikke dette litt … rart?

- Denne grensen på 20 prosent er litt vilkårlig valgt, det er riktig. Det betyr at noen fagråd må justere listene sine ut fra hvor mye som er publisert ulike steder. Et tidsskrift som et år var på nivå 2, kan det neste året bli nedjustert til nivå 1 og motsatt, selv om tidsskriftet som sådan ikke er blitt bedre eller dårligere. Det betyr at det i enkelte tilfeller blir noen litt tilfeldige grenser for hva som er nivå 1 og 2. Det som er viktig, er at systemet er helt transparent, slik at det er lett for forskere å se hvilke kanaler som tilhører hvilket nivå. Her har vi absolutt et forbedringspotensial. For øvrig er det bare noen ganske få kanaler som flyttes opp eller ned hvert år.

- Har du tall som viser hvor mye tellekantsystemet betyr økonomisk for ulike institutter og læresteder?

- Tellekantsystemet har bare marginal økonomisk betydning. Inntektene fra publiseringspoengene utgjør mellom 1,5 og 2 prosent av budsjettene til universitets- og høyskolesektoren. Derfor er det overraskende at mange legger så stor vekt på dette systemet.

- Det er vel også slik at selv om det publiseres mer og mer forskning hvert år, så øker ikke den totale pengemengden i systemet?

- Nei, det er riktig, og det har irritert oss. Det betyr at et institutt kan oppnå flere poeng et år enn året før, og likevel få mindre penger, fordi et annet institutt har produsert enda mer. Et universitet eller en høyskole får ca. 34 000 kroner per publiseringspoeng. Det er ca. 6000 kroner mindre enn for fem år siden, og det er uheldig. Denne potten bør økes for å holde tritt med forskningen, mener Gjølberg.

- Kritikken mot tellekantsystemet har til dels vært omfattende, både i debattene som har gått i dagspressen, og i et organ som Forskerforum. Hva tenker du om kritikken?

- Kritikken har ikke vært spesielt omfattende. I størstedelen av sektoren uttrykkes det tilfredshet med systemet, også blant dem som argumenterer for enkelte endringer. Et sentralt poeng med tellekantene er at forskningen skal bli mer synlig, og jeg tror dette kan være ubehagelig for mange. Før systemet ble opprettet, hadde man liten kontroll på hva de vitenskapelig ansatte egentlig drev med. Nå kan man gå inn i databasen Cristin og sjekke hva ulike forskere publiserer. Hvis man ser at en professor ikke har publisert noe på 15 år, kan man jo lure på hva vedkommende egentlig driver med. Er man derimot ivrig i faget sitt, er det lettere enn før å få oppmerksomhet. Jeg får flere tilbakemeldinger fra unge forskere som nå sier at de har blitt oppdaget, at det endelig er noen som ser hva de holder på med. Det er noe av hele poenget med tellekantene, sier Gjølberg.

Tid for selvkritikk
På et kontor på NIFU i Wergelandsveien i Oslo sitter Gunnar Sivertsen foran dataskjermen og analyserer virkningene av tellekantreformen. Hele systemet skal evalueres, og i den forbindelse arbeider Universitets- og høgskolerådet med å søke om midler fra Kunnskapsdepartementet. Målet er å utvikle et bedre tellekantsystem.

- Du har tidligere forsvart tellekantsystemet med nebb og klør. Er du nå mer åpen for konstruktiv kritikk?

- Jeg føler selv at det nå er – hva skal jeg si – mer grunn til å forbedre systemet enn til å forsvare det. At jeg var i forsvarsposisjon tidligere, hadde å gjøre med at det var mange misforståelser ute og gikk, og at kritikken var temmelig massiv. Det har ikke vært en enkel prosess å bringe forskningen mer i fokus. Man var redd for at den kom i konflikt med andre områder, som for eksempel norsk språk og formidling. Nå har kritikken dempet seg, og det er lettere å få til en konstruktiv og kritisk debatt om selve systemet og dets konsekvenser.

- Hvor ligger det største forbedringspotensialet til tellekantsystemet?

- For det første er det behov for mer gjennomsiktighet i systemet. Det må framgå tydeligere hvordan de ulike fagrådene i UHR nominerer forlag og tidsskrifter på nivå 1 og 2. Nå er det mange som ikke forstår hvordan dette foregår, og det bidrar til å svekke systemet. Så trenger vi en grundig diskusjon om hvor mange nivåer vi skal ha, noen argumenterer som kjent for tre nivåer for å kunne skille bedre mellom kanalene, mens andre bare vil ha ett nivå. Det må også undersøkes grundig om publiseringsindikatoren representerer fagene på en jevnbyrdig og sammenliknbar måte. Hva skal til for å oppnå tre uttellingspoeng i et fag som fysikk sammenliknet med i historie?

Utilsiktede virkninger
- Du har ofte måttet gjenta at tellekantene er ment å virke på institusjonsnivå, ikke på individnivå. Men en utilsiktet virkning av systemet er jo at det fungerer nettopp på individnivå. Et eksempel er hvordan læresteder som BI og Handelshøyskolen i Bergen faktisk utbetaler publiseringspoeng-penger direkte til forskeren som har stått for publiseringen, som en slags bonus.

- Akkurat den ordningen har de to lærestedene selv etablert, uavhengig av tellekantsystemet. Et mye mer begrenset antall topptidsskrifter inngår i den ordningen. Men mange har vært urolige for at systemet i for stor grad brukes på individnivå, selv om dette aldri har vært hensikten. Dette blir også en sentral del av evalueringen. Vi må kartlegge hvordan systemet brukes lokalt, og kanskje vil dette munne ut i en felles bruksanvisning som sier noe om hva tellekantene kan og ikke kan brukes til.

- Det er også knyttet forvirring til dette 80/20-systemet, altså at 20 prosent av forskningen skal være på nivå 2. Hva er logikken bak det?

- Tallet er basert på statistikk. Når man undersøker internasjonale databaser som registrerer forskning, særlig innen naturvitenskap, og som har oversikt over hvor mye det siteres fra ulike artikler og tidsskrifter, ser man et tydelig 80/20-mønster. 20 prosent av tidsskriftene blir mye sitert og mottar godt over halvparten av alle siteringer. De øvrige 80 prosentene siteres lite. Antall siteringer sier noe om hvor viktig tidsskriftet er i forskerkommunikasjonen. Dermed syntes vi denne 80/20-regelen var et greit utgangspunkt også for den norske modellen.

- En nylig rapport fra ditt institutt viser at det skrives færre og færre pensumbøker for høyere utdanning, og at det på sikt vil bli skrevet for lite slik litteratur. Er ikke dette en direkte konsekvens av tellekantsystemet, og bør det ikke være incitamenter knyttet til forskningsformidling?

- Nei, NIFU-rapporten viser ikke at det er grunn til frykt, heller ikke at dette har sammenheng med tellekantsystemet. Men den forteller at det eksisterer en slik frykt i bokbransjen. Bokbransjen har festet seg ved en enkelt setning som de nå koker suppe på i mediene. De påstår at forskerne får betalt for å forske, men ikke for å utgi lærebøker, mens det i virkeligheten er omvendt. Forskerne får verken betalt av tellekantsystemet eller av forlagene for sine vitenskapelige publikasjoner. Derimot får de forfatterhonorar for lærebøker. Det er riktig at formidling er blant de tre hovedoppgavene som universiteter og høyskoler er pålagt, men dette har de også i utgangspunktet finansiering til. Det betyr at de ansatte allerede er betalt for formidling. Selv mener jeg at det finnes nok incentiver til å skrive pensumbøker for universiteter og høyskoler. Etter at lærebokstøtten kom, har antall pensumbøker og antall forlag som driver med slike utgivelser, økt. Feilen med lærebokstøtten er at den går til de fagene som allerede har mange bøker på norsk, og ikke til fag hvor begynnerstudentene fortsatt må lese tunge innføringsverk på engelsk. Denne skjeve fordelingen mellom fag viser vi til i NIFU-rapporten, sier han.

Vil avskaffe dagens system
Rune Blix Hagen er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø og leder i NFFs Universitets- og høgskoleutvalg. Han tilhører den mer ideologikritiske fløyen av tellekantmotstanderne, og ønsker en avvikling av systemet i sin nåværende form. Hans hovedankepunkt er nettopp hvordan systemet går utover forskningsformidlingen.

- Det jeg har sans for, er at både forskning og formidling registreres i ett system (Cristin). Det gjør det enkelt å finne ut hva det forskes på og formidles innenfor. Det som er uheldig, er forskjellsbehandlingen av feltene. Særlig innen en del humanistiske fag er det vanskelig å trekke en klar grense mellom forskning og formidling. I mange tilfeller er lærebøker en type forskning, men det gir ikke økonomisk uttelling i systemet. Vitenskapsbegrepet er for snevert, og det er det mange som reagerer på, sier Blix Hagen.

- Økonomisk er ikke tellekantsystemet så viktig for instituttene. Er ikke kritikken for massiv i forhold til hvor lite penger det egentlig er snakk om?

- Det er riktig at det relativt sett er snakk om lite penger. Samtidig betyr disse pengene noe. Bare på mitt lille institutt finansierte vi nesten en hel stilling gjennom tellekantmidlene vi fikk inn i fjor. Systemet har også virkninger på individnivå, for det gjør at forskning prioriteres framfor formidling. For eksempel må man ha publisert så og så mange tellekantpoeng for å ha krav på forskningstermin her i Tromsø. Tellekantene styrer og legger i økende grad føringer på mer og mer av den akademiske aktiviteten. Dette må stoppes før det går for langt.

- I Tromsø har man laget et internt formidlingssystem som gir økonomisk uttelling. Hvordan fungerer det?

- Fakultetet setter av penger til formidling. Når de ansatte registrerer formidlingsaktivitet i Cristin, fanges det opp av et lokalt system, og penger fordeles til de ulike instituttene ut fra omfanget av formidlingsaktiviteten. Dette viser at det er fullt mulig å lage et nasjonalt system som også ivaretar formidlingsbiten langt bedre enn i dag. Dagens system bør kuttes ut. Man må begynne helt på nytt, og få inn formidling som en essensiell del av systemet.

- Du er også kritisk til hvordan databasen Cristin fungerer. Hva er problemet?

- En undersøkelse NFF har gjennomført, viser at det ofte skjer feil i registreringen av vitenskapelige publikasjoner. Det er forståelig at feil kan forekomme, men det er vanskelig å få rettet opp disse feilene, og det skaper frustrasjon. Cristin er et svært autoritært og tungrodd byråkratisk system, og det har stort forbedringspotensial. Et eksempel som ofte trekkes fram, er konflikten rundt Norsk Pressehistorie. Man var uenig om hvorvidt dette var forskning eller formidling. En ankeinstans i Cristin hadde saken til behandling, og avviste at dette var forskning, uten å begrunne vedtaket ordentlig. Dette er ikke med på å øke tilliten til systemet, avslutter Rune Blix Hagen.

Cristin
Siste stopp på denne tellekantreisen må dermed bli Cristin, en autoritær og byråkratisk organisasjon, påstås det. Daglig leder i organisasjonen, Katrine Weisteen Bjerde, virker hyggelig nok.

- Det er leit hvis dette har vært opplevelsen for enkelte, for service og rask respons står høyt på prioriteringslisten vår. Arbeidsbelastningen på de tre årsverkene i organisasjonen har helt siden etableringen vært svært høy, og om noe skulle ha glippet, skyldes det ikke mangel på innsats. Oppgavemengden har ikke stått i forhold til bemanningen, og vi har vært nødt til å konsentrere oss om å få alle 160 institusjoner inn i systemet. Vi har nå styrket staben med en person og kommer til å ansette en til i løpet av året, sier Weisteen Bjerde.

- Et eksempel som trekkes fram av tellekantreformens kritikere, er konflikten rundt Norsk Pressehistorie. Hva var egentlig Cristins rolle i denne saken?

- Retningslinjene for hva som er forskning og hva som er formidling, etableres av Kunnskapsdepartementet og UHR. Når det er faglig uenighet om hvorvidt et verk skal registreres som forskning eller formidling, behandles saken i tvisteutvalget for Norsk vitenskapsindeks. Cristin gjennomfører rapporteringen og fungerer som sekretariat for tvisteutvalget.

- Prosessen rundt avslaget har også blitt kritisert. Selve vedtaket og tilsvar på en klage på vedtaket ble formulert i svært korte ordelag, og uten begrunnelse fra tvisteutvalgets side. Det er kanskje ikke så rart at de involverte oppfatter dette som arrogant og lite ydmykt?

- Tvisteutvalgets vurderinger og begrunnelser er det ikke min rolle å uttale meg om. Det at det ikke er klageadgang, er bestemt av departementet, men teksten i tilsvaret på klagen skal vi ta ansvar for. Dersom det var dette som ble oppfattet som arrogant, skal vi se på hvilke justeringer som kan gjøres. For de involverte oppleves det selvsagt som hardt å ikke få økonomisk uttelling for et så omfattende verk.

- Frustrasjon rundt feilregistrering er også et tilbakevendende tema når jeg forhører meg om hvordan Cristin oppleves blant brukerne. Hvem har ansvaret for å rette opp denne typen feil, og hvorfor er det så vanskelig å få rettet dem opp?

- Mye av registreringen skjer automatisk. Informasjon om den enkelte forskers ansettelser hentes fra institusjonenes personalsystemer, så der er vi avhengige av at disse er korrekte. Informasjon om publikasjonene hentes delvis fra internasjonale databaser, men en god del må også registreres manuelt, og hvert institutt/lærested har ansvar for dette. Om det er forskerne selv eller ansatte i administrasjonen som registrerer, varierer fra sted til sted. Både ved import og ved egenregistrering er det fare for at det oppstår feil. Hver enkelt institusjon er ansvarlig for å påse at deres registreringer er riktige. Vi bistår imidlertid etter beste evne og retter en hel del. Da basene Frida og ForskDok ble slått sammen til ett system våren 2011, oppsto også dessverre en del feil. Det meste av dette skal nå være rettet opp. I videreutviklingen av Cristin-systemet vil det også legges vekt på bedre verktøy for å oppdage slike feil, avslutter hun.

Regjeringens språkmelding (2008) var en bekymringsmelding: Norsk kommer til å miste stadig flere fagområder – ”domener”, i følge intern sjargong. Vi vil rett og slett mangle norske ord for den forskningen som pågår. Engelsk utgjør en ”trussel” og en ”konkurranse”, mens nordisk ”taper” og ”norsk språk er i en pressa situasjon”.
Det foregår mye tøys og tull på Facebook. Og mange bra diskusjoner. En av dem som kombinerer alt dette, er nordisten Tore Steinar Storebø, bosatt i Norheimsund. Kanskje er han derfra, jeg vet ikke, jeg har aldri snakket med ham. Han skriver med vidd og kløkt; en vestlandsrabulist, tenker jeg. Av og til er han mer alvorlig enn humoristisk. Det skjedde for noen måneder siden da han la ut et av sine ”sundagsbrev”. Han samtykker i å siteres i Prosa.

SUNDAGSBREV: Dei fleste doktoravhandlingane i Noreg blir i dag skrivne på engelsk, og ca 1/3 av masteravhandlingane, og norske forskarar skriv meir og meir på engelsk for å publisera i engelske tidsskrift og for internasjonale forskingsmiljø. Sett frå eitt perspektiv er dette veldig bra. Men er dette også eit problem? Ja. Det er eit kjempeproblem. Ikkje for det norske språket, men for akademia, særleg samfunnsvitskap og humaniora: Forskarane si evne til å tenkja ser ut til å bli varig svekka. Ein skil ikkje lenger mellom tenkjing på den eine sida og kommunikasjon på den andre, og heller ikkje mellom kunnskapsoppbygging på den eine sida og informasjonstileigning/formidling på den andre. Slik kan det sjå ut som om universitetet i framtida kan koma til å bestå av forskarar med varig svekkede tenkjeevner. For kvifor skal ein tenkja, noko alle lærer på morsmålet sitt, når det viktigaste er å kommunisera/informera, altså formidla forenkla tenkjing på engelsk?

Meldingen fikk 11 ”liker”, og en livlig diskusjonstråd fulgte, over to døgn. En av dem som ga markant uttrykk for at hun var uenig med Storebø, er invitert til denne samtalen.

Ina Blom (f.1961): Professor i kunsthistorie ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie, UiO. Sist utgitt: ”On ‘On Otto’: Moving Images and the New Collectivity”, i Between Stillness and Motion. Film, Photography, Algorithms, Amsterdam University Press 2011, s. 137-158.

BLOM: Unnskyld meg – dette stemmer ikke. Du får ikke publisert noe som helst i et engelskspråklig forskningstidsskrift med godt renommé med mindre det er både godt tenkt, forsket og skrevet. Konkurransen er større enn noensinne, og suksess i slike fora handler ikke om ”kommunikasjon” i betydningen ”formidling”. Derimot har vi enorme mengder eksempler på at små norske publikasjoner slipper til slappe arbeider som ikke ville hatt en sjanse i en større kontekst. At forskere uansett bør være tilstede i en norsk kritisk offentlighet er en annen sak, og ingen motsetning til internasjonal publisering.

Den andre i denne samtalen deltok ikke i Storebøs tråd, men er til gjengjeld opptatt av norsk språk og retorikk i sitt daglige virke. Vi møtes på en toppetasjes hotellbar i Oslo, i et kakofonisk surr av stemmer på ulike dialekter og språk, sløv musikk, klirrende skåler; jeg tenker babelsk forvirring. Fjordutsikten og solnedgangen er det ingenting å si på.

Kjell Lars Berge (f.1957): Professor i tekstvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO. Sist utgitt: Demokratisk medborgerskap i skolen, Fagbokforlaget 2012 (sammen med Janicke Heldal Stray).

BERGE: Storebøs språksyn, slik jeg leser ham i ”sundagsbrev”, likner Anders’ posisjon. Han er skeptisk til engelsk som forskningsspråk og mener at han bare kan tenke godt på norsk. Å måtte skrive på fremmedspråket engelsk gjør tenkningen mer skjematisk og konvensjonell, sier han.

‘Anders’ er Anders Johansen, professor i medievitenskap ved UiB. Han har deltatt i en rekke offentlige ordskifter om forholdet mellom tanke og språk, om språkbruk i akademia, og om norsk språkpolitikk i møte med praktisk kunnskapspolitikk. På fjorårets årsmøte i NFF deltok jeg selv i en panelsamtale med ham der tema var behovet for engelskoversettere ved norske universitet. Han sier ting som at ”å tenke er å overveie språklige alternativer”, og ”skriftspråket er tenkningens teknologi.”

Tekstviter Kjell Lars Berge og kunsthistoriker Ina Blom er uenig om hvilken rolle engelsk bør ha som forskningsspråk.

BLOM: Men det ender jo med at man ikke kan uttrykke seg på noe annet språk enn det såkalte morsmålet!

BERGE: Det finnes ikke noe vitenskapelig belegg for at språket på dette viset er knyttet til tenkeevnen, det kognitive. Men man kan hevde det som del av en strategi for å forsvare en posisjon. På en måte er det noe heideggersk over dette, nesten en teologi, språkteologi. Fordi ditt eget språk er et fengsel – det er umulig å komme utenom det – kan du bare være fri i dette språket. Men da tar man det ut i det ekstreme. Den andre ytterkanten finner vi hos instrumentalistene, som hevder at språket bare er et redskap til å formidle det vi tenker, at tenkeevnen og språket er helt uavhengige av hverandre.

BLOM: Jeg er uenig i det instrumentalistiske språksynet, og altså enig med Storebø (og Johansen) i at språket er mer enn bare et kommunikasjonsmiddel. Det er så definitivt et tenkemiddel. Men vi har faktisk evnen til å skifte mellom ulike koder, idiomatikker og retoriske systemer, og tenke og uttrykke oss innenfor disse. Så jeg kommer til en annen konklusjon når det gjelder språkpraksis i forskningen.

BERGE: Det trenger ikke være så dramatisk som disse ytterpunktene. For meg handler det mer om at språket, det du er oppvokst med, gir deg en nødvendig sosiologisk og kulturell kompetanse. Språk er knyttet til livserfaring.

SUNDAGSBREV: Stort sett alle diktarar diktar på sitt eige morsmål, det har dei alltid gjort, og det burde forskarane også gjera. Men engelskhysterien held no på å drepa kreativiteten på norske universitet. Det kan sjå ut som om kommunikasjon/formidling i dag har blitt viktigare enn tenkjing/forsking, under dekke av klisjéfrasane ”internasjonalisering” og ”globalisering”. No gjeld det tydelegvis meir om å meistra kodane og formalitetane og lata seg styra av teljekantane. Engelsk er eit globalt kommunikasjonsspråk, men morsmålet er forskarane sitt tenkje- og forskingsspråk. Dette burde små språksamfunn som de skandinaviske no ta på alvor. Tyskarane og franskmennene har alltid forstått dette og har hatt styrke til å stå imot engelskpresset. Det er hovudgrunnen til at Tyskland og Frankrike har fått fram dei beste tenkjarane og forskarane i Europa, ved sidan av dei britiske.

BLOM: Begge disse landene er store nok (og har vært geopolitisk prominente nok) til å få forskningsmiljøer av en viss kritisk størrelse. Det er derfor de har kunnet holde seg til eget språk – ikke fordi de har skjønt noe som norske forskere ikke har skjønt. Men det er også en god porsjon nasjonalisme i dette, og den virker også hemmende: Mange tyske og franske forskningsmiljøer kunne definitivt trenge større grad av internasjonalisering. Og mange tyske og franske studenter skulle ønske at systemet gjorde det lettere for dem å skrive på engelsk. Jeg har for tiden egne erfaringer med det franske systemet på sitt mest irriterende selvopptatte.

SUNDAGSBREV: Det har nokre svært positive konsekvensar at tysk og fransk akademia held på eigne nasjonale språk: Desse landa har utvikla vitskapsfolk som truleg aldri hadde kome til å skriva det dei har skrive viss ikkje det hadde vore for at dei utvikla forskinga på sitt eige språk. Nietzsche, til dømes: Han kunne gammalgresk, latin og engelsk. Men han skreiv på tysk. Tenkjinga hans var ufråvikeleg knytta opp til tysk skriftspråk, hans morsmål. Utan tysk hadde ikkje Nietzsches tekstar eksistert. Og dette burde vera eit tankekors for akademikarar, særleg innanfor humaniora, i dagens internasjonalisering av forskingsspråket.

BLOM: At selve tenkeevnen skal være så tett koblet til ett morsmål har jeg, som sagt, liten tro på. Tospråklige barn er ikke intellektuelt handikappet, tvert imot, og fetisjering av visse lokale ”stiler” kan også være kontraproduktivt. Jeg kan irritere meg over de retoriske automatismene hos de beste franske tenkerne like mye som jeg kan irritere meg over anglosaksisk retorikk. Det er litt vanskelig å vite hva forfattere som vokste opp i en nasjonalstatlig orientert verden ville vært i stand til i dag, men jeg har en mistanke om at kreativiteten og ytringsviljen ville vunnet frem hos tenkerne du nevner, uansett.

Her begynner jeg å tenke på forfattere som har tilegnet seg et andrespråk og skrevet helt utmerket i det: Var Erasmus hemmet i sin tenkning når han skrev latin, tenker ungarske Kristeva dårlig på fransk, skriver polske Conrad dårlig på engelsk? Er det ikke snarere slik at flere språklige rom utvider tanken, tøyer den, gjør den mer fleksibel, stimulerer til nytenkning – på de blanke flekkene som kommer til syne der språkene ikke overlapper hverandre helt? Det er Pessoa på portugisisk/engelsk, Cioran på rumensk/fransk, Toril Moi på norsk/amerikansk. Og Rushdie som bryter med britisk standardengelsk både syntaktisk og metaforisk fordi han bringer med seg erfaringer fra hindi og indisk-engelsk. Hvis språk ikke bare er et kommunikasjonsmiddel, men et tenkemiddel som overskrider det teknisk-praktiske, er det vel utvidende for tanken å bevege seg i et større språklig rom enn det norske?

SUNDAGSBREV: Kristeva har jo dette med morsmål og framandspråk som eit underliggjande tema i mange av tekstane sine, noko som også berører hennar skilje mellom det semiotiske og det symbolske i språket. Som ung bulgarsk innvandrar til Frankrike vart ho kasta inn i ”det framande”, noko som ho, med ein enorm intellektuell kapasitet, har gjort til eit viktig tema i refleksjonar omkring språk, førspråkleg barndom, utanforskap, kvinnespråk kontra maskulint språk. Å tileigna seg eit framandt språk var for henne også ein intellektuell kamp for å forstå det språklege og menneskelege i eit djupt og vidt pespektiv. Så Kristeva er eit døme på kva morsmål og framadspråk betyr for tenkjinga og for kjenslene. Ho er eit unnatak i den samanhengen vi her har diskutert.

Det andre utgangspunktet for denne samtalen er Språkmeldinga ”Mål og meining” presentert av daværende Kultur- og kirkeminister Trond Giske i juni 2008. Paragraf 7.3 er om ”Språkbruk innanfor høgare utdanning og forskning”. På drøye 22 sider slås det fast at formålet er å sikre norsk språk mot engelsk konkurranse. Dilemmaet er ”korleis vi skal handtera tilhøvet mellom engelsk og norsk når globalisering og vitskapleg merittering dreg i retning av engelsk, samstundes som vi ønskjer å verna nasjonalspråket mot domenetap og sikra oss at vi framleis kan ha ei fagleg og terminologisk utvikling på vårt eige språk.” En hovedlinje er å fremme norsk språk overalt der det er mulig, men åpne for engelsk der det er formålstjenlig. Bakgrunnen for ønsket om vern er rapporter om omfattende ”domenetap” og et stort omfang av engelskbruk i ulike akademiske sammenhenger: ”Visse disiplinar på doktorgrads- og forskningsnivå er nesten heilt dominerte av engelsk.” Språkmeldinga beskriver språksituasjonen som en ”maktkamp” der ”engelsk dominerer over norsken”, der de dominerte er ”de underlegne”, ”de mentalt koloniserte”. Det lyder dramatisk.

Tall for engelsk som publiseringsspråk ved norske universiteter og høyskoler viser en økning fra 62 prosent til 71 prosent på tjue år, fra 1980 til 2000. Begrenser vi funnet til humanistisk forskning, er økningen fra vel 30 til 40 prosent i samme periode. Er det ille?

BLOM: Jeg har sympati med bekymringen for at små språk kan stå i fare for å forsvinne. Vi er til en viss grad nasjonalt og lokalt forpliktet, også som forskere. Men når man jobber med materiale der det ikke finnes tung norsk ekspertise er man nødt til å skrive på andre språk. Og det er et generelt gode! Det medfører blant annet at man hele tiden har et større internasjonalt ekspertpublikum i tankene, og det virker klart skjerpende. Man kan ikke gjemme seg bak det faktum at noe kanskje er nytt og spennende i en norsk kontekst.

BERGE: Språkmeldinga er for defensiv, ja, med sin vekt på ”tap” og ”vern”. Men den forsøker å være offensiv når den vil utforme en språkpolitikk i tett sammenheng med kunnskaps- og skolepolitikken. Det er positivt. For vi må ha en språkpolitikk, og vi må styre språkutviklinga, like mye som vi må ha en litteraturpolitikk og en utgivelsespolitikk. Hvis ikke ville hele verden snakket engelsk! Men, som jeg skrev i min anmeldelse i Morgenbladet [1/8/2008]: Språkmeldinga legger til grunn et litt gammeldags filologisk syn på språk, supplert med en språksosiologi av klassisk syttitallstilsnitt. Her er språk knyttet til sted og klasse, det som etablerer din geografiske og sosiale identitet, noe fastlagt som må vernes og styrkes.

Men det finnes helt andre måter å tenke språk på, hentet fra retorikkens handlingsorienterte språktenkning. Men slike innsikter – som flere norske fagmiljøer sitter på – bryr dessverre ikke språkmeldinga seg om.

Min hovedinnvending mot Språkmeldinga er imidlertid at den ikke reflekterer over de strukturelle rammene for publisering – for eksempel tellekantsystemet. For dette handler i stor grad om infrastruktur rundt publisering. Språkmeldinga vil redde norsken, men går altså ikke inn på de mekanismene som virker i motsatt retning! Å legge fram en språkmelding som denne, der det langt på vei blir sagt at vi er underlagt et engelskspråklig hegemoni, blir en selvmotsigelse. Det var Trond Giske som i sin tid påtvang universitetene de amerikanske gradsbetegnelsene ”Bachelor”, ”Master” og ”PhD”, og språkmeldinga er et forsøk på å demme opp for de verste konsekvensene av situasjonen regjeringa selv har satt universitetene i – der publikasjoner på engelsk er det som premieres. Se for øvrig Øyvind T. Gulliksens anmeldelse av Språkmeldinga [Landslaget for språklig samling 3/8/2008] – han leser Språkmeldinga ”som kriminalfortelling” med engelsk som den store skurken.

BLOM: Også jeg reagerer på den defensive holdningen i Språkmeldinga, norsk språk blir liksom en slags vernet bedrift. Jeg vil stille spørsmålet helt annerledes: Skal vi bevare norsk kultur, eller skal vi bevare god forskning? Det er det siste som må være universitetets oppgave. I kunsthistoriemiljøet, det miljøet jeg selv kjenner best, er det av naturlige grunner mye fokus på nasjonal kulturarv og tette forbindelser mellom museenes samlings- og bevaringsoppgaver og historikernes virksomhet. Men dette er et for begrenset siktemål for en vitenskapsdisiplin. ”Det norske” er ikke en naturgitt vitenskapelig kategori, og forskning rundt fenomener som finner sted i Norge kan kontekstualiseres innenfor en rekke andre rammer enn norsk språk og kultur.

BERGE: Ja, også språkmeldinga er preget av en slags nasjonalromantisk ideologi. Dessuten av et maktkampspråk som trekker på Bologna-prosessen og arbeidet med en felles europeisk utdanningspolitikk. Men jeg, som jobber mye mot samfunnet og er opptatt av grenseflatene her, skolen og hele utdanningssystemet i Norge, vil insistere på at vi skal ha et norsk begrepsapparat. Det er nok en forskjell mellom oss. Jeg insisterer på at vi skal oversette viktig utenlandsk teori til norsk. Dette må det bevilges penger til. Rett og slett for å forstå det teoretiske rent begrepsmessig. Vi er nødt til å kunne bruke begreper som vi virkelig forstår, ikke bare overta de engelske og la være å oversette dem. Det er nok å nevne det grammatiske begrepet tenor.

BLOM: Jeg er ikke imot at teoretisk litteratur oversettes til norsk.

BERGE: Jeg leser mye og sitter i mange utvalg [tidligere sekretær i Nordic Association for Semiotic Studies, nestleder i Landslaget for norskundervisning, styreleder i NFF, og styreleder i Lærebokutvalget for høyere utdanning]. Jeg ser mye dårlig formidling, og lite som er interessant å oversette til andre språk. Men her er vi nødt til å ha to tanker i hodet samtidig: Vi må være lokale før vi kan være internasjonale. Det er helt nødvendig å utvikle en lokal kultur innenfor et fagfelt – først da har vi noe å bidra med. Bare det som er lokalt forankret, blir internasjonalt interessant forskning. Jeg har altså en sosiokulturell tilnærming til forskningen.

Her vil jeg trekke fram et av mine egne fagfelt, semiotikken. Når semiotikere fra ulike land møtes på internasjonale kongresser, tar vi med oss masse lokale tradisjoner, dansk, russisk, tysk, fransk og så videre. Fellesspråket er engelsk, men forutsetningen for den store dynamikken som gjerne oppstår, og som historisk sett har oppstått blant semiotikere, er de lokale semiotiske tradisjonene. Det er dette som har vært bra med semiotikken – tenk bare på Prager-skolen, eller på Hjemslev. Det er det helt motsatte av en overflatisk, pregløs internasjonal kultur.
Noe av det samme gjelder for et annet av mine fagfelt, sakprosaforskningen. Den foregår på norsk, men vi er ikke nasjonalister. Vi har en ikkesjåvinistisk ambisjon om å utvikle modeller og problemstillinger som kan anvendes internasjonalt. Vår forståelse av sakprosalitteraturen er sosiologisk og antropologisk, det er for eksempel svært synlig i første del av Pressehistorien: Norsk presses historie: 1-4(1660-2010), 1: En samfunnsmakt blir til 1660-1880, Universitetsforlaget Oslo 2010. Problemet er ikke å ikke kunne skrive på engelsk, men å utvikle lokale intellektuelle miljøer.

BLOM: Problemet med det du sier, og ikke minst med formuleringen i språkmeldingen, er nettopp forestillingen om nasjonale forskingstradisjoner. Jeg er usikker på hva det er for noe – det finnes da ingen vitenskapsfelt som er nasjonalt avgrenset? Og hva slags problemstillinger er det som ikke er interessante for et internasjonalt forskningsmiljø? Det er jo dialogen med det større feltet som er åstedet for genuin fagutvikling.

BERGE: Joda, men jeg vil gi deg litt motstand: Når man for eksempel har en studie fra Boston er det automatisk internasjonalt, mens noe om dansktyske Struensee anno 1770 – som jeg har skrevet om i Pressehistorien – automatisk blir provinsielt hvis jeg sender det til et amerikansk tidsskrift. Nettopp her ligger problemet. Hvordan skal dette kunne bli internasjonalt? Hvordan utvikle kulturell dynamikk? Det er det vi må få til i Norge og Norden. Min visjon er sterke lokale sentra. Som Snøhetta, for å ta noe fra kunstfeltet. Og ta Derrida – skulle han begynt å skrive på engelsk? Nei, det gjelder å utvikle en egen lokal offentlighetskultur. Her er det viktig å styre pengestrømmen til forskere. Jeg insisterer på en sterk lokal kompetanse, på sterk lokal forankring – som Fredrik Thue skrev om i sin doktoravhandling i sosiologi. Se på Setesdalstunet, det er vakkert fordi det er lokalt!

BLOM: Akkurat Derrida hadde vel et høyst tvetydig forhold til spørsmålet om ”eget” språk – noe han utviklet i en lengre tekst (Monolingualism of the Other, or: The Prosthesis of Origin). Det er ingen tvil om at geopolitiske faktorer spiller en rolle når det gjelder hva som regnes som sentralt og mindre sentralt i forskningen, men responsen på din tekst om Struensee ville vel avhenge av hvordan tekstens lokale empiri gikk i dialog med problemstillinger fra internasjonal pressehistorie. Den geopolitiske situasjonen innenfor forskning og kultur er forøvrig også i sterk endring, noe jeg for eksempel har sett skje på kunstfeltet i årene etter 1990. Den vesteuropeiske og amerikanske dominansen har blitt grundig forskjøvet, og i dag har du ikke noen stor fremtid som kurator eller kritiker hvis du ikke har kunnskaper om og interesse for hva som skjer i Øst-Europa, Kina, Japan, India, Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika.

SUNDAGSBREV: Viss hovudmålet for ein forskar er å få publisert i internasjonale tidsskrift, er det noko som ikkje stemmer. Det er jo noko som eventuelt skulle koma etter at ein har vist framifrå forsking.

BLOM: Jeg er uenig i dette med at man først skal forske lokalt, og deretter skal det oversettes til engelsk – enten av andre eller en selv – og sendes ut internasjonalt. Forskning og kommunikasjon med fagfeller er ikke to adskilte prosesser. Forskning er en kollektiv aktivitet, både i tid og rom, og det gjelder å oppsøke en meningsfull kontekst for eget fag. Hvis du skriver doktorgrad om et emne der de største fagmiljøene ikke er norske (det gjelder de aller fleste emner), er det derfor viktig å delta i disse miljøene i så stor grad som mulig mens du holder på med doktorgraden din. Dette innebærer ikke bare å reise på en og annen konferanse, men også å få andre til å lese og kommentere utkast og deler av arbeidet, altså være en deltager i feltet fra første stund. Det er denne typen kritisk interaksjon som leder frem til publisering, og det hele blir utrolig mye enklere hvis arbeidsspråket ditt allerede er engelsk. En annen ting er at det å bestemme seg for at man deltar på dette nivået (og hva annet skal en forsker gjøre?), virker realitetsorienterende i forhold til hva som faktisk kreves. Det er slett ikke alltid at de internasjonale miljøene er så imponerende og utilnærmelige som man ofte kan tro.

Engelsk er dagens lingua franca, tidligere har det vært tysk eller fransk – i vår del av verden. Blant lærde var latin i flere århundrer et lingua franca: Renessansehumanister som hollenderen Erasmus, engelskmannen Thomas More, napolitaneren Giordano Bruno, franskmannen Montaigne og polakken Kopernikus kunne, eller hadde kunnet, kommunisere med hverandre på latin. I samme periode vant folkespråkene innpass også i lærd litteratur. Men opprinnelig var lingua franca navnet på det hybride fellesspråket som utviklet seg blant sjøfarende handelsmenn på det østlige middelhavet i middelalderen og utover – en blanding av gresk, arabisk, oksitansk, tyrkisk og mest italiensk.

BLOM: Jeg tror at god akademisk tenkning på engelsk, og alle andre språk, krever en kjærlighetsfull innlevelse i dette språket, en glede over å lese det og en sans for dets spesifikke idiomatikk, basert vel så mye på lesning av litterære som akademiske tekster. Poenget mitt er bare at man ikke trenger en morsmålsbasis for å komme dit – og spesielt ikke med utgangspunkt i en norsk kultur der vi heldigvis ikke er vokst opp med dubbet film og TV. Det er mulig at min holdning bunner i at jeg tidlig ble eksponert for andre språk og begynte å lese engelsk. Jeg er glad i å skrive, som mange humanister er, og også å skrive på norsk for et allmennkulturelt publikum i Norge. Samtidig vil jeg altså vurderes av de beste på mine forskningsfelt.

BERGE: Jeg har en svigerinne fra Botswana, et land som er det motsatte av en monospråkkultur. Her hersker stor språklig fleksibilitet, noe som faktisk er det vanligste i verden – å svitsje mellom ulike språk. Fordi hun er så vant til å veksle, lærte hun seg også norsk ganske raskt. Det illustrerer i grunnen ditt poeng.
Og for å gjenta mitt poeng: Det er ikke språket i seg selv som er problemet, engelsk eller norsk. Det handler om å utvikle sterke lokale forskningskulturer. Først da er vi interessante internasjonalt!

BLOM: Man kan gjerne tenke at vi har flere språk i Norge, og at engelsk er ett av dem. Jeg holder mine kurs på engelsk hvis det dukker opp internasjonale studenter, og har nå erfaring med dette fra to kurs. Jeg var nysgjerrig på hvordan det ville fungere for de norske studentene, men jeg har inntrykk av at de greier seg bra. Språkmeldingen snakker som om vi nordmenn står overfor én enkelt dominerende engelskspråklig kontekst der vi alltid vil komme til kort. Men realiteten er jo at mer eller mindre godt engelsk skrives og snakkes av forskere og studenter fra hele verden og med høyst ulike utgangspunkt.

Et alternativ til norsk og engelsk er taushet. Natt til søndag 1. april, mens jeg skriver ferdig dette, kommer følgende statusoppdatering fra vår vestlandske Facebook-venn:

SUNDAGSBREV: Nietzsche vart, som det ofte blir sagt, galen omkring år 1890. Men han levde i ti år til. Vegeterande. Og då heldt han kjeft. Han sa ikkje eit einaste ord i ti år! Men han slutta ikkje å tenkja. Dette burde vår tids filosofar læra noko av: å halda kjeft i eit heilt decennium utan å slutta å tenkja!

Lære sammen og delta
En av innlederne i debatten var Arne Krokan, sosiolog ved NTNU og opptatt av hvordan ny teknologi endrer måten vi lærer på. Krokan understreker at læring først og fremst er en sosial aktivitet med likeverdige partnere, heller enn et autoritært ovenfra-og-ned-forhold hvor studenten får overført kunnskap fra en foreleser eller en klassisk lærebok. Det teoretiske grunnlaget bak dette synet på læring er sosiokulturell læringsteori, i motsetning til behavioristisk læringsteori. Det er ikke vanskelig å se at det innen høyere utdanning er svært mye å hente på en slik tilnærming til læring. Digitale læringsplattformer som både integrerer lærestoff, oppgaver og faglig diskusjon mellom studenter, foreleser og forskere, gir i mange sammenhenger en mer stimulerende læringssituasjon enn å sitte alene med pensumboka foran seg. En slik tilnærming bidrar på sitt beste til mer læring på alle nivåer. Studenter kan ha mer kunnskap innen visse relevante områder enn kurslederen/foreleseren selv, og kan enkelt dele denne kunnskapen. Læringen foregår begge veier. Krokan bruker helt bevisst denne metoden i sin egen undervisning, og svært mye av læringen foregår over nettet. Forutsetningene for at denne modellen skal fungere, er blant annet “sultne* og motiverte studenter, vitenskapelig ansatte som ikke føler seg truet av at studenter kan mer enn dem selv, og et læringsklima som åpner opp for deling av kunnskap. På høyere utdanningsnivå vinner denne metodikken mer og mer terreng.

Mestring
En annen av innlederne på seminaret var Arne Fredrik Nilsen, seniorredaktør i Aschehoug Forlag, som blant annet utvikler digitale læremidler for grunnskolen. Hans utgangspunkt var motsatt av Krokans. I forlaget og hos mange lærere står den klassiske læreboka fortsatt i sentrum, og de digitale læremidlene som utvikles, er en slags forlengelse av læreboka. Krokan kritiserte denne tilnærmingen, men det er kanskje en grunn til at læreboka står seg så godt i skolen?

For beveger man seg ned til grunnskolen og videregående, møter den sosiokulturelle læringsteorien på langt større utfordringer. For det første er den digitale kompetansen svært ujevnt fordelt, både blant lærere og elever. I grunnskolen er det fortsatt langt fram før elevene har tilgang til en PC hver, selv om vi kommer dit. Skal digitale læremidler og metoder fungere godt i undervisningen, forutsetter det at lærerne selv har digital kompetanse og er nysgjerrige på og trygge i bruken av digitale læremidler. Selv om dette problemet forsvinner når nye lærergenerasjoner tar over skolene, må det tas på alvor nå.

Men viktigere enn dette er hvor ulikt utrustet elever mellom seks og 15 år er, både når det gjelder evnen til å tenke på læring som sosial prosess og evnen til å ta i bruk digitale læremidler på fornuftige måter. Utstrakt bruk av slike læremidler forutsetter i stor grad at elevene tar ansvar for egen læring, og på grunnskolenivå er dette svært mye forlangt for en stor del av elevene. Her er lærerens praktiske og daglige utfordring så konkret som å få 22 elever til å være stille og høre etter samtidig. Hvis læreren i tillegg skal bruke tid på å finne ut av hvilke fristende nettsteder elevene er inne på bak skjermene sine, kan læringsmiljøet bryte helt sammen. Metodisk tilnærming må sees i sammenheng med elevenes alder og grad av modenhet. Det som fungerer for én elev, trenger ikke fungere for en annen. En ukritisk omfavnelse av sosiale digitale læremidler kan dermed skape større kunnskapskløfter mellom sterke og svake elever, med de uheldige virkningene det kan ha. Tavleundervisning, læreboka og en lærer som formidler et tydelig budskap har fortsatt en viktig plass i den norske skolen, særlig på lavere trinn, noe flere av deltakerne på NFF-seminaret både bekreftet og argumenterte godt for gjennom egen erfaring i skolen.

Hvilke digitale læremidler?
Hvordan vil så framtidens digitale læremidler se ut, og da særlig innen høyere utdanning? Nylig lanserte Apple sin nyeste versjon av iBooks, som både er en nettbokhandel for e-bøker og en leseplattform for de samme e-bøkene på iPad eller iPhone. Det nye i denne versjonen er at e-bøkene nå gir støtte for mer avansert multimedialt innhold. Det betyr at e-bøkene kan vise fram video og animasjoner i tillegg til tekst, innenfor det samme visuelle grensesnittet. I et fag som biologi kan for eksempel en animasjon på en digital bokside vise fram hvordan et DNA-molekyl er satt sammen. Dette kan være fin støttekunnskap for en biologistudent, og gi ny forståelse av fenomenet det er snakk om i teksten. Bare fantasien setter grenser for hvordan slike muligheter kan utnyttes i ulike fagfelt på alle nivåer, og skape helt nye typer læremidler som — gjort på riktig måte — øker elevens eller studentens forståelse og læringsutbytte. Samtidig står man i fare for å utvikle læremidler som blir så altomfattende og multimediale at læringsutbyttet paradoksalt nok reduseres. #Less is more* kan fortsatt være en grei rettesnor i mange sammenhenger.

Denne typen multimediale læremidler gir også noen interessante utfordringer knyttet til forholdet mellom forfatter og forlag og mellom forlag og andre innholdstilbydere. I en digital verden ser mange fagbokforfattere muligheter for å omgå forlagsleddet og bli sin egen forlegger med noen gode hjelpere rundt seg. Fordelen for forfatteren er at han eller hun sitter igjen med mye mer av overskuddet per solgte eksemplar. Men hvis utviklingen går mot flere multimediale verk, og ikke rene tekstbaserte e-bøker, blir situasjonen fort den motsatte. Forfatterens avhengighet av forlaget blir desto større fordi han eller hun ikke har kompetanse på det innholdet som ikke er tekstbasert. Forlaget på sin side kan i enda større grad enn i dag bli en koordinator og prosjektleder, og må trekke veksler på kompetanse fra andre bransjer, som film- og animasjonsmiljø. Resultatet blir svært omfattende produksjoner, med mange involverte, og med svært høye kostnader. Vil denne typen produksjoner ha livets rett i et så lite marked som det norske? På den annen side er kanskje dette den risikable veien fagbokforlagene er nødt til å gå, både for å holde på forfatterne og for å skape norske læreverk for høyere utdanning som er i stand til å konkurrere med engelske og amerikanske multimediale læreverk. Framtidens digitale læremidler er dermed også et spørsmål om vi skal ha et norsk fagspråk eller ikke. Og da er vi over i språkpolitikken.

Stortingsmeldinger er relativt sjelden en foranledning til store leseropplevelser. Få andre sjangre har den samme evnen til å tappe en leser for inspirasjon, kreativitet og mental energi. Det knusktørre språket, de endeløse gjentagelsene, de flaue flosklene og den bedrevitende tonen er noen av bestanddelene som gjør stortingsmeldingen til en prøvelse. Og da har jeg ennå ikke nevnt sjangerens typiske gap mellom krisemaksimerende problemformuleringer og tafatte tiltak, et gap som gjerne er større og styggere enn det i Dommedagsberg (ja, det er i Mordor).
Når jeg likevel har kommet meg gjennom hele Meld. St. 14 (2010-2011), Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken, uten å ende som intellektuell grønnsak, er det fordi jeg har angrepet oppgaven med John F. Kennedys velkjente oppfordring i mente: ”Spør ikke hva stortingsmeldingen kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for stortingsmeldingen.” Advarsel! Jeg har her ikke funnet annet svar på det spørsmålet enn: ”Forsøke å radbrekke den.”

Hvorfor så aggressiv? spør du kanskje. Jo, fordi denne meldingen, som hevder å handle om sammenhenger, er en grønnsaksuppe av gode intensjoner, hvis viktigste funksjon er å dekke over den mest relevante sammenhengen av alle, nemlig Norges dobbeltrolle som klodens selverklærte miljøsamvittighet på den ene siden og den samme klodens petroleumslanger på den andre. Dette er vår egen ubehagelige sannhet. Det er en sannhet som toneangivende politikere og andre beslutningstagere lenge har forsøkt å ufarliggjøre med en kreativ retorikk der det heter at man med troverdighet kan inneha begge disse rollene samtidig. Om denne meldingen er det beste man klarer å drive det til, vil jeg imidlertid slå fast at retorikken ikke bare er kreativ, men også feilslått.

Radbrekking i tre ledd
La meg bli mer konkret. Jeg har nemlig tre håndfaste innvendinger mot dokumentet. For det første er meldingen orientalistisk. Med det mener jeg at den temmelig konsekvent anlegger et blikk der rike, vestlige, industrialiserte land (som Norge) fremstår som et naturlig overlegent utsynspunkt. Implisitt i meldingens prosjekt ligger det at vi, fra vår heldige posisjon, er moralsk kallet til å svare på ropet fra verdens fattige; afrikanere, asiater og sør-amerikanere klarer seg som kjent ikke selv. Om det er veldedighet verdens fattige land trenger, kan diskuteres. Det som uansett er sikrere, er at viljen til å plassere problemene hos de fattige og løsningene hos de rike trekker oppmerksomhet vekk fra hvordan vi selv er et problem, og hva vi kan gjøre på hjemmebane. Meldingen er et talende uttrykk for vår iver etter å feie for andres dør.

Det bringer oss videre til mitt neste ankepunkt, nemlig at meldingen er grønnmalende. Den tar ikke fatt i den viktigste grunnen til mange miljøproblemer, nemlig de rike landenes overforbruk. I stedet fokuserer den enten på lokale miljøproblemer i Sør eller på å utvikle en ”forståelse av skjebnefellesskap” med fattige land angående de globale miljøutfordringene. Motivert av et eksplisitt ønske om å finne kostnadseffektive løsninger snakker meldingen lett og ledig om slike luftige størrelser som ”grønn økonomi”, ”grønne utviklingsstrategier” og ”lavutslippsbaner”. Problemet er bare at ingenting av dette finnes ennå, og at det – enn så lenge – koster å være grønn. Når man på denne måten møter alvorlige problemer med luftslott som viktigste tiltak, mister man fort troverdighet. Istedenfor grundig, grønn oppussing nøyer meldingen seg med et kjapt strøk billigmaling.

Dette forsterkes av at meldingen er dobbeltpratende. På tross av høylytte intensjoner om å skape sammenhenger unnlater meldingen konsekvent å se på sammenhengen mellom Norges rolle som petroleumsprodusent og klimaendringene man ellers er så villig til å snakke om. Attpåtil forsøker den – på en måte som kun kan karakteriseres som frekk – å fremstille norsk oljeutvinning som et viktig bidrag til å løse problemene den samme oljen skaper! Dette er ikke bare merkverdig og forunderlig; det er et tilfelle av doublespeak vi ikke trenger å godta.

Dette er altså de tre problematiske pilarene i den norske miljø- og utviklingspolitikken, eller, som jeg vil kalle det her, de tre ingrediensene i den norske grønnsaksuppen. Sammen bidrar de til å sørge for at vi har ryggen fri for forpliktelser på hjemmebane, slik at vi kan fortsette våre erobringer som verdens lille humanitære stormakt på bortebane.

La meg se nærmere på hver ingrediens i suppen.

Hvite menn på jungeltokt – i trikot
Vi begynner hos departementet selv, det vil i dette tilfellet si Det Kongelige Utenriksdepartement. I forbindelse med lanseringen utga departementet nemlig også en tegneserie, hvor deler av innholdet i meldingen ble presentert på en røff og stilig måte. ”Vi må være ærlige,” uttalte miljø- og utviklingsminister Solheim i en pressemelding: ”Ikke alle har stortingsmeldinger liggende på nattbordet. Og svært få leser dem fra perm til perm. Derfor satser vi nå på en tegneserie for å bli hørt av flere.” Offensivt! Tidsriktig! (For nå om dagen leser jo folk mye tegneserier, gjør de ikke?) Samtidig kan man spørre seg hvilken grunn man har til å ta stortingsmeldingen på alvor, når den ansvarlige ministeren anbefaler en tresiders tegneserie fremfor selve dokumentet?

Siden det nå er tegneserien man oppfordres til å lese, kan man i alle fall ta den på alvor. Innholdet er omtrent som følger: Fantomet og hans hjelper Guran finner en medtatt mann på stranden, som har kommet for å søke Fantomets hjelp. ”Bangalla har fått penger fra Norge for å sette opp en vindmøllepark,” forteller mannen: ”Men flyet med de første møllene forsvant fra radaren over jungelen.” Riktig kritisk blir det først når mannen avdekker at den norske miljø- og utviklingsministeren også er om bord i flyet. Fantomet setter sporenstreks ut for å redde den norske ministeren, samt for å finne ut av hvem som har stjålet, eller på annen måte sabotert leveransen av, vindmøllene (ja, for de stjeler og saboterer alt mulig der nede i jungelen …). Det viser seg snart at det er en kjent miljøkriminell med det tyskklingende og på andre måter konnotasjonsrike navnet Janus von Dreck som står bak. Fantomet ordner opp, som vanlig: Han gir von Dreck en real en på tygga, og befrir den bakbundne minister Solheim. De to konkluderer: ”Vi kan vel si at vi slo et slag … for fornybar energi!”

Det kan man sikkert si. Samtidig er det mange andre ting man kan påpeke, som for eksempel at tegneseriens hovedpersoner (Fantomet og Solheim) begge er hvite, og dermed representanter for rike, vestlige land. Man vil kanskje anse det som formildende at tegneseriens bad guy også er hvit, men det ville være kortsiktig. Det er snarere slik at tegneserien – i god orientalistisk tradisjon – tildeler hvite, vestlige karakterer roller som deltagere, mens den gir de mørkebrune jungelmenneskene roller som tilskuere, hjelpere og budbringere, alternativt ofre. Hvite menn agerer; mørke menn bivåner. Hvit er aktiv; mørk er passiv. (Jeg glemte forresten å nevne sekvensen der Fantomet redder en mørk kvinne i nød.) Dramaet som utspiller seg i tegneserien, er dermed et klassisk eksempel på vår vilje til å gjøre andre folks land og levnet til åsted for våre maktkamper. Den hvite uskylden opprettholder man – paradoksalt nok – ved å legge skylden for miljøproblemene på en hvit mann. På den måten personifiseres problemet, og man unngår å ta stilling til rike hvitingers mer systematiske delaktighet i miljøproblemene.

Nord/Sør-forviklinger
Departementet kan være unnskyldt denne tegneserien; den er ingen big deal. Det er imidlertid verre at samme tendens videreføres i meldingen, om enn på mer subtilt vis.
Meldingens grunnleggende motivasjon synes å være et ønske om å hjelpe fattige mennesker ut av fattigdom, men denne motivasjonen forblir overraskende implisitt. Man definerer aldri ordentlig hva som menes med ”fattigdom”, og gir heller ingen god forklaring på hva som er problematisk ved den. I den grad meldingen setter ønsket om å hjelpe de fattige i sammenheng med miljø, er det med følgende argument: ”Fattigdom kan i seg selv være en trussel for miljøet. Selv om fattige legger beslag på relativt få ressurser, vil noen tvinges til å utnytte alle tilgjengelige kilder til inntekt og mat uten å vurdere naturmangfold eller bærekraft.” (s. 5)

I denne tilsynelatende uanselige setningen etableres mye av rammen for resten av meldingen. Miljøproblemene i Sør fremstilles som et problem som de fattige selv er skyld i (simpelthen ved at de er fattige), men som vi rike nordmenn elskverdigst vil bidra til å løse, blant annet med bakgrunn i våre erfaringer fra å ha løst lignende problemer i vårt eget land. Det ser for det første ikke ut til at meldingens forfattere har tatt inn over seg kritikken som er blitt rettet mot sammenhengen mellom fattigdom og miljøforringelse. Videre sier man ingenting om at vi har ”løst” våre lokale miljøproblemer ved å flytte industri til Sør, at vi fortsatt opplever artstap i Norge, eller at velstanden vår er bygget på det som er årsaken til det største miljøproblemet vi har i verden.

Faktisk sier meldingen aldri rett ut at vår velstand er årsak til miljøproblemer. I høyden innrømmer den at ”ensidig satsing på økonomisk vekst uten å ta hensyn til naturens rammer kan gi uttelling på kort sikt, men vil samtidig svekke naturgrunnlaget betydelig og dermed også forutsetningene for framtidig utvikling” (s. 5). Også her sikter man imidlertid til fattige lands ensidige satsing på økonomisk vekst, og senere i meldingen skrytes det ganske uhemmet av hvordan Norge alltid har sørget for å balansere vekst- og miljøhensyn. Konsekvent underkommuniseres det altså hvordan den rike verdens velstand henger sammen med miljøproblemene.

I den grad man i det hele tatt innrømmer at vi er involvert som årsak til noe miljøproblem, rammes dette konsekvent inn som et globalt problem som krever globale løsninger. På den måten fritas vi for skyld og ansvar. Miljøproblemene vi selv er implisert i, har ikke egentlig noe med oss å gjøre; de er snarere verdens problemer, og må følgelig løses ved at vi ”komme[r] til en global enighet” (s. 5). At man allerede i noen tiår har ventet på en slik enighet, og at den ikke synes vesentlig nærmere nå enn da man begynte, virker her åpenbart ikke avskrekkende.

Det begynner for alvor å blinke på min radar når ansvarsforholdene grøtes til på denne måten: ”Økt tillit og forståelse for skjebnefellesskap mellom land, uavhengig av inntektsnivå, er i alles interesse.” (s. 6) Tja. Gitt at rike og fattige lands ”skjebner” er relativt ulike, lurer jeg på om ”forståelse for skjebnefellesskap” ikke er mest i vår interesse? Det ville vel snarere vært i fattige lands interesse om vi (rikinger) kuttet og reduserte, slik at de (fattigluser) kunne bruke sine naturressurser? I stedet skal vi altså betale dem for ikke å bruke de ressursene. Hva sa du, sa du!?

Jo, det viktigste tiltaket man lanserer for å råde bot på de globale miljøproblemene går nettopp ut på å betale fattige folk for at de lar være å utnytte sine ressurser. Regjeringens skoginitiativ samt programmet REDD+ er begge bygget på denne lesten, som man både her og ellers kaller ”økosystemtjenester”. Man innrømmer riktignok et annet sted i meldingen at ”tilgang til naturressurser og energi er viktige betingelser for å skape økonomisk vekst” (s. 9), og at vi avskaffet fattigdommen i vår del av verden nettopp ved utnyttelse av slike ressurser. Men det følger åpenbart ikke av dette at fattige land må få lov til å gjøre det samme.

Nå er det ikke noe nytt at hvite folk forsøker å holde mørke folk ute av naturområder i mørke folks land. Men om ikke annet blir verden stadig mer sivilisert. Nå bruker vi ikke lenger vold og makt for å styre over mennesker i fjerne land; vi bruker penger.

Grønnsaksuppe kan gjerne lages i jungelen: Man låner gryta til Guran og hiver oppi noen poteter man har med hjemmefra. Advarsel: Suppa kan bli noe tynn.

Et kjapt strøk med grønt
Når en melding signaliserer fallitt allerede med tittelen, skal man kanskje ikke forvente for mye. I tilfellet st.meld. nr. 14 har de ansvarlige åpenbart ikke hatt noen gode forslag til hvordan en grønn utvikling kan bli en realitet, og har i stedet gått for den slappere og mindre forpliktende varianten grønnere utvikling. Dette valget hadde bare vært en kuriositet om det ikke hadde vært for at det gjenspeiler ambisjonsnivået meldingen har for miljøpolitikken.

Den grunnleggende motivasjonen for meldingen synes som sagt å være å hjelpe fattige folk ut av fattigdom, men man får ofte inntrykk av at miljøaspektet er et brysomt moment som man nå ”må” ta med i betraktning. Det medfører at meldingen nærmest ikke griper fatt i det som unektelig er en av de viktigste grunnene til de største miljøproblemene i verden, nemlig de rike landenes overforbruk.

Ordet ”forbruk” forekommer kun 27 ganger i hele meldingen. Og ikke i mer enn en håndfull av tilfellene – faktisk knapt det – viser begrepet til rike land. Ordet ”overforbruk” forekommer kun to ganger, og da ikke med noen åpenbar referanse til rike land. Om denne meldingen legger for dagen en bekymring for forbruk som årsak til miljøproblemer, begrenser den seg til dilemmaet om at fattige folk må øke sitt forbruk, men at slik forbruksvekst er globalt problematisk, først og fremst på grunn av klimaendringene. At rike lands forbruk er problematisk, forblir stort sett usagt.

Det lengste man går i retning av å tematisere forbruk, er en liten tekstboks om såkalt decoupling, altså prosessen der økonomisk vekst og miljøødeleggelse skiller lag. Man tar seg råd til en hel setning om hvordan dette kan skje: ”Frakobling kan oppnås gjennom ny teknologi og ved endringer i sammensetningen av produksjon og forbruk.” (s. 13) Ja vel, ja.

Nå er det åpenbart at forfatterne av meldingen legger til grunn et premiss som ikke forsvares videre grundig, nemlig at det er mulig å skape vinn-vinn-situasjoner som tar hensyn både til fattiges behov for utvikling og alles behov for et fungerende miljø. Meldingen antar at det finnes utviklingsbaner der folk kan løftes ut av fattigdom samtidig som man går klar av miljøproblemene de rike landene i sin tid støtte på.

Problemet er bare at disse banene knapt identifiseres. Det er forresten ikke rart at de ikke identifiseres, fordi svært få av dem finnes ennå. Om de finnes, hvorfor har vi ikke selv allerede penset inn på dem? Så vidt jeg kan se, er det bare ett mulig svar: I den grad de grønne utviklingsbanene finnes, koster de mer enn den fossildrevne banen vi nå følger – og vil fortsette å gjøre det til vi går vesentlig mer tom for fossile brensler. Enn så lenge koster det å være grønn. Vi er imidlertid ikke villige til å betale prisen selv, og lemper de luftige visjonene om ”grønn utvikling” over på de fattige landene.

Fordi man avfeier løsninger man ikke anser som kostnadseffektive, tar man aldri så mye som et lite steg utover de rådende økonomiske tenkemåtene. Når meldingen snakker om størrelser som ”grønn økonomi”, ”grønne utviklingsstrategier” og ”lavutslippsbaner”, dekker det over en motvilje mot å ta vårt eget forbruk og vår egen økonomiske utvikling opp til mer grunnleggende debatt.
Ønsker man å male grønt, er det aller enkleste å male med grønnsaksuppe. Man ser knapt at det er malt, men til gjengjeld lukter det godt.

Elefanten i rommet
I oljebransjen blir oljefelt hvor det kan utvinnes minst 500 millioner fat olje, gjerne omtalt som ”elefanter”. Det er underlig passende, for i st.meld. nr. 14 er oljen en stor, illeluktende elefant i rommet. Det er riktignok ikke slik å forstå at meldingen er blind for at fossil energi er en del av problemet. Faktisk er mange av de generelle formuleringene om dette ganske radikale.

Det hevdes for eksempel at ”vi i større grad må koble økonomisk vekst fra den tette forbindelsen til fossile energikilder, forurensning og overbeskatning av naturressurser” (s. 10) for å nå målene i klimapolitikken. Man hevder videre at: ”Utvikling av fornybar energi vil være det viktigste satsningsområdet i årene framover for Norge.” (s. 20) Man sier også at: ”Stadig flere land setter nå energieffektivisering og omlegging fra fossile energikilder til fornybare energikilder høyere på dagsordenen.” (s. 21) Hva betyr dette så for Norge, som en av verdens fremste petroleumseksportører? Absolutt ingenting! Heldigvis! Vi er nemlig fritatt for kravet om å frikoble økonomisk vekst fra fossile energikilder. Det er dessuten ikke i Norge, men for Norge at fornybar energi vil være viktigste satsningsområde. Og det er ikke slik at energieffektivisering og omlegging fra fossile energikilder er på vår agenda, selv om dette gjelder ”stadig flere [andre] land”.

Meldingen byr på nærmest konstante oppfordringer til at feltene miljø og utvikling må ses under ett, at ufordringene som preger de to feltene, må løses sammen eller ikke i det hele tatt. Man snakker sågar om folk som ”frykter” for konsekvensene av å bringe de to agendaene sammen. Et verre tilfelle av å skite i eget reir kan vel knapt tenkes. Meldingens konsekvente linje med å holde Norges rolle som oljeprodusent og -eksportør utenfor spørsmålet om skyld og ansvar er jo nettopp et vedvarende forsøk på å holde disse to agendaene adskilt. Norges utvikling – både i fortid og fremtid – er bygget på den samme oljen som har forårsaket det som her fremstilles som vår tids fremste miljøproblem, men dette er en sammenheng denne meldingen om sammenhenger jobber iherdig for å glatte over. Dét er det ubehagelige forholdet som truer med å rive hele det retoriske byggverket.

Man kan kanskje innvende at vår nasjonale politikk behandles i andre meldinger og sammenhenger, og at det tross alt er UD som står bak denne meldingen. Men med en slik innvending ville man jo snakke mot seg selv, all den tid slik en adskillelse bryter med meldingens egne intensjoner om å se disse tingene under ett. Det meldingen faktisk gjør, er å understreke en fullstendig adskillelse av temaer som det er veldig nærliggende å se i sammenheng med hverandre.

Når teksten endelig tar i den norske oljen, gjøres det på en måte som kun kan karakteriseres som frekk. I en tekstboks med overskriften En miljøpolitikk som kommer fellesskapet til gode forteller man om norske erfaringer: ”Norge har systematisk ført en politikk for å sikre at ressursene kommer fellesskapet til gode.” (s. 31) Man anfører vannkraften som et eksempel, og viser spesielt til ordningen med konsesjon og hjemfall. Så fortsetter det: ”Et annet eksempel er å sikre statlig eierskap til oljeressursene, men aktivt nyttiggjøre seg private aktører for utvikling av næring og sysselsetting – med svært høy beskatning til inntekter for fellesskapet.” (s. 31) Det skulle altså ikke mer til: Med et kjekt pennestrøk har norsk oljeindustri blitt ”miljøpolitikk” på lik linje med vannkraft! Nå er det langt fra sikkert at alle (de få) som leser meldingen bryr seg med å lese innholdet i denne boksen, og målt i spaltemeter er forseelsen liten. Poenget er imidlertid at denne sammenstillingen både synes mulig og naturlig for meldingens forfattere.

Dette forsterkes ytterligere av at meldingen vier vesentlig plass til Olje for Utvikling-programmet (OfU), som om dét var et eksempel på en ”grønn utviklingsstrategi”. Man får vite at OfU har som siktemål å drive ”kapasitets- og institusjonsbygging hos offentlige myndigheter, blant annet innen ressursforvaltning, miljøforvaltning og finansforvaltning” (s. 42) i fattige land som har petroleumsressurser. Jeg må innrømme at jeg blir smått bekymret over å høre at en instans som råder over oljeutvinning, også skal drive rådgivning om miljøforvaltning. Er det ikke omtrent som å be Oljedirektoratet overta for Direktoratet for naturforvaltning? Noe oppklarende, men ikke mindre foruroligende, blir det når man noen avsnitt senere presiserer hva som menes med miljøforvaltning: ”Innsatsen innenfor miljøforvaltning i OfU har som hovedformål å bistå samarbeidslandene i å forvalte petroleumsressursene på en miljømessig bærekraftig måte.” (s. 42) Problemet med dette er bare at å forvalte petroleum på en ”miljømessig bærekraftig måte” er en eneste stor selvmotsigelse. Ikke bare er det akkurat denne ressursen som har skapt og fortsatt skaper det største miljøproblemet vi har her på kloden, det er også en ikke-fornybar ressurs vi er i ferd med å bruke opp. Det er ikke noe ”miljømessig bærekraftig” med dette – uansett hvor godt omfordelt de norske oljekronene er.

Og hva med meldingens vyer om å hjelpe fattige land med å finne ”lavutslippsbaner” og ”grønne utviklingsstrategier”, for på den måten å ”begrense klimagassutslippene fra energisektoren i utviklingsland” (s. 41)? Jo, faren er vel at dette fort kan slå en leser som bullshit når vi samtidig har et statlig program som hjelper de samme landene med å utvikle sine petroleumsressurser. Argumentet er selvsagt at nordmenn utvinner olje renere enn andre, men om man skal ty til den begrunnelsen, må man samtidig forklare hvordan det bidrar til å løse problemet det her er snakk om – et ganske umulig oppdrag.
Helt feil blir det når meldingen vier en stor tekstboks til å legge ut om hvordan OfU baserer seg på den eventyrlige fortellingen om Norge som oljenasjon:

“Norges positive utvikling som petroleumsforvalter henger også nøye sammen med hvordan hele det norske samfunnet deltok i petroleumsdebatten og satte premisser for hvordan ressursene skulle utvinnes, brukes og forvaltes. Et sterkt demokrati med et aktivt sivilt samfunn, et sterkt og uavhengig rettsvesen, frie medier og åpenhet har bidratt til å sikre forsvarlig kontroll med myndighetene.” (s. 43)

Her er det tydeligvis om å gjøre å sette ordet ”olje” så tett innpå så mange plussord som mulig, slik at vi skal glemme hva slags ressurs det er vi har tjent rikdommen vår på. For virkelig å hamre inn budskapet om at olje er flott, lyver man også litt: ”Norsk oljepolitikk har alltid hatt som utgangspunkt at petroleumsaktiviteter skal finne sted innenfor forsvarlige rammer. Balansering av hensynet til petroleumsutvinning og miljø har vært en viktig del av denne politikken.” (s. 43) Om dette ikke er løgn, er det i alle fall kreativ bruk av en rekke ord som ellers har en ganske grei betydning. Når man her sier at man har balansert petroleum og miljø, så mener man – i høyden – noe slikt som at man ikke har åpnet for oljeutvinning der det er umiddelbar fare for å ødelegge et naturmiljø. Kanskje tenker man på at man gjør konsekvensutredninger. Det man derimot ikke har tatt med i denne ”balansen”, er at fossile energikilder skaper klimaendringer.

Olje er en vanskelig ingrediens når man lager grønnsaksuppe. Bruk aldri for mye; kun litt for å steke løk osv. Det er grenser for hvor mye olje man kan ha i en grønnsaksuppe.

Alt henger sammen med alt- bortsett fra noen ting, som ikke henger sammen med noe
Når man bruker språk, gjør man nødvendigvis utvalg. Man må fokusere på noe på bekostning av noe annet. Når man bruker språk for å lage sammensatte tekster som en stortingsmelding, skaper man også sammenhenger mellom de ulike elementene man har valgt ut: Et ord settes sammen med et annet (eks.: bærekraftig utvikling), et saksfelt settes i forbindelse med et annet (eks.: miljø og utvikling), to karakterer forbindes med hverandre (eks.: Fantomet og Solheim), to fenomener settes i sammenheng (eks.: vedsanking og manglende lekselesing).

Jeg mener man må ta ansvar for utvalget man gjør og for sammenhengene man etablerer. Språket selv inneholder ingen fasit for hvilke sammenhenger vi kan eller bør lage. Det eneste vi har å gå etter, er hvilket handlingsrom vi fremkaller med språket vi bruker. Skaper vi en verden der vesentlige problemer tas på alvor, der årsakene angripes åpent og ærlig, og løsninger foreslås fritt og kreativt? Eller skaper vi tvert imot en verden der alt, også problemene og årsakene til disse, forblir ved det samme?

St.meld. nr. 14 er dessverre mest et eksempel på det siste.

I forbindelse med et bokprosjekt har jeg bladd meg gjennom Kapital fra 1971 til årtusenskiftet. Ved hjelp av moderne teknologi og hardt arbeid i arkiver har jeg kunnet spore mange av Kapitals artikler tilbake til den opprinnelige kilden. I hele perioden fra oppstarten i 1971 og fram til 1996 bruker Hegnar jevnlig stoff fra tyske magasiner og særlig fra favoritten Der Spiegel. Bare sporadisk krediterer han sin stoffleverandør. Kapitals metoder er lette å påvise – nå som alt som er skrevet i Der Spiegel siden 1946, er lagt ut på nettet i fulltekst og er søkbart. Man tager en Kapital-artikkel med et visst utenrikspreg. Fra artikkelen henter man ut et person- eller firmanavn og søker på dette innen en angitt periode. Ganske så ofte treffer man blink.

Herlige amatører
Hegnars kopivirksomhet går i faser. Det gjør også min tolkning av kopiarbeidet. Den første fasen starter rett etter at Kapitals første utgave så dagens lys i 1971. Starten er ganske pyntelig. I nummer 15 av Kapital samme år har magasinet en sak om de dubiøse tilstandene og familiene i gresk næringsliv – skipsrederne Onassis og Niarchos var hovedpersoner (1). Et lite sitat ble kreditert Der Spiegel, resten framsto som Kapitals eget. Flere av bildene er hentet rett ut av Der Spiegel. Deretter går det rundt et år før man plukker en sak om sveitsiske banker som muligens selger falske gullmynter (2). I likhet med saken om de greske skipsrederne har Kapital laget en kortversjon av Der Spiegels sak.
Samme år har Kapital to saker til der det meste er hentet fra Der Spiegel. Men rundt omkring i reportasjene er det lagt inn noen norske referanser som gjør at saken virker mer hjemmelaget. Den ene handler om IBM (3), den andre om industrispionasje (sic) (4). I samme gate er to saker i 1973. En tar for seg hvordan flyselskapene bruker sexy flyvertinner i reklamen for å lokke dressmennene om bord (5). Den andre handler om Volvo-reklame som ikke holder ord (6).

Det er noe amatørmessig over Kapital de første årene, og det har Hegnar selv innrømmet flere ganger. Det ble også påpekt i Morgenbladet den gang Kapital var noe helt nytt, i 1971:

“Kapital gir et umiddelbart tiltalende inntrykk med frisk layout og stor bredde over artiklene. Det har tydeligvis hentet inspirasjoner fra Der Spiegel og Farmand, men stoffområdene skiller seg klart fra begge. […] Noen små skjønnhetsflekker: det er god presseskikk å gi kildehenvisning når man sakser uttalelser eller tegninger fra andre organer. Men det huskes sikkert neste gang.”

Morgenbladet tok feil med hensyn til referansekulturen i Kapital. I 1974 begynner en ny trend. Sakene hentes fra Der Spiegel i sin helhet og uten så mye som et fikenblad av referanser til det tyske bladet. Først en ny og god sak om IBM (7), deretter en sak om nyhetsaktuelle oljesjeiker og oljepriser (8).

Tatt på fersken
Et annet vendepunkt kom i februar 1975. Over fire sider i Kapital blir selveste sjahen av Iran intervjuet (9). Et langt og åpenhjertig intervju med eksellensen. Saken blir slått opp på innholdssiden, uten at det står noe om hvor den kommer fra eller hvem som har skrevet den. Den naive leser kunne tro at Trygve Hegnar hadde vært en snartur i Iran og gjort et scoop. I intervjuet står det en S foran intervjuerens spørsmål, mens sjahen er nettopp sjahen.

Kapitals daværende konkurrent Farmand slo dette stort opp. De visste godt hvor intervjuet var fra, de hadde selv skaffet seg norsk enerett til å representere Der Spiegel året før. Men Hegnar slo fra seg: Dette hadde han vitterlig kjøpt fra New York Times Syndicate i Paris. Syndikatet solgte rettigheter til stoff fra Der Spiegel, og Hegnar hadde betalt. Farmand dempet seg litt, men påpekte at Kapital nok burde oppgitt kilden.

Oppfører seg etter boka…
Etter dette kommer en ny periode med nye vrier. Et halvt års tid oppfører Kapital seg etter boka. Hegnar kan høsten 1975 meddele Kapitals lesere at de har fått eneretten i Norge til å representere Der Spiegel og bruke fritt av deres stoff og bilder. Kapital høsten 1975 og våren 1976 blir en oppvisning i uklanderlig referanseteknikk, i det minste der man har hentet stoff fra Der Spiegel.

… en kort periode
Referanseprektigheten tar en brå slutt et lite stykke ut i 1976. Nå begynner det som skal bli hovedmetoden fram til 1994: Hele artikler fra Der Spiegel, med fotografier, overskrifter, ingresser og mellomoverskrifter, blir gjengitt in extenso og uten noen form for referanse. Etter artiklene står det bare et kulepunkt, og det står det etter alle de andre artiklene også.

… og bare med Der Spiegel
Det blir etter hvert enkelt å se hvilke saker Kapital har kopiert fra Der Spiegel. Det er som regel utenrikssaker, språket kan være litt tungt og tyskliknende, og noen ganger har man til og med glemt tyske gloser i vitsetegningene som ofte følger med. I perioden 1976 til 1977, like etter at Kapital og Hegnar testet ut opphavsrettens smale sti, finnes stadig flere Kapital-saker der vi ikke kan finne opphavet i Der Spiegel.

Av Gudmund Hernes får jeg til råd å sjekke om Hegnar ikke også har tatt en og annen sak fra andre tyske magasiner. Han foreslår Das Capital og WirtschaftsWoche. Forslaget sender meg ut på tur til et arkiv i Bonn. Der finnes de to magasinene komplett, slikt finnes ikke i Norge. Etter dager med såre øyne har jeg funnet 30 plagiater fra de to magasinene, 15 fra hver. Jeg fikk bare sjekket de to årgangene 1976 og 1977.

Avslører andre og kopierer selv
Dette er såpass gjennomført at jeg må forlate min amatørisme-teori. Neste hypotese, eller skal vi si paradoks: Er det slik at behovet for å forsyne seg av ukreditert stoff øker jo mer Hegnar må bruke tid på andres mørke gjerninger? Perioden 1975-77 er nemlig en glansperiode for Hegnar. Han kommer på kartet med en rekke avsløringer av oppsiktsvekkende karakter.

Første ute er Hauglin-saken fra 1975. Stortingsrepresentanten Otto Hauglin kom inn som SV-representant i deres brakvalg i 1973. Media kastet seg over SV-flokken på tinget, og fant fort ut at to av dem hadde landssviksforhold bak seg. Hegnar fant kristensosialisten Hauglin som ikke helt hadde orden på hvor han egentlig bodde. Som representant fra Østfold hadde han oppgitt at han bodde i sin mors ganske store hus i Fredrikstad. Hegnar reiste til Fredrikstad, utga seg for å være journalist fra lokalpressen, og fant fort ut at Hauglin ikke bodde i østfoldbyen, men i sin tjenestebolig ved Diakonhjemmet på Vinderen. Hauglin betalte tilbake det han hadde fått for mye i diett og penger til å bo to steder. Hegnar tok for hardt i, og ble dømt for både injurier og av Pressens Faglige Utvalg. Men de fleste satt igjen med et inntrykk av at Hauglin var den største synderen.

Litt på samme vis var det med OBOS-avsløringene fra 1976. Hegnar mente å kunne påvise korrupsjon og kameraderi i stort omfang i den sosialdemokratiske bastionen. Også her tok han overdoser av Møllers tran, og ble dømt for injurier. Men saken satte Hegnar og Kapital på kartet på en helt annen måte enn tidligere.

Parallelt med at Hegnar trekker i andres bukser for å få dem ned, fortsetter stoffhentingen fra Der Spiegel med uforminsket styrke og uten de nødvendige krediteringer. Min hypotese: Å drive gravende journalistikk er tid- og pengekrevende. Hegnar har ikke råd til å kjøpe inn medgravere. Dermed må han tyne de tyske magasinene for stoff mens han avslører andres dunkle sider.

Hegnar kan kunst…
Et eget kapittel av Hegnars forhold til opphavsretten kom i 1977. Ved siden av å utgi tidsskriftet Kapital har Trygve Hegnar hele tiden utgitt bøker. Kapitals litteraturservice er bokforlaget hans. Bøkene har, i hvert fall i starten, stort sett handlet om økonomi. En suksess var boka om hvordan man unngår å betale skatt. Det har også kommet en bok om ”skatteparadiset Liechtenstein” – sikkert interessant lesning for økonomer og folk med penger, og typisk også et felt som Hegnar har peiling på.

I 1977 skjer det en ny og overraskende vri i denne bokserien til Hegnar. Dette året kommer boka Kunst og kunstkjøp – en håndbok, utgitt av Hegnar selv. Her viser Hegnar nye sider av seg selv, sider som man vel knapt kunne regne med at han kunne oppvise, selv om man har registrert stadig mer kunststoff i Kapital. Her handler det om kunstens vesen, opprinnelse og verdi. Vi får lære om maleri, tegning, grafikk, skulptur, til og med om kinetisk kunst og popkunst – og hva en collage er. Selvfølgelig handler det mye om hvorfor man kjøper kunst, hvordan man kjøper kunst og hvordan man skal unngå å bli lurt. Ikke minst handler det om hvordan man skal skaffe seg kunstobjekter som vil gi avkastning. Her er det også mye å lære om selve kunsten.

Boka starter svært avansert om kunstens vesen, opprinnelse og verdi. ”Hva er kunst?” spør Hegnar. Han streifer innom opplysningsfilosofen Kant og middelaldertenkeren Thomas Aquinas – dette for å forklare det store spørsmålet om hva kunst er. Han bruker også dadaisten Marcel Duchamp som sannhetsvitne. Hegnar peker på at kunst skapes av driften til å avbilde, driften til å dekorere og driften til å uttrykke sin egen personlighet i bilder. Han vandrer her selvsikkert og med stor trygghet gjennom kunstens historie. Og alt dette klarer han å formidle mens han ligger i krig med Hauglin, OBOS og diverse andre som ikke har likt det han skriver!

Hegnar skriver om renessansens store: da Vinci, Cellini, Michelangelo. Han skriver om Picasso, Chagall, van Gogh, Gauguin og vår egen Edvard Munch. Han kommer også innom det store og vanskelige spørsmålet om hva som er god og hva som er dårlig kunst. Hegnar skriver om de ulike maleritypene, og viser seg å ha peiling på både oljemaleri, tempera, voks, akvarell, gouache, pastell og akryl. Han vet om forskjellen på bunnmaterialer, på lerret, papir, metall og glass. Han bruker særlig mye tid på grafikk – ikke helt uventet. Hegnar har selv interessert seg mye for grafikk, blant annet ved å selge egne pakker med grafikk til sine lesere. Vi får lese om grafiske blad og grafiske metoder, og her viser Hegnar kunnskap om både tresnitt, linoleumssnitt, metallsnitt, tregravering, kobberstikk, stålstikk, mezzotinto – altså en slags svarttonegravering – og krittstiftradering, som er en cling-on-gravering, punktgravering, tørrnålsgravering, etsing, mykgrønnsetsing, akvatint og flate-etsing.
Han forteller videre om monotypier, avklapping, serigrafi – det er kort sagt ikke den ting Hegnar ikke vet om grafikk. Vi er tidligere blitt overrasket over Trygve Hegnars ganske friske forhold til opphavsrett og omgang med andres åndsverk. I kunstbokas forord får vi et lite hint som vekker min nysgjerrighet. Her står det: ”I den første generelle delen av boken har jeg hovedsakelig bygget på og bearbeidet deler av den svenske kunstekspert Arne Häggqvists bok om kunst og kunstkjøp.” Jeg gikk ut på leting etter denne boka.

… og kunsten å kopiere
Fagbibliotekene har sin egen database kalt BIBSYS, og her finner man Häggqvists bok. Den kom i to opplag: ett i 1974 og et utvidet og noe omarbeidet opplag i 1976. Denne boka prøvde jeg å få tak i gjennom bibliotekene i Norge, hvilket viste seg umulig. Men på antikvariat.net var det mange utgaver av den, særlig i svenske antikvariater. Jeg gikk til innkjøp av et eksemplar. Det første man gjør, er å legge de to bøkene ved siden av hverandre med omslagene opp. Kunst og kunstkjøp, heter Trygve Hegnars bok, Konst och konstköp, heter Arne Häggqvists bok. På Hegnars bokforside er det et bilde malt av Odd Nerdrum, Hegnars store idol innen billedkunsten. Hos Arne Häggqvist er det noe mer modernistisk på forsiden. Begge har et ord i liten rød skrift stående litt på tvers ved siden av tittelen – henholdsvis ”Håndbok” og ”Handbok”. Baksiden er som vanlig en vaskeseddel om hva man kan finne i boka, og de to-tre første avsnittene av sedlene er temmelig identiske. Bortsett fra at den ene er norsk og den andre svensk.

De to bøkene har nokså forskjellige forord, men der slutter da også ulikhetene. Jeg blar og blar og blir mer og mer overrasket over hvor lite Hegnar har skrevet selv. Jeg blar meg gjennom 115 av totalt 179 sider før jeg kommer til større forskjeller enn små innskutte bisetninger og små avsnitt. Side på side – opp og ned. 95 prosent av disse første 115 sidene er så godt som identiske, den eneste forskjellen er altså at man skriver på to ulike språk.

På side 115 begynner det som Hegnar selv, forhåpentligvis, har skrevet. Her skriver han om priser på norsk kunst, norske klassikere, nevner en god del norske kunstnere. Dette pågår over en seks-syv sider, og så er vi over i en lang tabell for prisutviklingen på norske kunstnere. Vi kan se hvordan de har utviklet seg i pris fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til 1977. Slik kan en kunstinvestor finne fram til de kunstnere som har vist seg å ha en positiv og stabil utvikling, og hva det koster å få tak i de forskjellige verkene til forskjellige kunstnere.

Denne tabelloversikten over prisutviklingen tar ca. 25 sider, og vi kommer fram til side 146, der det begynner et kunstleksikon. Her kan man lese om Moskva-skolen, mosaikk og maurisk stil. Montmartre-skolen, Moderna Museet i Stockholm, vi kan lese om mayakulturen, metamatics – en maskinell skulpturkonstruksjon med knirkende mekanikk – og så videre og så videre. Med noen få, hederlige unntak basert på litt spesielle norske forhold, er hele kunstleksikonet en fullstendig avskrift og oversettelse av hva Arne Häggqvist har gjort i sin egen bok.

Får kopieringen et etterspill?
Deretter fant jeg ut at Arbeiderbladet skrev om plagiatet i 1977, men det så ikke ut til at det hadde blitt noe rettslig etterspill. Jeg gikk ut fra at Häggqvist kanskje hadde gitt en slags form for rettigheter til Hegnar, at Hegnar hadde tatt den litt for langt, men at de hadde ryddet opp seg imellom uten å involvere mediene.

Noe seinere ble jeg imidlertid klar over at Häggqvist hadde utgitt en selvbiografi, Nästan hela sanningen. Jeg gikk til antikvariat.net igjen, og et velvillig antikvariat i Sundsvall sørget for at jeg fikk boka på døra en snau uke seinere. En kjapp gjennomgang avslørte minst to ting: Häggqvist var en meget fargerik herremann, glad i kvinner, vin og kunst. Og: Häggqvist er muligens ikke kjent med at Trygve Hegnar har utgitt hans bok i Norge. Hans selvbiografi er meget detaljert, år for år, og utgivelsen av Konst och konstköp omtales fyldig. Den fikk mye omtale i Sverige. Noen var begeistret, andre rynket på nesen av at noen kunne skrive så mye om kunstens kommers. Men ikke et ord om Hegnars norske variant. Boka har et fyldig register over omtalte personer, men ingen Hegnar der.
Häggqvist døde i 1985. Det går fram at han har en sønn ved navn Dag. Etter litt googling skjønner man at denne sønnen er et navn i svensk musikkbransje, knyttet blant annet til det berømte ”labelet” Sonet. Jeg finner hans mailadresse, sender en mail der jeg kort redegjør for hva jeg har funnet, og mottar svar temmelig fluksens. Dag Häggqvist har aldri hørt et ord om Hegnars utgivelse. Han hadde god kontakt med faren da boka ble utgitt i Sverige og årene etter. Han har selv vurdert å utgi boka på norsk, uten at han har kommet så langt. Som veteran i musikkbransjen kjenner han godt til opphavsrett, han sitter for eksempel på rettighetene til melodi og tekster til Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget. Han sliter nå med pirater som laster ned gratis musikk, men hadde ikke trodd at Trygve Hegnar var av noe slikt kaliber. Vi treffes. Häggqvist blir lite glad over det han ser i Hegnars kunstbok. Denne saken vil han forfølge.

På slutten av 1970-tallet begynte Kapital å kaste av seg, kanskje med litt hjelp av Häggqvist og forskjellige tyske magasiner. Hegnar så seg om etter nye forretningsområder. Blikket gikk igjen mot Tyskland og til tabloidavisen Bild-Zeitung, en riktig røver som har oppslag som ville fått selv desken på VG til å rødme. Hegnar kalte sin norske avart for Blikk.

Blikk-fadesen
Om Blikk var en god idé, vil vi aldri få vite. Det som var helt klart, var at den krevde flere ressurser enn Hegnar hadde. Hegnar skulle spare – slik han hadde gjort med suksessen Kapital. Men nå sparte han seg til fant og ikke rik: Det går ikke an å lage dagsavis med en så spinkel stab som den Hegnar hyrte til Blikk.

Bladet ble også sterkt kritisert, noen vil si latterliggjort, fordi nesten alt stoff var hentet fra andre kilder, det vil hovedsakelig si NTB – bunnsolide Norsk Telegrambyrå. Etter bare et par måneders utgivelser måtte han gi opp prosjektet, en million fattigere og noen erfaringer rikere.

Masse annonser og få journalister
Etter de oppskakende sakene rundt Hauglin og OBOS ble Hegnar litt mer forsiktig med hva han skrev og avslørte. Det har han sagt selv. Så nå trengte han ikke tysk stoff for å fylle bladet mens han gravde. Hvorfor fortsatte da Kapital med side opp og side ned med Der Spiegel-saker uten krediteringer utover på 1980-tallet?
Mellom 1980 og 1983 finner vi riktignok bare en håndfull kopier fra Der Spiegel i hver årgang. Men fra 1983 til 1986 dobles antallet kopier til rundt et dusin i året. Og mange av sakene er svært lange. Dernest dabber kopiaktiviteten av før den opphører i 1994.

Dette er på en måte et slags konjunkturbilde: Jo bedre det går med annonsørene, og jo mer de averterer i Kapital, jo større behov for stoff får Hegnar. Det tar seg ikke ut om det bare går en tynn slange av stoff mellom alle annonsene, kundene kunne følt seg snytt.

Der Spiegels stoff ble muligens en grei buffer når annonsene rant inn, og det var risikabelt å ansette nye journalister med en gang. Kanskje vi skal se på kopivirksomheten til Hegnar som en forretningsmetode, en grei måte å skape seg et økonomisk fortrinn på?

For å oppsummere: I perioden 1971 til 1995 kopierte Hegnar 194 artikler fra Der Spiegel. De gikk over til sammen 362 sider. I tillegg kommer det jeg fant av kopier fra de to andre tyske magasinene. Dette er altså et minimum av hva som ikke er egenprodusert stoff, men som presenteres som dette.

Lurte han flere enn leserne?
På mange og ulike vis har jeg prøvd å få dokumentert hvem som representerte Der Spiegel i Norge på 1970- og 1980-tallet. Men henvendelsene til Der Spiegel og deres ”syndikalister” i New York Times har ikke gitt resultater. Først sendte jeg en e-post til Der Spiegel med dette spørsmålet: Har det vært noen norske aviser eller tidsskrifter som har representert Der Spiegel eksklusivt i Norge i perioden 1980-2000? Om så er tilfelle, hva heter disse publikasjonene? Etter en god stund kom svaret fra Der Spiegel: først en beklagelse over at det tok så lang tid før de svarte, med forklaringen om at de bare måtte ”dig into some old files to try to find some information”. Beklageligvis kunne de bare finne ”a note from 1990 that the New York Times Syndicatehad an agreement with ‘Kapital’amp; in Norway that ‘Kapital’amp; could publish Spiegel articles”. De skriver videre at New York Times har hatt de eksklusive rettighetene til å markedsføre Der Spiegel i land der man ikke snakker tysk. Vanligvis har man bare én kontakt i hvert land, men Der Spiegel kan ikke ”say definitely that this was the case with ‘Kapital’amp;”. Jeg har spurt New York Times på nytt om de har informasjon om noen kontrakter fra denne tiden, men har ikke fått noe svar på det.

Det varte og det rakk før jeg hørte noe mer, men denne gang var svaret endelig:

“Your question is still unanswered, and I am afraid it must remain
unanswered. Neither the New York Times Syndicate nor we have been able to
determine if there was an exclusive representation of SPIEGEL in Norway for
the period you indicate.”

Hvis vi lar tvilen komme ham til gode og forutsetter at Hegnar hele tiden har hatt det avtalemessige i orden med Der Spiegel, hvorfor har han da ikke informert sine lesere om det? Kanskje vi må tilbake til fadesen med Blikk i 1977 for å forstå hvorfor. Leserne så at sak etter sak hadde referanse til NTB, og at altfor lite ble produsert av avisen selv. Kanskje Kapitals lesere hadde blitt like sure hvis de i nummer etter nummer hadde oppdaget at både to, tre og fire saker over side etter side var hentet rett fra et tysk magasin? Kanskje de hadde blitt like sure som leserne av Blikk, det vil si at de hadde sluttet å kjøpe bladet?

Jeg har spurt Hegnar selv om hvilke avtaler som lå til grunn for gjengivelsen av artikler fra de tre tyske magasinene. Første brev ble sendt i begynnelsen av november 2011. Intet svar. Purrebrev ble sendt 7. desember. Svaret kom i postkassen tre dager seinere. Min forespørsel lød:

I forbindelse med en artikkel om opphavsrett har jeg registrert at Kapital over en lang tidsperiode gjorde bruk av artikler fra de tyske magasinene Der Spiegel, Das Capital og WirtschaftsWoche. Artiklene ble gjennomgående gjengitt in extenso. I den forbindelse hadde det vært nyttig å få vite hvilke avtaler dere har hatt med disse tidsskriftene for republiseringen av stoffet.

Hegnars svar kom i håndskrift nederst på mitt purrebrev.

“Svar: Ser ingen grunn til å gå inn på hvor og hvordan vi kjøper stoff. Men kan likevel fortelle at vi i mange år hadde enerett på Der Spiegel i Norge, og nå kjøper enkeltartikler.
Mvh T. Hegnar.”

Hegnar ønsker altså ikke å bistå her. En viss bistand ligger imidlertid i det han ikke nevner: Hvilken relasjon han og Kapital har hatt til WirtschaftsWoche og Das Capital.

Opphavsrett? Gjesp!
Det jeg vet om Trygve Hegnar og Kapitals relasjoner til andres åndsverk, er resultatet av et arbeid med å skrive en bok om Trygve Hegnar. Først skulle det bli en biografi, men den tanken ble for ambisiøs og derfor nokså fort forlatt. Det noe mindre ambisiøse målet var å vise noe av det samme som jeg søkte å vise i min bok om Olav Thon: Store formuer bygges ikke alltid under innflytelse av høye etiske standarder.

Heller ikke et slikt konsept slo an hos de norske forlagene jeg henvendte meg til. Dette er ikke stedet for en diskusjon om kvaliteten på mitt manus. Jeg erkjenner greit at det hadde betydelig forbedringspotensial, men det hadde også det manuset jeg leverte første gang på Thon-boka (10), eller førsteutkastet til min bok om krigsprofitørene (11). Men begrunnelsen som går på hvor inderlig uinteressant det er, dette med opphavsrett, er slående. En forlagsredaktør sa det kanskje klarest i sitt avslag:

“Der Spiegel og avskrivingsbyrået til Hegnar blir malt med for stor og bred pensel. Jeg tror det er få i dag, kanskje bortsett fra gamle bladfyker, som vil mene at dette er noe annet enn ”barnesykdommer”. Jeg vil tro Hegnar forlengst er tilgitt dette. […]”

Poenget mitt med Der Spiegel er at få ser på dette som noe alvorlig brudd på annet enn opphavsrett og som du vet er opphavsrett anno 2011 noe annet enn det var for tjue år siden.

Er det noe jeg har misforstått? Er vi tilbake til slutten av 1700-tallet, før opphavsrettslovgivning i Europa ble vanlig, da tekster ofte ble kopiert og bearbeidet etter eget forgodtbefinnende? Er det en slik opphavsrettskultur vi vil ha i 2012?

Noter
(1) Kapital 15/1971, hentet fra Der Spiegel 39/1971
(2) Kapital 20/1972, hentet fra Der Spiegel 35/1972
(3) Kapital 22/1972, hentet fra Der Spiegel 44/1972
(4) Kapital 8/1972, hentet fra Der Spiegel 13/1972
(5) Kapital 2/1973, hentet fra Der Spiegel 34/1972
(6) Kapital 6/1973, hentet fra Der Spiegel 10/1973
(7) Kapital 3/1974, hentet fra Der Spiegel 44/1973
(8) Kapital 7/1974, hentet fra Der Spiegel 9/1974
(9) Kapital 4/1975, hentet fra Der Spiegel 4/1975
(10) Dag Ellingsen. 2008. Reven. Olav Thon og hans metoder. Spartacus
(11) Dag Ellingsen. 1993. Krigsprofitørene og rettsoppgjøret. Gyldendal

Ha det på tunga. Svelge det glatt, sluke det rått. Må tygge litt på det. Ikke tid til å fordøye alt sammen. Ta munnen for full.

Nei, glem matmetaforikken! Dette er real. Kokebøker er oversettelse fra praksis til ord, fra smak til språk, på hver bokside taler maten, helt bokstavelig. I oversatte kokebøker skjer det dobbelt opp. Her skal det handle om det siste; jeg har snust meg gjennom en stabel av de mest velutstyrte oversatte kokebøkene fra 2011 for å studere hvordan matoverføringen til norsk skjer i ledende norske forlag. Utgivelsene har det til felles at de er praktbøker, og noen mye mer enn andre: Gjennom fotografier og formgivning byr oppskriftene på seg selv, lokker og gjør seg lekre for leseren. (1)

Men høy salongbordsfaktor biter ikke på meg; målet er å gå kritisk til verks og undersøke hvordan forlagene håndterer kulturoverføringsprosessen på språkplanet. For hvis mat er kultur, er kokebokoversettelser storstilte kulturmøter. Hvor mye er investert i selve språkarbeidet?

TV-kokker og andre britiske kjendiser
En gang i tiden var engelsk mat kjent for å være særdeles lite spennende: kål, erter, pølse, stappe. Det var før feinschmecker-damene på The River Café i London lærte opp kule, folkelige Jamie, før sofistikerte Nigella sukket og slikket seg gjennom TV-skjermen og inn i de tusen begjærlige hjem, før eplesunne Sophie Dahl skrev kosmopolitisk om mat som gjør henne vidunderlig godt, og trendy Tariq Malouf åpnet koppkakebakeriet sitt i Notting Hill, en bydel kjent for bokkafeen Books for Cooks vis-à-vis den minst like kjente Julia Roberts- og Hugh Grant-besøkte The Travel Bookshop.

Eh – koppkaker? Det heter visst ikke det på norsk, enda navnet bare viser til at ingrediensene opprinnelig ble målt i antall kopper, ikke i desiliter eller gram. Kanskje fordi koppkaker kan forveksles med kroppkaker, svenskenes potetballer – raspeballer, komler, komper – fylt med flesk og løk og tradisjonelt servert med tyttebærsyltetøy og smeltet smør? Den forvekslingen vil vi jo ikke ha. Så på norsk heter det en cupcake, cupcaken, flere cupcakes, alle cupcakene. På folkemunne: køppkæiks. Og det er altså en lang vei fra blek, overkokt kål – innbegrepet av tradbritisk kjøkken – til disse fargerike kreasjonene på hyllene i The Hummingbird Bakery som nyhetsjournalisten Tarek Malouf begynte å bake da han kom hjem til London etter en sommerferie i USA tidlig på 00-tallet.

Tarek Malouf "The Hummingbird Bakery. Kakeboken" Oversatt av Jonas Bjarkøy - Aschehoug 2011

Aschehougs oversetter har valgt å beholde mange av de engelskspråklige betegnelsene i Maloufs bok The Hummingbird Bakery – kakeboken. Derfor heter det topping, ikke glasur, og den mest populære cupcaken er red velvet som like etterpå heter rød fløyel. Muffins heter muffins, cookies cookies og brownies brownies, mens biscuits er kjeks. Jeg synes ikke denne vekslingen gjør noe, det er bedre enn en krampaktig konsekvent fornorsking. Thanksgiving er ikke blitt høsttakkefest, marshmallows ikke … ja, hva skulle det blitt? At Brooklyn blackout-kake er ”et must for sjokoladeelskere”, har jeg heller ingen problemer med. I inkonsekvensene er det en slags muntlighet som passer sjangeren. Men selvsagt går det an å tenke seg en annen type oversetter som benytter anledningen til å briljere med sprelske påfunn, det kunne kledd den mørke kaka like godt. Likevel skal vi nok være glade for at forlaget har latt være; forfatteren gjør et poeng av New York-inspirasjonen for bakeriet sitt. Sammen med de innbydende fotografiene frakter teksten oss rett og slett til en annen, mer spektakulær baketradisjon enn vår hjemlige – den plasserer på utstilling for vårt indre blikk disse overdådig pyntede, søte, klissete, fristende amerikanske kakene. Far vedere – å gjøre synlig, la oss se det for oss – kaller Umberto Eco denne viktige oversetterteknikken.(2)
Vi ser altså for oss noe litt annet enn nyttige nedfallsfruktpaier og tørre formkaker.

”… passer perfekt til ettermiddagsteen”
Det skriver Tariqs oversetter, siden de amerikanske lekkerbiskenene hans like fullt kan inntas til tradisjonell tea, denne erkebritiske institusjonen med kolonial forhistorie knyttet til importen av teblader fra Darjeeling, Assam og Ceylon fra 1600-tallet av.

Sophie Dahl "Miss Dahls frodige fristelser" Oversatt av Jonas Bjarkøy - Aschehoug 2011

I Miss Dahls frodige fristelser av Sophie Dahl – med en oversatt tittel som nesten overgår originalens ”voluptuous delights” – forteller det blonde barnebarnet til sjokoladefabrikk-Roald Dahl om hvordan hun som liten lot dokkene sine ha ”de flotteste teselskapene i hele London” med en så streng gjesteliste at det egentlig bare var hun selv som ”fikk glede av teen”. Å ja, teen? Tror ikke det, nei. Oversetteren gjør ingen forsøk på å smette inn en forklaring, så det er opp til leseren å tenke seg at det er snakk om noe tyggbart i tillegg til drikken. Han kunne faktisk bare skrevet ”fikk glede av maten”. Kanskje var Sophie Dahls dokketeselskaper litt som farmorens teselskaper, som beskrives noen avsnitt senere, for der ble det ”servert te hver dag, med hjemmelagede scones og ingefærkake på hennes aller fineste porselen”. Av sammenhengen framgår det at farmorens ”te” finner sted mellom lunsj og (sen) middag – det vi på skolen lærte var ”five o’clock tea”. Med andre ord et mellommåltid som ble vanlig i høyere sosiale lag i England fra 1870-tallet av, hundre år etter at te hadde erstattet ale – ja, øl! – som britenes frokostdrikke.

For veldig mange år siden ble jeg invitert ”på te” hos en indisk jente som den italienske kjæresten min var blitt kjent med på norskkurset. Stor var vår overraskelse da hun på det lille hybelkjøkkenet ikke bare brygget te med melk, men også sto og stekte fiskepinner og varmet opp frossen grønnsaksblanding til å servere oss denne ettermiddagen. Når jeg nå googler ordet ”tea”, støter jeg raskt på setningen ”What’s for tea, mum?”, visstnok en av de hyppigst uttalte i England. Et svar kan være det samme som Miss Dahl forteller om her: ”Da jeg var seks, kom vennen min, Ka-Ming, på besøk for å drikke te. Det ble servert makaroni og ost, og youghurt til dessert.” For når barn kommer skrubbsultne hjem fra skolen, spør de selvsagt ikke om te, de spør – ja, om hva det er til middag i dag. Da bør vel en oversetter skrive det? I Dahls bok, som i tillegg til delikate oppskrifter inneholder selvbiografiske matanekdoter fra et liv i sus og dus, ser det ikke ut til at oversetteren har tenkt over saken. ”Sosiale aktiviteter i England dreier seg ofte om den tradisjonsrike teen,” skriver han. Vi forstår raskt at det er måltidet det er snakk om, ikke kun drikken: Enebarnet Sophie var ikke utpreget sosial og likte ikke ”å dele verken leker eller mat med andre”, hun ville, bekjenner hun, ha alt potetgullet for seg selv når hun inviterte på te.

Litt som ”kaffe” hos oss, kanskje. ”Ta en kaffe sammen” betyr et uformelt treff, en prat ute på en kaffebar, mens ”komme på kaffe”, eventuelt ”invitert til kaffen”, betyr kakeselskap alias kaffeslabberas.

Dahl-oversetteren lar altså ”tea” bli ”te” uansett, om det er Vogue-redaktøren som ”laget te i en ordentlig tekanne” eller det er snakk om lettvintmiddagsklassikeren mac ‘ cheese – ostegratinert makaroni. Kan det ha vært en bevisst overveielse å velge det enkleste (for oversetteren), i den tro at leseren i løpet av Miss Dahls kokebok automatisk vil opparbeide seg en innsikt i det britiske te-begrepets omfang? Jeg tviler, men det kan ikke utelukkes. Og på sett og vis fungerer det. Særlig hvis man allerede har fått en innføring i form av te i betydningen fiskepinner! (3)

Fra TV til bok

Nigella Lawson "Nigellas Kjøkken. Livretter fra hjemmets hjerte" Oversatt av Tordis Bølgen - Cappelen Damm 2011

I min egen kokebokhylle har jeg en av Nigellas mange bøker i original, med den vidunderlige tittelen How to be a domestic goddess. Baking and the art of comfort cooking. Den sist oversatte har fått en mer nøktern tittel, (Nigellas kjøkken. Livretter fra hjemmets hjerte) og innholdet er deretter – leseren får en grundig, omstendelig innføring i kjøkkenkunsten. Jeg er i tvil om hvor mye det er oversetterens skyld at det guddommelige ved Nigella her er blitt borte. En tilfeldig valgt setning fra TV-stjernens innledning lyder: ”Men tro meg på mitt ord når jeg sier at meningen med boka ikke utgår fra troen på at det er moralske sider ved matlaging eller at virksomheten er bevis på spesielt edle hensikter og rosverdige egenskaper.” Gjesp! Jeg hopper til en oppskrift i kapitlet om risotto (men hopper over den omstendelige kapittelinnledningen). Bildene er ulekre og ikke lekre TV-Nigella verdig, dette ser ut som grøt (”depresjonsjagende masse,” står det om risottoen, en contradiction in terms). Oversettelsen i oppskriftene er det derimot lite å utsette på, den er etterrettelig, nøyaktig og forståelig, selv om påstander som at ”den vil boble entusiastisk” (om vinen som i begynnelsen av kokeprosessen tilsettes risen på høy varme) kanskje ikke gjør seg så bra på norsk. (4)

Ellers observerer jeg at Nigella ikke serverer te til sine gjester. ”Griser i ullteppe”, derimot! Det viser seg å være wienerpølser rullet og stekt i butterdeig. ”Innbakte pølser,” heter det vel på norsk.

Jamie Oliver: "Jamie på 30 minutter" Oversatt av Ingrid Espelid Hovig - Gyldendal 2011

Det er sånt som Jamie Olivier kunne servert også. Det typisk moderne britiske kjøkken er eklektisk, med retter fra hele verden, men tar samtidig vare på traust engelsk føde. Det spesielle med akkurat denne Jamie-boka, Jamie på 30 minutter, er at hvert kapittel består av trinn-for-trinn-instruksjoner om hvordan man går fram for å lage et tre-retters måltid på maks en halvtime. Lite utenomsnakk, direkte, detaljert – dette passer for nybegynnere og er gaven til unge som skal flytte hjemmefra for første gang: ”START Få alle ingredienser og redskaper på plass. Fyll og kok opp vannkjelen. Sett grillen på fullt.” Og hvem er det som snakker på denne kontante måten? Ingen ringere enn Ingrid Espelid Hovig! Hun er blitt kokebokoversetter i Gyldendal, og med sin praktiske og fornuftige tilnærming til matlaging gestalter hun her Jamie på ypperlig vis. Pleier han å slurve og slafse og slenge rundt seg med sleiver og ukvemsord på TV? Ikke her. ”Rens rødløken og del den i to,” heter det oppstrammende om potetgratengen som lages til sennepskyllingen, og videre, i all enkelhet: ”Vask potetene, la skinnet være på og skiv dem i food processoren sammen med løken.” Ikke ”i matmaskinen”? Nei, og ikke lages det mat på nynorsk heller. En oversetter tjener sin bok og sitt forlag, og nynorsk ser ikke ut til å være et foretrukket mål i sjangeren.

Gourmetrestaurantene

Ferran Adrià: "En dag på elBulli" Oversatt av Irene Inman Tjørve Kagge - Forlag 2011

To av bøkene i stabelen skiller seg ut, både i format – tunge, svære – og innhold: De er ikke egentlig kokebøker, men presentasjoner av verdens angivelig to beste restauranter. En dag på elBulli er en hyllest til ”ideene, metodene og kreativiteten til Ferran Adrià”, dokumentert gjennom en dag ved spisestedet i det nordlige Spania før det stengte for godt i fjor sommer (uten at det opplyses om det). (5) Det handler om et ”avant-garde-kjøkken”, om avanserte teknikker for kjemisk manipulasjon av ingredienser. Bildene dominerer, med små tekster som dette: ”Snacks klare til servering: Maltmel-luftbaguette med karamellisert kanel-’godteri’, Svart oliven-oreokjeks med kremfløte, Parmesan-marshmallow.” Det er nesten umulig å vurdere oversettelsen av dagens 30-rettersmeny når ingen av rettene likner noe gjenkjennelig. Jeg kan uansett tenke meg en mer oppklarende forklaring enn denne: ”Begre til Pacojet-en, en maskin som brukes til å lage sorbeter og frosne pulvere, fylles med pudret uttrekk av grønne furukongler, og mangostaner blir delt i båter før servering.”

Renè Redzepi: "NOMA. Tid og sted i nordisk kokekunst" Oversatt av Ellen K. Berg og Ingrid Espelid Hovig - Versal 2011

NOMA. Tid og sted i nordisk kokekunst, den tilsvarende påkostede presentasjonen av den nordiske avleggeren til elBulli, styrer unna slik vaklende språkakrobatikk, selv om det også her dreier seg om å hylle en kjøkkensjef (René Redzepi), hans ”kreative matfilosofi” og ”nyskapende København-restaurant”. Med det grove papiret, den sammenhengende teksten i innledningen, nærfotografiene av ”Tangarter fra den norske kyststripen”, ”Ferske muslinger fra den svenske vestkysten” og så videre i midterste bolk, og samlingen av oppskrifter i siste bolk, er dette en nærmest poetisk utgivelse. Det er to oversettere, og jeg vil tippe at den ene, Ingrid Espelid Hovig, står for oppskriftene. ”Knivskjell og persille, pepperrot, blåskjellsaft”! ”Grisehaler og potetskrell, steinsoppolje og eplespon”! Sånn lyder det. Rettene er ikke enkle, men språket skaper klarhet, ikke det motsatte. Vakkert gjennomført. Igjen lurer man på hvorfor oversetternavnene er gjemt langt bak.

Mamma mia, che bella spaghettata!

Cristina Bottari: "Mamma Mia. Ekte italiensk mat" Oversatt av Mariangela Cacace - Cappelen Damm 2011

Fra gourmetkjøkkenets tinder – hva er vel bedre enn å stige ned i kjøkkenet til en italiensk mamma, eller inn i Napolis bakgater med kneiper der en tallerken pasta fyller magen og letter sinnet? Det er typisk at titlene på de to kokebøkene med italienske oppskrifter ikke er oversatt: Med maten, som med musikken, har italienerne erobret verdensspråket.

Bak det noe utidsmessige omslaget til Mamma Mia skjuler det seg en sympatisk, litt uvanlig italiensk kokebok. Den er mer regional enn nasjonal, knyttet til forfatterens egen oppvekst på Po-sletta, og tonen er både personlig og allmenn, på en likefram måte som ivaretas i oversettelsen. Godt gjort! Som alltid er dilemmaet hvor mye som skal beholdes av opprinnelig terminologi eller titler på retter. Her er det løst pragmatisk: ”Bucatini med pancetta og pecorino”, ”Spaghetti carbonara”, men ”Makaroni med steinsopp, reker og squashblomster”. Sideoppsettet er scrapbokaktig og gir plass for anekdoter og forklaringer, som i oppskriften på ”Alici arraganate” – da har vi først fått se bilder av ansjoser og sardeller, og så blir det forklart at arraganato betyr panert, dekket med strøkavring.

Nikko Amandonico "Una Bella Spaghettata. Pastaretter fra Napoli" Oversatt av Ann Høydalsnes - Aschehoug 2008

Una bella spaghettata er den hyggelige måten å kaste ut gjester på når festen har vart for lenge og alle har drukket for mye og blitt sultne igjen; man setter på pastavannet og lager den enkleste av alle sauser: olivenolje, tørket chilipepper og hvitløk. Una bella spaghettata er også den spontane pastamiddagen man lager i stand når som helst ellers; kokebokforfatteren, svenskitalieneren Nikko Amandonico, har dratt hjem til en rekke napolitanere fra alle sosiale lag og fått deres yndlingsoppskrifter. De er det bare å følge i denne utgivelsen! Alt tyder på at oversetteren har fått med seg det som trengs.

Og vinneren er…
Vanskelig å si! Jeg er positivt overrasket. Det gjøres ikke lenger blundere med mål og vekt og temperatur. Oversetterne og de usynlige, ikke-navngitte språkkonsulentene som forlaget hyrer inn i etterkant, anstrenger seg for å skrive godt norsk og balanserer mellom å beholde det fremmedartede som gjør maten til annen mat, og gjengi oppskriften på en måte som gjør retten mulig å tilberede på norsk. Visste vi ikke hva kedgeree var fra før, så vet vi det etter å ha lest Miss Dahls oppskrift med kolje, karri og ris. Men ”en bunt engelsk karse”, det må man lete lenge etter i en norsk grønnsaksdisk. Hva slags karse er det snakk om når det ikke er den spinkle som barn sår på bomull? Ikke godt å si, men av bildene skjønner man at feltsalat burde duge, eventuelt babyspinat. Aschehoug kunne gjerne spandert en mer matlærd språkkonsulent til denne utgivelsen, for det hjelper lite å finne riktig ord i ordboka hvis ingrediensen ikke eksisterer på markedet. Eller omvendt: La matkjenneren oversette, og språkkonsulenten justere ordvalget.

Det er nettopp dette som har skjedd i Versal og Gyldendal når de har hyret Ingrid Espelid Hovig som oversetter. Derfor utroper jeg henne, sammen med de usynlige språkkonsulentene og redaktørene, til vinneren i denne uoffisielle kokebokoversetterkonkurransen. Hun lager maten mentalt mens hun skriver den, det er jeg sikker på, og det merkes.

For kan man oversette kokebøker uten å vite noe om matlaging? Jeg mener nei. Oversettelse er aldri bare en ord-til-ord-overføring, ikke en ren filologisk øvelse. Oversettelse går veien om virkeligheten. I dette tilfellet maten, hvordan den ser ut, smaker, lukter, hvordan hver ingrediens oppfører seg i varme og kulde, lar seg vispe, røre, smelte, stivne, brune, bløtgjøre, surre. For å være en god kokebokoversetter må man være kjent med – eller gjøre seg kjent med – kjøkkenets hemmeligheter. Teksten skal far vedere – visualisere, iscenesette – men også la oss smake og berøre.

Og mer: Kulturkunnskap må til! Ideelt sett bør oversettere ha bebodd landet det oversettes en kokebok fra (i tillegg til å ha lest seg opp på Henry Notakers mathistoriske forfatterskap). Som Per Qvale antyder i Fra Hieronymus til hypertekst: ”Oversetteren bør vel ha smakt seg frem en smule.” Han fortsetter: ”Således er ’en brødskive’ ikke uten videre a slice of bread.” (6) Nemlig. Akkurat som tea ikke uten videre er ”te”.

Og stormen i tekoppen? Tja, det må ha vært engelskmennene som fikk vannglasset til å bli et tekrus. (7) Sikker er jeg ikke, og det er uansett ikke ”min tekopp”, for å si det med andre ord.

Noter:

(1) Et annet fellestrekk: Alle er bøker jeg ikke kjenner oversetteren av. I det lille norske oversettermiljøet er ikke alltid det så lett, men her viste det seg – flaks! – at de viktigste oversatte kokebøkene fra 2011 var ført i pennen av andre enn for eksempel Kyrre Haugen Bakke og Eva Storsveen. For en oversetter er det aldri morsomt å kritisere kollegaer, og det er enda mindre morsomt når man ellers vet at de har god smak.

(2) Se kap. 8 i Ecos oversettelsesteoretiske verk Dire quasi la stessa cosa. Esperienze di traduzione (Milano 2003).

(3) Victoriatidens barn og tjenere inntok ikke kveldsmåltidet (dinner el. supper) sammen med de voksne. Mellommåltidet (tea) på ettermiddagen var derfor det siste, og mer substansielt enn scones eller tynne agurksmørbrød (cream tea). Tea ble hovedmåltidet, såkalt meat tea, selve middagen. Man satt ikke ved lave bord i salongen (derav low tea), men ved det høye kjøkkenbordet (high tea). Til en fransk oversetter som ikke aner hvordan hun skal oversette ”What’s for tea, Mum?” (”Et ce thé maman?”, ”Qu’est-ce qu’il y a pour l’heure du thé, maman?”) forklarer en engelsk kollega på nettet: ”In this context, ‘tea’ doesn’t refer to the drink but to an afternoon meal. In some areas of the UK ‘tea’ is synonymous with ‘dinner’; in others it’s a bit different, in that it’s eaten earlier, around 4.30 pm or 5 pm. We could discuss the cultural/social background of this for hours, but essentially, ‘tea’ is the slightly more old-fashioned, more Northern way of saying ‘dinner’.”

(4) Cappelen Damm er ellers et forlag som får det til på kokebokfronten, noe jeg også ser etter å ha bladd meg gjennom tre bind i serien Verdens kjøkken. Også disse oversatt av dyktige folk (kvinner, som så ofte ellers når det gjelder kokebokoversettere), som jeg må lete etter navnene på i kolofonsiden helt bakerst: Monica Faye (Spania) og Irene Inman Tjørve (Thailand og Frankrike).

(5) Utgivelsen er derfor en slags svanesang. Se denne kritiske kommentaren: guardian.co.uk/lifeandstyle/wordofmouth/2011/jul/29/cut-the-el-bulli

(6) Per Qvale. Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis:Oslo 1998, s. 223.

(7) For uttrykkets historikk, se http://en.wikipedia.org/wiki/Tempest_in_a_teapot

Der eg bur, er det ikkje langt til den staden der Harald Hårfagre visstnok fullførte samlinga av Noreg. Til minne om dette storverket er det sett opp eit monument med tre sverd som står med skjeftet opp og odden ned i fjellet. Dei som er der for å sjå sogespel har det til venstre, mens Madlaleiren utgjer kulissane til høgre. På grasbakken midt imot er det ein platting av tre, med sjølvaste Hafrsfjord i bakgrunnen. Er du heldig, glir det ein flokk ville svaner att og fram på den blanke vassflata, som vikingskip i miniatyr.

Ein sommarkveld i 2006 sat eg oppe på tribunen og såg eit spel om Erling Skjalgsson på Sola, den store høvdingen som enda sine dagar med å bli hoggen ned av ein av krigarane til Olav den heilage. På sitt vis var det både vakkert og stemningsfullt, og på ein måte skulle eg ønskja at eg kunne gle meg over det som det var, i staden for å sitja der og ergra meg over at den kvinnelege hovudpersonen låg og skreik fordi ho ikkje ville tvangsgiftast, i staden for å stå på krava som ei ekte sagakvinne.

Året etter kom der eit nytt stykke, denne gongen om Harald Hårfagre sjølv, og med sterkare dramatiske ambisjonar. Men han som hadde skrive det, hadde ikkje fått med seg den avgjerande forskjellen på heidensk livsstil og moderne valdsromantikk. Den stolte Gyda, ho som utfordra Harald til å gå i gang med rikssamlinga, var redusert til eit offer for mannleg brunst, og stykket låg og flaut midt mellom Conan Barbaren og Se og Hør.

Frå før var eg godt kjend med eddadiktinga og Snorres kongesoger, men ikkje med islendingsogene. Det var truleg ein etterverknad av universitetet, der det blei lagt vinn på å gjera dei så keisame og uinteressante som råd, truleg for å hindra at nokon oppdaga kva slags livsinnsikt denne litteraturen gir uttrykk for. Sogespela i Hafrsfjord sette meg i gang med eit omfattande leseprosjekt. På grunnlag av det skreiv eg teatermeldingar, kronikkar og lesarinnlegg, og fekk mykje motbør fordi eg påviste at mennene i vikingtida og mennene i vår tid er så ulike at det er med nauda dei høyrer til same art.

Eit anna Europa
Dermed var eg komen så djupt inn i det at det var klart det måtte bli bok. Arbeidstittelen var Det humanistiske potensialet i vikingtida. Ei stund kalla eg prosjektet Plyndret, drepte og voldtok, og konsentrerte meg om kontrasten mellom det folk trur sagaen handlar om, og det som faktisk står der. Sidan gjekk eg over til Heidningelengsel. For det er ikkje berre vår tid som bruker fortida til motvekt mot ei ånds- og kroppsforlaten samtid: Det same gjorde dei kristne forfattarane som i høgmellomalderen såg seg tilbake til den tid heidendommen rådde. Men mens dei lét seg inspirera av det livsens mangfald dei fann der, er vår tids vikingsvermeri både lummert og stakkarsleg.

No er det ikkje berre i Noreg at overgjødde sofabønder kler seg i gamle kostyme og leikar at dei er farlege krigarar ein gong for lenge sidan. I USA finst det ein lang tradisjon for å spela om igjen lausrivinga frå England, og i Spania blir det kvart år arrangert store folkefestar der dei muslimske maurarane blir kasta ut endå ein gong. Korleis dei oppførte seg i dei åtte hundre åra dei budde der, og korleis forholdet mellom dei og dei kristne var i praksis, er det ikkje mange som ser seg tente med å vita.

Likevel er det freistande å grunna over kva som kunne skjedd dersom maurarane ikkje hadde gitt opp ekspansjonen nordover etter slaget ved Tours i 732, men halde fram til dei møtte vikingane på veg sørover. På den tida låg den arabiske sivilisasjonen framfor den kristne både økonomisk, teknologisk, vitskapleg og medisinsk. Eit samarbeid med dei nøkterne vikingane kunne gitt eit anna Europa, meir effektivt, opent og tolerant enn den kyrkjedominerte monokulturen me har fått slita med i staden.

Dei mytiske kvinnekrigarane
I 2008 reiste eg til Spania for å gjera meg kjend med restane etter den mauriske kulturen i Granada og Toledo. Året etter drog eg til Orknøyane for å granska ruinane frå vikingtida. Det eg ikkje visste, var at på desse øyane finst det arkitektonisk strukturerte byggverk som er like gamle som labyrinten på Knossos og pyramidane i Egypt. Det tyder på at kulturen i nord var like avansert som i sør, og at forteljingane om nordiske barbarar er antikk middelhavspropaganda som tilfeldigvis passar som hand i hanske for menn som drøymer om å vera villmenn.

Same sommar ordna eg meg med skrivestove på det islandske herresetet Reykholt, der Snorre Sturlason i si tid residerte. Eg rekna meg no for bortimot ferdig med boka, og trudde at ein månad i sagaaktig omgivnad ville vera tilstrekkeleg til å samla alle lause trådar. I staden gjekk det som det gjerne gjer, alt saman fall frå einannan.

Den hausten gjekk eg tilbake til det tidlegare yrket mitt og tok eit årsvikariat som lektor i vidaregåande skule. Å vera saman med tenåringar igjen gjorde meg godt, og hjelpte meg til å sjå det heile frå ein annan kant. Kan henda var det det at eg underviste i filosofi som fekk meg til å tenkja på Bysants og Miklagard då eg sommaren etter budde nokre dagar på eit badehotell i Lyngør utanfor Tvedestrand. Eg mintest at eg for lenge sidan hadde lese ei bok av keisardottera Anna Komnena, som budde i Konstantinopel både under det første korstoget og mens Sigurd Jorsalfar fjorten år seinare gjorde inntog der, og tok så smått til å orientera meg mot ein ny inngang til det eg prøvde å få sagt.

Samtidig skjedde det at valkyrjene, dei mytiske kvinnekrigarane, som ikkje hadde hatt nokon funksjon i manuskriptet tidlegare, tok til å gjera seg gjeldande. Snorre seier dei er tenarar for Odin og serveringsdamer i Valhall, men i eddadikta flyg dei gjennom lufta nett som det passar dei sjølve, med blanke brynjer og gneistrande våpen. I blant dalar dei ned og tek seg ein kjærast, men det går sjeldan lenge før dei er på vengene igjen.

Det er eit stort tap for den moderne sivilisasjonen at den norrøne litteraturen er så lite kjend. Det vesle som er omsett til andre språk, er som regel omdikta til det ugjenkjennelege. Dessverre har norske og islandske akademikarar gjort svært lite for å retta opp desse mistaka, truleg fordi dei reint personleg føretrekker ei vikingtid som er prosessert i kontinentale salongar. Ved Universitetet i Stavanger har eg endåtil høyrt ein allment respektert historikar framføra den fullstendig feilaktige påstanden at hovudårsaka til dei islandske hemndrapa var valdtekt mot kvinner.

I den norrøne overleveringa finst det nesten ingen heteroseksuelle valdtekter. Til gjengjeld er der fullt opp med ymt og hint om kva menn har gjort med kvarandre. Mens det muslimske æresdrapet i vår tid rettar seg mot søstrer, døtrer og hustruer, gjekk det norrøne æresdrapet berre ut over menn. Det knytta seg heller ikkje noko ureint til den kvinnelege seksualiteten. Dei hadde ikkje noko ord for jomfrudom, og ei vakker kvinne kunne godt bli kalla møy sjølv om ho hadde vore gift mange gonger og hadde vaksne søner frå tredje ekteskap.

Til gjengjeld fortel både Edda og saga om enorm fascinasjon for kvinner med evne og vilje til å få sitt gjennom. Derfor kunne Gudrun Osvivsdotter i Laksdølasoga midt i bryllupsfesten med den fjerde brudgommen sin setja i gang ein krangel som gjekk på æra laus, og vinna, utan at han kjente seg krenkt. Tvert om var han stolt over å vera så flott gift.

Mennene i vår tid er meir tandre av seg, og kvinnene må stadig passa på at dei ikkje tek sjølvtilliten frå dei. Dét gjer det vanskeleg å nå fram med ei slik bok som den eg har skrive. Likevel håper eg at ein og annan vil ta henne ut or hylla og kasta eit blikk på omslaget der det står: Valkyrjesong. Vikingtida i spenn frå Bysants til Island.

Henrik Svensen: "Bergtatt" Aschehoug 2011

Den velvalgte tittelen Bergtatt viser til vertikalitetens forlokkelser. Undertittelen annonserer at det dreier seg om fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde – intet mindre. I utgangspunktet står forfatteren støtt. Som geolog kan han gi leseren en innføring i fundamentale fakta om fjellene som de fleste bare kjenner overfladisk. Svensen viser en sjelden evne til å bygge bro over det han med en kledelig metafor kaller ”kløften mellom humaniora og naturvitenskap”. Underveis inngår rikholdige beretninger om fjellets symbolikk, dets religiøse betydninger, dets plass i kunst og litteratur – det hele i vekselspill med fjellklatringens historie og geologiens vitenskapshistorie. For å holde alt dette samlet tyr Svensen til en rammefortelling, som rett og slett er hans eget liv som bergtatt mann, og dessuten bokens egen tilblivelse over flere år med skriving og utflukter.

Svensen, som alltid har vært besatt av stein og mineraler, har tidligere betraktet både de høyeste fjelltoppene og fjellfanatikerne på avstand. I og med at han har satt seg fore å skrive en bok om fjell, forsøker han nå også å bli en fjellmann og dyrke fram en lidenskap for tindebestigning. ”Fjellmannen” fremsettes som fortellerens ideal, men blir samtidig omtalt med en ubestemmelig ironi. De fjellgale og deres eventyr blir fremstilt som noe like umenneskelig som de kolossale geologiske prosessene som har skapt fjellene. Slik blir fortellerstemmen en menneskelig formidler av fjellivets umenneskelighet. Spørsmålet blir: Hvordan kan og skal fjellenes fjerne verden gis en menneskelig mening?

Meningen med fjell
Fjellene lar seg lett tillegge symbolsk betydning, men Svensen viser oss at hva de symboliserer, kan endre seg drastisk over tid. Noen av de kosteligste delene av boken er de som gjengir fantasifulle tolkninger av topografien og dens mening. Siden fjellene har overmenneskelige dimensjonerer, gis de vekselvis guddommelige og demoniske attributter. Allerede Petrarca gjør bestigningen av Mont Ventoux til en allegorisk fortelling med religiøse overtoner. Han plages av mistanken om at det er menneskelig overmot og forfengelighet som ligger bak trangen til å skue ut fra fjellets topp, men blir likevel stående som en foregangsmann for alpinismen. På 1700-tallet fremsetter geo-teologen Burnet en teori om at fjellene er et forvirrende kaos som må ha oppstått under syndefloden. Disse tankene finner gjenklang i de bibelske forestillingene om et nytt paradis på jord, der alle fjell skal brytes ned og alle daler heves opp til et fullkomment sletteland. Demoniseringen av fjellene får sitt klareste uttrykk i en folkelig forestilling gjengitt av klatreren Slingsby på besøk i Norge på 1800-tallet, nemlig at Satan selv skapte fjellene.

En kontrast til dette blir østlige religioner, som skatter fjellene som gudenes boliger og som kosmiske kontaktpunkter mellom himmel og jord. Her utviser fjellmytologien en befriende mangel på vitenskapelige pretensjoner, idet fjellenes tilkomst fantastisk nok forklares med at de har kommet flyvende på egne vinger.
I Vesten heves etter hvert fjellenes status med romantikkens svermeri for det ville, det dramatiske og sublime. Som en motreaksjon mot industrialiseringen i byene omfavnes naturen og fjellene, samtidig med at fjellklatrersporten får sitt gjennombrudd gjennom bestigningen av Mont Blanc i 1786. Med Darwin igangsettes en rekke mer empiriske teorier om fjellenes tilkomst, samtidig som fjellene berøves noe av sin magiske aura. Alpepioneren Leslie Stephen blir representanten for koblingen mellom naturvitenskapelig darwinisme og fjellfilosofi, og fremstår som ”Fjellmannen” i sin reneste inkarnasjon. For Stephen er slettelandet sinnbildet på et intetsigende helvete. Først med fjell og daler oppstår forskjeller og variasjon. Vertikaliteten og faremomentet forbindes med karakterstyrke og selvovervinnelse, endog med seleksjon av de sterkeste. I tråd med dette kategoriserer Stephen sine medmennesker etter hvor langt de når opp i høyden, hvilken risiko de tør utsette seg for, og hvor mottagelige de er for fjellenes skjebnesvangre påvirkning. Her er tonen virkelig heroisk: ”Kjemp så godt du kan, og du vil leve. Må du likevel dø, kan du se tilbake på kampen med glede og stolthet.”

Fjellmannen dør, ekstremsporten oppstår
Omtrent her får Svensen nok og skiller lag med ”Fjellmannen”. Pionertiden i fjellene var over allerede med Leslie Stephens død i 1904. Siden har fjellklatringen fått fjellenes aura av utilgjengelighet til å forvitre. Ekstremsportere boltrer seg i en stadig mer avmystifisert fjellverden med en betenkelig mangel på hemninger. Og når lettsinnet veies mot gravitasjonens ubønnhørlighet, gevinsten mot risikoen, fremstår risikosporten i fjellet som lettere meningsløs for Svensen.

Han gir opp sine spede forsøk på å bli fjellklatrer, slik han også gir opp flere utflukter som blir påbegynt med stort pågangsmot. Det er en gjennomgående resignert tone i de mange selvbiografiske beretningene i boken. Turen ned blir dermed en litt slukøret affære, også på meningsplanet. Betegnende er det når han lakonisk slår fast: ”Melankolien på veien ned stammer fra det uunngåelige faktum at vi bare er besøkende i fjellet. Vi hører ikke hjemme der.” Kanskje vil noen lesere innen bokens målgruppe føle at Svensens alpinistiske resignasjon lar noe av luften gå ut av ballongen, slik at hele bokens prosjekt mister høyde. På den annen side er tvilen, melankolien og følelsen av meningsløshet sprunget ut av oppriktige erfaringer. Det krever som kjent et visst mot også å innrømme motløshet – eller frykt.

Og Svensen har filosofisk sett sitt på det tørre når han hevder at reell risiko, eller utmattelse for den del, kan komme i veien for opplevelsen av det sublime. Fjellenes fryktinngytende aspekt kan kanskje best oppleves fra et trygt ståsted og på avstand. Tilsvarende kan fjellenes geologiske sublimitet, deres ufattelige elde og langsomme liv, kun oppleves gjennom vitenskapens teoretiske overblikk og møysommelige kalkulasjoner.

The rock bottom
Om Svensen ikke helt hører hjemme i fjellsportens verden, fremviser han et smittende og entusiastisk driv når han formidler fjellenes geologi. Her får turen meningen tilbake, fjellet blir igjen en gåte, linjene i fjellet blir til spørsmål, nøkler, bevis, alt ettersom. Gjennom livene til geologiens foregangsmenn gir Svensen oss innsikt i en helt annen, vitenskapelig-lidenskapelig omgang med fjellene. Det som slår meg her, er hvor mange vitenskapelige spørsmål som står åpne hva angår de enkelte fjellkjeder og fenomener. Svensen setter metodestridene, de ubesvarte spørsmålene og uenighetene i sentrum, hvilket gjør dette til viktig og inspirerende vitenskapsformidling.

Som legmann forundres jeg over at platetektonikken som overordnet teori om fjellkjededannelse ikke fant feste, og slett ikke var ferdig utarbeidet før på 1970-tallet. Men trass i en sen etablering virker denne teorien urokkelig. Slik kommer også skillet mellom naturvitenskapen og kulturvitenskapen fram. De kulturelle betydningene som kan tillegges et fjell, er endeløse og kan knapt favnes i én teori eller én historie. Naturhistorien forblir derimot en monumentalfortelling, der forskerne antar at det finnes én sann versjon – alle uenigheter til tross.

Når Svensen med sin overveide realisme til slutt kommer til ”the rock bottom” i sitt forhold til fjellet, får leseren dele med ham noe av den samme øre følelsen man kan sitte igjen med etter en lang topptur: Man har vært i en fremmed og forheksende verden – og er glad for å være nede i god behold.

Siv Ellen Kraft: "Hva er nyreligiøsitet" Universitetsforlaget 2011

På slutten av 1920-tallet holdt Jiddu Krishnamurti – teosofenes utvalgte verdenslærer – et foredrag der han karakteriserte sannheten som ”et veiløst landskap”. Han var valgt ut av teosofene for å innvarsle en ny fase i menneskehetens utvikling, men tok et oppgjør med slike forventninger og sin egen tiltenkte rolle som den nye Messias. I Hva er nyreligiøsitet bruker professor i religionsvitenskap Siv Ellen Kraft teosofien som innfallsport til nyreligiøsiteten i vår tid, som hun med Krishnamurtis metafor kaller ”de veiløse landskapenes religion”. Slik teosofene snakket om menneskets indre pilegrim, en vandrer mot et åndelig mål, er også dagens nyreligiøsitet kjennetegnet av en søkermentalitet, der hver enkelt selv må finne retningen.

Siv Ellen Kraft står på trygg grunn. I de siste par tiårene er det, også på norsk, kommet flere akademiske studier av nyreligiøsitet og New Age som religionsform og tankeretning, først og fremst fra teologer og religionshistorikere. Kraft oppgir sin gjeld til Ingvild Gilhus og Lisbeth Mikaelsson, som har gått opp feltet før henne. Kraft er selv ingen nybegynner i faget; i en årrekke har hun forsket på nyreligiøse temaer. Utgangspunktet er altså det beste for at hun kan være en god guide i et så uoversiktlig felt.

Tre bøker fra alternativhyllene gir en mulighet til å bruke religionshistorikerens kart på terrenget. Amerikanske Atala Dorothy Toys Vi er ikke alene, utgitt på Cappelen Damm – det eneste av de store forlagene som gir ut New Age-bøker – er for øyeblikket hovedbok i bokklubben Energica (under Tanum Bokklubber). To norske stemmer er Lilli Bendriss og Camillo Løken, som har skrevet Bevissthetsskiftet, også den en del av Energicas tilbud. Den norgesbaserte nederlenderen Andries J. Kroeses Fint å bli eldre skriver seg inn i en noe annen trend i det skandinaviske bokmarkedet, såkalt ”mindfulness”.

Hva er -
Både tittelen Hva er nyreligiøsitet og den stramme visuelle utformingen av omslaget til bøkene i Hva er-serien står i kontrast til fenomenet boka skal belyse. Man kan få inntrykk av at Kraft skal finne ut av hva fenomenet egentlig er, ved å trenge gjennom til en felles kjerne og essens. Nyreligiøsitet er imidlertid, skriver Kraft, ”ikke feltet for presise størrelser og krystallklare grenser”. Det har vært sammenlignet med et bugnende koldtbord av ulike smaker og retter – eller, litt mindre løfterikt, med lapskaus. Kraft understreker at religioner per definisjon er blandingsprodukter, men at nyreligiøsiteten kjennetegnes av en selverklært åpenhet og inkluderende holdning til andre religioner og tradisjoner.

I tråd med etablert terminologi innenfor skandinavisk forskning bruker Kraft ”nyreligiøsitet” som overordnet kategori, og skiller ut New Age og paganisme som egne grupper. Boka utmerker seg ved eksempler hentet fra norsk virkelighet. Innenfor nypaganisme bruker hun en samisk variant av sjamanisme som nøkkeleksempel, fremmet av Ailo Gaup, kjent fra aksjonen mot utbygging av Alta-vassdraget. Nysjamanisme legger vekt på natur og fortid, og urfolk tenkes å ha en privilegert tilgang til begge deler gjennom ubrutte tradisjoner. Ikke uten humor forteller Kraft at da Gaup ikke fant noen med sjamankompetanse i Finnmark, fikk han en chilensk flyktning på hotellet i Alta til å introdusere ham til faget. Humoren slår aldri over i ironi. Krafts grunnleggende syn er at all religion er kultur, at religiøse tradisjoner er noe som skapes; når man fra ulike hold mistenker nyreligiøsitet for ikke å være ekte religion, er det på bakgrunn av et altfor snevert religionsbegrep.

I et kapittel om medieoffentligheten analyserer hun fremstillingen av nyreligiøsitet i norske medier, og avslører nettopp mangel på kunnskap om religion og religiøsitet blant journalister og samfunnsdebattanter. I et annet kapittel ser hun på koblinger til økonomi og marked, og viser hvordan New Age når stadig nye grupper gjennom religiøs entreprenørskap (som altså ikke er en contradiction in terms) og det Kraft definerer som ”hybride produkter”: coaching, selvhjelpsbøker, kosmetikkprodukter med mer. Kraft har også et gjennomgående kjønnsperspektiv, fra teosofiens flytende kjønnskategorier og feministiske profil til New Age-markedets presumptivt demokratiserende og kvinnefrigjørende potensialer.

Hvor plasserer forfatteren seg i dette feltet? Kraft sammenligner sin egen posisjon med eventyrets myrsnipe, som syntes egne unger var vakrest av alle. Krafts sympatiske innstilling til og forståelse for nyreligiøsitetens egenart, går vel å merke aldri på bekostning av hennes skarpe analytiske blikk, men bidrar snarere til å skjerpe og åpne det for flere nyanser. I kapittelet om alternativ medisin setter Kraft inn et kritisk støt: Nyreligiøsitetens tro på selvets absolutte autoritet og ansvar for eget liv og helse kan ha problematiske konsekvenser.

Som idéhistoriker savner jeg noe mer om nettopp de idéhistoriske forutsetningene for dagens nyreligiøsitet, både i vår nære fortid og lenger tilbake i tid. Religionshistorikeren Wouter Hanegraaff trekker for eksempel linjer tilbake til 1700-tallet, da mystikeren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg etablerte en religiøs tradisjon mellom vitenskap og religion. Både opplysningstidens fornuftstro, vitenskapsforståelse og kristendomskritikk på den ene siden og romantikkens tro på følelse, intuisjon, evolusjonslæren og den ubesudlete natur på den andre, blir i et slikt historisk perspektiv sentrale forutsetninger for å forstå nyreligiøsitet av i dag. California på 1960- og 70-tallet, med Esalen-instituttet som et sentralt arnested for den nye åndeligheten, er en annen vital komponent for nyreligiøsitetens miks av vestlig psykologi og østlige spirituelle teknikker.

Krafts valg av teosofi som utgangspunkt for sin fremstilling kan likevel forsvares, både fordi teosofi allment er regnet som den viktigste premissleverandøren for nyreligiøsiteten i vår tid, og fordi hun har et begrenset sideantall til rådighet. At hun har skrevet doktoravhandling om emnet, gir valget tyngde. Teosofi, både som inngang og kontrast til dagens nyreligiøsitet, gir gode orienteringspunkter for krysspeilinger i dette veiløse landskapet og bidrar til å gjøre denne boka til en glimrende introduksjon.

Så til alternativhyllene.

Atala Dorothy Toy, Kari Kahrs (overs.) "Vi er ikke alene" Cappelen Damm 2012

En ny tid
På omslaget av Atala Dorothy Toys Vi er ikke alene sees silhuetten av et menneske som strekker armene mot soloppgangen. Forestillingen om at vi lever i overgangen til en ny tidsalder, der en ny bevissthet stiger frem, har vært selve ledemotivet for New Age-bevegelsen siden 1970-tallet. Ifølge mayafolkets kalender markerer året 2012 slutten på tiden slik vi kjenner den, noe som for mange aktualiserer bevegelsens klassiske visjon om en ny tid.

Toys bok oppfyller Krafts kriterier på New Age-tankegang. Virkeligheten er flerdimensjonal, og mennesket lever i mange parallelle dimensjoner og alternative virkeligheter samtidig. Siden all eksistens stammer fra én og samme kilde, kan man lære å kommunisere med hvilken som helst del av den store helheten: ”Det spiller ingen rolle om livsformen er en alv eller et romvesen, et tre eller en stein, eller en produsert gjenstand som for eksempel en stol eller en datamaskin.” Alt i eksistensen har på et eller annet bevissthetsnivå en form og en stemme, og et behov for å bli anerkjent og hørt. Fortellerstemmens ”vi” inkluderer alle mulige ”bevissthetsformer”, enten det er cellene og organene i vår egen kropp, dyr, planter, naturånder eller kosmiske bevissthetsformer av utenomjordisk og meta-utenomjordisk slag. Bedre kan vel ikke New Age som ”selv-religion”, der selvet er helliggjort og står i sentrum for det religiøse prosjektet, illustreres. Hos Toy er selvet utstyrt med en total innsikt i og kosmisk samfølelse med alt, reflektert i tekstens vi-form.

Bokas undertittel lyder: ”Lær å se, høre og snakke med intelligent liv utenfor vår verden”, og det handler om å ta kontakt med og å bli kontaktet av bevissthetsformer fra andre verdener og universer. Toy forteller at hun selv ble en ”erfaren interdimensjonal kommunikasjonsspesialist” etter å ha blitt kontaktet av en utenomjordisk sivilisasjon på midten av 1990-tallet, der det ble foretatt en ”genetisk omstrukturering” og ”bevissthetsoppgradering” av henne. Mens store deler av New Age-litteraturen gjerne dreier seg om å motta budskaper fra høyere bevissthetsformer og energier, såkalt kanalisering, vil Toy opprette en dialog med sine kommunikasjonspartnere. Man aner at det hele har tatt farge av at hun har jobbet i FN, for hun snakker om ”interdimensjonalt samarbeid”, ”universets fremtidige diplomater” og om menneskets inntreden i ”det interdimensjonale samfunnet”.

Toys egen reise i den flerdimensjonale bevissthetens verden er karakterisert ved hjelp av høyhastighetsmetaforer og science fiction-scenarier, og minner leseren på at inspirasjonen fra UFO-bevegelser på 1950-tallet fortsatt preger New Age. Det er snakk om ”den indre piloten”, om tidsreisemaskiner og biologiske romskip, om intergalaktiske forskere og galaktisk, militær krigføring. Det som møter leseren, er en enorm religiøs kreativitet og flytende grenser mellom fantasi og virkelighet: ”Hvis man kan forestille seg noe i fantasien, er det en virkelighet i en annen verden.”

Toy understreker at interdimensjonal kommunikasjon er en vitenskap, og refererer med samme selvfølgelighet til Albert Einstein og romfartsvitenskap som til bio-geometri og Star Trek. Hun beveger seg helt ned på subatomært nivå, der geometriske figurer (som ”livets blomst”) og meditasjonssymboler fremstiller urmønstre i universet og er sentraler for en evig strømmende energi. Dette er komplisert stoff, som sammen med et overveldende antall tekniske termer og begreper gjør at boka henvender seg til insideren. De praktiske øvelsene, med oppfordringer til den enkelte som ”Tre inn i ditt åndelige hjerte” eller ”Stig som en fugl, og observer de energiene som er i aktivitet under deg”, er heller ikke beregnet på nybegynneren.

Vi skaper vår virkelighet
Mange vil kjenne mediet Lilli Bendriss fra TVNorge og FEMs programmer med åndelig profil, som Åndenes makt. Bendriss, frisør med fartstid innen restaurant og eiendom, fikk kreft midtveis i livet og oppdaget nye sider ved seg selv på et ”kreativt kurs”. Camillo Løken hadde interesse for ”det ukjente” og jobb innen farmasøytisk industri da han tok kontakt med Bendriss etter å ha sett henne på TV. Hun sa til ham: ”Vi skal holde kurs sammen om 2012-fenomenet.” Det ble både kurs og bok.

Lilli Bendriss og Camillo Løken: "Bevissthetsskiftet. Mot 2012 og videre" Galileo Forlag 2010

Bevissthetsskiftet. Mot 2012 og videre er et samarbeidsprosjekt. I et selvbiografisk kapittel forteller Bendriss om et sjamankurs hos Ailo Gaup som forløste hennes evner til å bli en kanal for høyere energier, og om en tur til en annen dimensjon på begynnelsen av 1990-tallet, der hun for første gang møtte energien ”The Council of Elders”. Rådet foretok en ”direkte implantering” av visdom hos henne og inngikk en ”sjelskontrakt” om at hun skulle fungere som en brobygger mellom verdener. Bendriss har fortalt mer om sitt liv og sine evner i selvbiografien Gaven (2010), skrevet med både humor og selvinnsikt.

Det er først og fremst Løken som fører ordet i denne boka. Han sammenholder annen kanalisert litteratur, fra Jane Roberts til Neale Donald Walsch, med hva Bendriss kanaliserer og med hva vitenskapen sier, både av det tradisjonelle og det mer spekulative slaget. I motsetning til Toy er Løken mer undrende enn doserende, og forholder seg til vante skillelinjer mellom fakta og fiksjon, teori og virkelighet. Som når han diskuterer ulike spådommer og teorier knyttet til året 2012, fra mayaenes tidsangivelser til dataprogrammer, og selv holder flere muligheter åpne. Eller han presenterer disse tankebanenes ytterste konsekvenser i spørsmålsform: ”Vil en høyere bevissthet av hvordan alt henger sammen medføre at vi vil kommunisere intergalaktisk som galaktiske mennesker?”

Virkelighetsbeskrivelsen føyer seg inn i New Age-kategorien. Gjennomgangstemaet her er at du, jeg og vi alle skaper vår egen virkelighet, både i åndelig og i mer jordisk forstand: ”Du har evnen til å tenke uavhengig av omstendigheter, og dermed kan du også skape alt hva ditt hjerte begjærer.” Den enkelte oppfordres til å endre tankemønstre, til bevissthetstrening og meditasjon, for på den måten å koble seg på et større universelt bevissthetsfelt. Løken beveger seg tett på en amerikansk sjanger, som når han flere steder bruker økonomisk suksess som målestokk på åndelighet. Han trekker frem Henry Ford som eksempel på en mann som skapte seg sin egen virkelighet. Googlegründeren Larry Page er et annet eksempel, og her siteres Walt Disney: ”Hvis du kan drømme det, kan du gjøre det.” Løken er særlig inspirert av The Secret (2006), den amerikanske bestselgende selvhjelpsboka (og filmen) som forteller at hemmeligheten ved livet ligger i ”loven om tiltrekning”: Gjennom positive tanker kan man tiltrekke seg alt man måtte ønske seg av lykke, suksess og velstand.

I The Secret heter det: ”Hvis situasjonen ikke er slik du vil ha den, har du skapt den ubevisst, men du har likevel skapt den.” I forlengelse av denne tankegangen er sykdom et resultat av destruktive tankemønstre: ”En som er fokusert på sykdom, trekker uforvarende mer sykdom til seg.” Det er likevel et stykke herfra og til de amerikanske ekstremvariantene Kraft kritiserer, der all medisinsk ekspertise regnes som overflødig. Løken og Bendriss befinner seg i den filosofiske enden av sjangeren, rettet mot store sammenhenger og spørsmål som: Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor skal vi? Et Eldsteråd som formidler sitt budskap på engelsk (her i norsk oversettelse), vitner om i hvor stor grad dette feltet preges av at det anglo-amerikanske setter standarden.

Fint å bli eldre?
Omslagsfotografiet av forfatteren, Andries J. Kroese – en smilende eldre mann, solbrun og med gråstenk i håret – og tittelen Fint å bli eldre med oppmerksomhetstrening – mindfulness, gir ingen umiddelbare assosiasjoner til religiøsitet, slik stjernehimmelen eller soloppgangen på Bendriss/Løkens og Toys bøker gjør. Boka er et eksempel på det Kraft kaller et ”hybrid produkt”, og henvender seg til en bredere lesergruppe enn de som deler New Age som livssyn. Kanskje har også du støtt på det i din bekjentskapskrets? I alternativavdelingen på Tanums bokhandel på Karl Johan bekrefter de at dette er blant avdelingens mest populære for tiden.

Andries J. Kroese: "Fint å bli eldre med oppmerksomhetstrening" Aschehoug 2011

Kraft peker på at det kan være vanskelig å se de religiøse forutsetningene for slike hybridvarianter, og i forhold til galaktiske bevissthetsreiser og visjonen om et globalt bevissthetsskifte i 2012 kan Kroeses målsettinger virke moderate. Kroese, pensjonert nederlandsk kirurg med 40 års arbeidserfaring i Norge, har skrevet en selvhjelpsbok der det handler om å mestre alderdommen, få bedre livskvalitet og helse, gjennom såkalt ”mindfulness” eller oppmerksomhetstrening. Oppmerksomt nærvær er basert på en buddhistisk meditasjonspraksis som man ifølge den USA-baserte legen Jon Kabat-Zinn ikke trenger være buddhist for å praktisere. Han benyttet metoden først innenfor sykehuspleie, men utvidet kursvirksomheten til nye grupper, for eksempel innen næringslivet og idrettsmiljøer. Flere av hans bøker finnes på norsk, som bestselgeren Akkurat nå. Bevisst tilstedeværelse i hverdagen (Arneberg Forlag 2008).

Oppmerksomhetstrening består av enkle, praktiske meditasjonsøvelser som går ut på å bli oppmerksom på pusten (”pusteankeret”) og rette oppmerksomheten mot kroppen eller mot tankene. Ved hjelp av en slik systematisk selvobservasjon skal du kunne kvitte deg med masete tanker, forankre deg i nået og bli avspent, våken og balansert. Livsfilosofien lyder: ”Livet skal ikke forklares, men oppleves her og nå.” Kroese kaller det også for å fungere i ”takknemlighetsmodus”, og åpner for at nordmenn er særlig mottagelige for en slik tankegang gjennom talemåten ”Takk for nå!”.

I et marked der vitenskap er hard valuta, skilter Aschehoug med tittelen ”dr.med.” på tittelbladet. Kroese presenterer sitt budskap i nøktern sakprosa, med akademikerens modifikasjoner og forbehold, og med støtte i forskningsresultater fra renommerte forskningsinstitusjoner. Som lege vet han at stresshormonet adrenalin kan føre til hjerte- og karsykdommer, han gir tips om støttegrupper som Angstringen og velmente råd som at det kan være lurt å slutte å røyke og holde seg velstelt. Også i begrepsvalget styrer han unna det religiøse: Det er snakk om oppmerksomhetstrening, om teknikker og verktøy. Kroese har skrevet flere bøker på norsk, både om å takle stress og om å spille bedre golf – alt ved hjelp av oppmerksomhetstrening.

Kroese gjør et poeng av å avgrense seg fra New Age, som når han peker på at The Secret går for langt ved å hevde at alt fra kreft til økonomiske vanskeligheter bunner i egne tankebaner. Men også hos Kroese er virkeligheten gjennomstrømmet av energi på alle nivåer, og han snakker om en ”høyfrekvent energi” bakenfor alt. Oppmerksomhetstrening skal føre til en oppvåkning mot en dypere selvinnsikt, ditt ”virkelige jeg”, hjertets intuitive visdom, den evige skaperenergien, og erkjennelsen av at du er en del av et ”stort mirakel” og noe ”ufattelig stort”. Når alt og alle er del av en stor, pulserende bevegelse og utvikling, gjelder det å ikke stivne eller la seg fange, hverken av ensomhet eller alderdom. Kroese snakker om å være ”mentalt fleksibel”, om å ”surfe på en bølge av bevissthet” og å ”gli inn i livets flyt”. Han lanserer ”resonansloven”, som går ut på at negative energier tiltrekker seg andre negative energier. I forbindelse med sykehjemsproblematikk skriver Kroese: ”Når du har indre ro, utstråler du automatisk verdighet. Og da inviterer du til å bli behandlet med respekt og empati, selv når du ligger nede.” Selv om Kroese vil distansere seg fra New Age, minner dette sterkt om logikken i The Secret.

Av egen erfaring tør jeg påstå at det nok er vel så innsatskrevende å finne seg til rette på sykehjem ved å opptre verdig som det er å kommunisere med høyere energier og andre bevissthetsformer. Så er heller ikke nyreligiøsitetens krav om den enkeltes eget ansvar for å finne frem i et veiløst landskap noen enkel oppgave. Enkelt er det heller ikke for den som vil orientere seg i det moderne nyreligiøse landskapet. Siv Ellen Kraft har levert et oversiktlig kart, og hun er en ypperlig guide, med en tydelig stemme, klare valg og skarpe analyser. Det gjør dette til en reise verdt.

De kjedene jeg har mest kunnskap om, er de som selger bøker. I løpet av 1990-tallet og det første tiåret av 2000-tallet har norske bokhandler gått gjennom en ansiktsløfting og profesjonalisering som både den svenske og den danske bokbransjen har misunt oss, med dagligvarebransjen som forbilde. De tre største forlagshusene kjøpte seg opp i norsk bokhandel i denne perioden og brukte masse penger på å modernisere og strømlinjeforme butikkene. Før den tid var bokhandlene først og fremst familiebedrifter, drevet av hardtarbeidende gründere med kremmerånd og interesse for litteratur. I dag styres Norges to største bokhandelkjeder (Norli/Libris og Ark) av personer med bakgrunn fra henholdsvis møbelkjeden Skeidar (Nils Sund) og kioskkjeden Narvesen (John Tørres Thuv). Det er selvsagt ikke tilfeldig. De ble ansatt fordi de har kunnskap om kjededrift, ikke om litteratur. Derfor er det først og fremst kjedelogikken som bestemmer hvilke bøker kundene finner i hyllene, og hvor de står, og ikke litteraturen selv. Men hva består denne kjedelogikken i?

Riktig utvalg
Navet i en klassisk oppbygd kjede er hovedkontorets innkjøpsavdeling. Her bestemmes hvilke varer som skal finne veien til reolene i de ulike butikkene, om det nå er en KIWI-butikk eller Libris-bokhandel det er snakk om. På kjedekontoret forhandles priser mellom kjede og leverandør. Jo større volum av en bok du kjøper inn, og jo bedre utstillingsplass du gir den i butikken, jo høyere rabatter må forlaget gi. Det er dermed i kjedens interesse å ha et temmelig standardisert utvalg som er likt i alle butikkene, og, ikke minst, et utvalg som kjeden mener kundene vil ha. Bestselgerisme og stabelsalg av bøker er konsekvensen av en slik logikk. Makt, kunnskap og myndighet har i denne prosessen blitt forskjøvet fra detaljistledd til innkjøpsledd. Det er på kjedekontoret de viktige beslutningene tas. Det er der kreative salgskampanjer utformes. Dét er også en viktig grunn til at det over tid har blitt langt mindre attraktivt å jobbe på gulvet i en bokhandel. Når innflytelsen over egen jobbsituasjon reduseres og det i tillegg gir liten kulturell status å jobbe i mange av dagens bokhandler, er det til slutt gymnasiaster med deltidsjobb som møter kundene i bokhandelen en lørdag formiddag. De er dessuten billig arbeidskraft.

For å kompensere for lavere kompetanse i butikkleddet og færre ansatte (som også har vært en utvikling de siste årene) blir butikkene mer selvforklarende. Lyse og trivelige lokaler, god skilting, logisk oppbygning av hvor ulike sjangre og bokgrupper befinner seg, gjør det lettere for meg å finne boken jeg vil ha, uten hjelp. Selvbetjeningskasser hvor man scanner og betaler bøkene selv, uten betjening, er helt sikkert neste steg i utviklingen mot å gjøre butikkene stadig mer kostnadseffektive. Ikke misforstå. Det er mye godt å si om kjedebutikkene. Ja, de er flotte, ryddige og oversiktlige. Ja, de er tilpasset en virkelighet hvor det meste av handel foregår i store kjøpesentre og hvor man må tenke bestselgere og pris for å få folk inn i butikkene. Mitt anliggende her er likevel å se på de problematiske sidene ved dem, og hvorfor jeg tror de etter hvert vil utspille sin rolle.

Hvor sitter kunnskapen?
Forutsetningen for at en kjedebokhandel skal fungere, er enkel:
Kunden må ha tillit til at utvalget av bøker kjedene viser fram, er et representativt og godt utvalg. Hver gang jeg går ut fra en bokhandel uten å få tak i den boken jeg skal ha, øker mistilliten til bokhandelen. På mange måter er mistilliten urettferdig. En bokhandel kan jo umulig føre alle titler, til det er mangfoldet altfor stort. Men i en kultur hvor vi forventer at alt hele tiden er tilgjengelig, og et søk etter en bok i en nettbokhandel bare er et tastetrykk unna, er dette likevel konsekvensen. Hvorfor skal jeg egentlig ha tillit til et innkjøpskontor som ikke har litterær kvalitet som hovedkriterium for sine innkjøp? Hvorfor tilbys ikke flere av de bøkene jeg faktisk ønsker meg i den fysiske bokhandelen? Forlagene på sin side forteller om en stadig voksende frustrasjon over kjedenes stramme innkjøpspolitikk: Hvorfor vil ikke kjedene tilby denne unike boken til kundene sine? Det vi ser konturene av, er bokhandelkjeder som ikke makter å tilfredsstille behovene hverken til forfattere, forlag eller lesere. Og spørsmålet er: Hvilken legitimitet har kjedene da? Et av de aller største paradoksene i dagens norske bokbransje er at det er storforlagene selv som har gått i bresjen for kjedeutviklingen. Nå lider de samme eierforlagene under en innkjøpspolitikk i kjedene som gjør det tyngre og tyngre å forsvare breddeforleggeriet. Kjedelogikken virker tilbake på de samme forlagene som ønsket denne logikken velkommen.

Leverandørene bestemmer
Løsningen på kjedeproblemet er å skape en markedsplass som gir forlagene og leserne makten tilbake. Forlagene må selv få bestemme hvilke bøker de skal tilby leserne på markedsplassen. Og leserne må selv få bestemme hvilke bøker de skal kjøpe, uten et innkjøpskontor som snevrer inn utvalget i utilbørlig grad. Det finnes en bokhandelkjede (Read Entertainment) som prøver ut en slik modell. Dette er ikke en kjede i klassisk forstand, men et bokhandelkonsept som setter leverandørene og leserne i sentrum. For to år siden åpnet de sin første butikk på et kjøpesenter i Vestby i Akershus. Det er forlagene selv som bestemmer hva de skal selge – de leier reoler/områder i bokhandelen og tilbyr det mangfoldet de ønsker å vise fram. Her finnes ingen innkjøpssjefer som fungerer som litterære portvakter. I høst skal denne kjeden etter planen også åpne Nordens største bokhandel i Oslo, i de gamle lokalene til kinoen Eldorado i Torggata. Det er en måte å betrakte boksalg på som gjør innkjøpsleddet mer eller mindre overflødig, som skaper en langt mer demokratisk utstillingspolitikk i bokhandelen og som gjør det mye enklere for bøkene å finne sine lesere og omvendt. Selv om denne typen bokhandel er forbeholdt steder med store markeder, peker dette likevel mot en tendens: Det er en tid for alt. Den klassiske kjedemakten har gått for langt. Leverandørene og kundene har fått nok.

Dag Solstads forfatterskap er viet stor oppmerksomhet i norsk litteraturforskning. Naturlig nok ligger hovedvekten på de skjønnlitterære tekstene hans. De seinere åra har det kommet to avhandlinger om forfatterskapet, av henholdsvis Inger Østenstad og Geir Hjorthol, og et filosofisk essay om Solstads romankunst fra en av Norges fremste yngre filosofer, Espen Hammer, foruten mange større og mindre artikler. I mai 2011 lanserte Nasjonalbiblioteket en bibliografi om forfatterskapet og åpnet, med undertegnede som en av tre kuratorer, en utstilling om Dag Solstads forfatterskap.

Men hvordan leser vi Solstads sakprosaforfatterskap, et forfatterskap som strekker seg minst like langt tilbake i tid som hans skjønnlitterære? Mitt inntrykk er at sakprosatekstene hans som oftest blir anvendt i analysen av de skjønnlitterære verkene, som en slags forfatterens sekundære selvangivelse om sin estetiske, poetologiske eller litteraturteoretiske orientering. Det er en vanskelig praksis. Ikke minst fordi det slett ikke er sikkert at det er så enkelt å slutte fra disse tekstenes sak eller innhold til deres relevans for det litterære forfatterskapet. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener.

Foto: Camilla Ove

Å fly over verden
I Solstads seineste essaysamling Artikler 1993–2004, som kom for snart åtte år sida, finnes det en tekst som har den luftige og interessevekkende tittelen ”Om å fly over Norge”. Det er i utgangspunktet et trivielt essay om gleden over å fly over Norge i klarvær, og forfatteren utdyper og eksemplifiserer ved å berette om de ulike gledene ved å fly til Stavanger. Interesserer det meg egentlig? Nei, med hånda på hjertet kan jeg ikke si at jeg synes det er spesielt interessant verken å fly over Norge eller å finne ut hva Dag Solstad mener om det å fly over Norge. Men jeg må vite hvordan han skriver om det. Det er Solstads skrivemåte som interesserer meg. Alt dreier seg om måten. Og det er selvfølgelig dét som er selve saken når det gjelder Solstad. Og det er det som plutselig vekker selve saken, dvs. det å fly over Norge, til live.
Se nærmere på denne korte passasjen fra artikkelen:

“En annen [glede] er Setesdalen. Der har jeg aldri satt min fot og derfor har jeg alltid hatt så lyst til å se den. Bare en gang har jeg gjort det. Det var i fjor. Fra flyet kunne jeg se en vei som snodde seg gjennom en uhyre smal og uhyre lang dal hvor det med jamne mellomrom så ut til å befinne seg noen tettsteder. Utifra hvor vi befant oss i tid på min reise, gjennom en rask konsultasjon med Braathen SAFEs kart forsto jeg det: Det var Setesdalen. Ja det var sannelig Setesdalen. Så skulle jeg da også få se Setesdalen med egne øyne i et eneste stort og altomfattende syn. Jeg må røpe at jeg kjente en stor glede.”  (2004: 39)

Å se Setesdalen fra lufta kan man lett forestille seg er en geografisk eller topografisk fin erfaring. Men det er få som kan skrive om det. Dag Solstad forvandler denne i og for seg ikke uvanlige opplevelsen til en enestående hendelse. Og det er skrivemåten hans som gjør det. Det anførte utdraget er en liten perle i Solstads stil.

Opplevelsens trivialitet etableres først gjennom den romlige avstanden mellom flypassasjeren og landskapet. Det er ikke mye man får se av Setesdalen fra et fly, kan man tenke seg annet enn et distansert prospekt ut av flyvinduet? Trivialiteten forsterkes gjennom betrakterens famlende beregning av flytida og konsultasjonen med flyselskapets kart. Man mistenker at det i mindre grad er selve prospektets skjønnhet som avstedkommer behovet for å finne ut av hvor dette skjønne stedet befinner seg, enn stedets usetthet (av betrakteren) dersom det nå skulle være slik at det faktisk var Setesdalen. Det at han aldri har satt sin fot i Setesdalen før, gjør ham usikker, og han søker derfor logisk nok en bekreftelse på virkeligheten. Den raske, forventningsfulle konsultasjonen ender i et dramatisk opphold – et kolon.

Så kommer Solstads triumf: ”Det var Setesdalen.” Den enkle konstateringen i fortid fastslår simpelthen at det var slik den reisende trodde. At verden stemte overens med kartet. Den halvpedantiske, nesten gammelmodige gjentakelsen av dette saksforholdet (”Ja det var sannelig Setesdalen”) gir den plutselige gleden over å se Setesdalen en form for stivbeint komikk, før saksforholdet gjentas en tredje gang, men nå med en tettere forbindelse mellom stedet og betrakteren, og med vekt på det tilsynelatende utrolige ved dette eneste store og altomfattende synet som den reisende får se med egne øyne. Leseren lever seg inn i denne konstateringen; ikke bare anerkjenner vi forfatterens vitnesbyrd, men vi erkjenner også at det finnes et sted i Norge som kalles Setesdalen, som det er mulig å se fra lufta i et fly over Norge. Visste vi det fra før? Ja, men ikke på denne måten.

Når passasjen ender med å røpe at betrakteren følte en stor glede ved dette synet, er denne informasjonen strengt tatt overflødig. Likevel bidrar den til å høyne beskrivelsens lune humor, som i hvert fall delvis hviler (konvensjonelt sett) på et misforhold mellom det distanserte prospektet over Setesdalen og betrakterens store, triumferende glede.

Det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet når man leser slike passasjer. Og kanskje er det nettopp Solstads stilistiske glede over å skrive ned denne hendelsen i en rekke utdypende, utvidende og modifiserende gjentakelser, som gjør det så fint romslig og befriende lattervekkende å lese ham. Passasjen har ikke bare fortalt oss noe om Solstads stil. Den har også fortalt oss om glede, og om litteraturens ubegripelige forhold til virkeligheten.

Virkeligheten som stil
Spørsmålet om forholdet mellom språket og virkeligheten er, ikke så overraskende kanskje, et av de temaene som løper gjennom hele Solstads sakprosaforfatterskap. Det henger også sammen med et av de andre hovedtemaene i forfatterskapet, nemlig spørsmålet om hvordan språket eller litteraturen kan forandre verden.
Jeg tillater meg her å vende leserens oppmerksomhet mot den 17–18 år gamle gymnasiasten Dag Solstads humoristiske anmeldelse av Trygve Braarud og Bjørn Føyns Biologi for gymnaset som et klassisk skjønnlitterært verk, fra skoleavisa Kommentar, ”organ for Sandefjord kommunale høyere almenskole”. Det er et av de tidligste eksemplene på Solstads fascinasjon for spørsmålet om hvordan tingene kommer til orde i språket:

“Mange interessante skjebner blir rullet opp i dette mektige verket. Hvem vil noen sinne kunne glemme skildringen av amøben, rastløs og i stadig bevegelse, et typisk tidsfenomen. Liten og uanselig er den uten klær på kroppen, og med mange skjemmende utvekster. Leseren blir glad i amøben, føler med den og er glad over at forfatterne til slutt lar den sitte og nyte sin fattigslige mat i fred, bakterier og organiske partikler.” (1959: 4)

Hva får en 17 år gammel gymnasiast til å anmelde pensum i biologi som om det var et skjellsettende litterært verk? Ikke bare kjedsomhet, kan en spørre seg, men også en fascinasjon for selve den språklige framstillingens problem?

Uansett; tre år seinere har den 21 år gamle Dag Solstad fått seg jobb som journalistlærling i Arendalsavisa Tiden. Journalistikk handler om virkeligheten. Men også her demonstrerer Solstad en særegen interesse, ikke bare for virkeligheten, men for hvordan vi setter ord på den. Mandag 9. april kunne arendalittene lese følgende fargeglade tirade i morgenavisa; en paradoksal og samtidig konkret beskrivelse av og besvergende poetisk katalog over torglivets daglige dont:

“Torvet en lørdag. En oase på stengrunn, støv og grå sten, farger og duft, summing av stemmer og en dryssende sol ned over det hele. – Blomster, dynger av blomster, røde, blå, gule og hvite i alle nyanser i et hav av grønt. Boder med kveldsrød rosenkål, blomkål, persille, mørkegrønn kruspersille, kjølig slangeagurk, poteter med solstivnet støv, svære kålrabihoder, rene gulrøde gulrøtter, skitne gulrøtter, egg – mengder av egg, hvite som blendavaskede lakener, i pappkartonger, – henrettede høner i plastposer. Alt på boder, flisete treboder. Man står der, kunder kommer og går. Det handles, penger veksles, klingende mynt i torvvesker, det prates, det krangles, poser fylles med blomster og grønnsaker.
Mens vi er på torvet. I utkanten, for seg selv sto en mann med tre kasser. Og oppi kassene var det smågris. De lå så søtt og sov, en gløttet på øynene og så på oss med stupide, blasse, blå. Prisen var 80 kroner pr. småflesk. Det var ikke noe særlig salg, noe som ikke forundrer, for hvem går på torvet og tør komme hjem med en smågris under armen.” (1983: 17)

Katalogen over grønnsakene på torget er på den ene siden en nøytral rapport over det som finnes der. På den andre siden males bildet med en rik fargepalett som består av både konvensjonelle og ukonvensjonelle adjektiver. Fraser som ”kveldsrød rosenkål” og ”poteter med solstivnet støv” (!) vitner om en litterært ambisiøs skribent, mens fraser som ”blendavaskede lakener” og ”stupide, blasse, blå [griseøyne]” vitner om en minst like sterk litterær selvjustis. Det er den virkelige hverdagen i Arendal det handler om, og for oss som leser stykket i ettertid: om en grå torgdag slik den må ha sett ut på 60-tallet i sin særegne historiske skikkelse før kapitalkreftene hadde tvunget grønnsakene inn i kjedebutikkene og supermarkedene, og den søte og levende smågrisen ut av handelen. De mange passivkonstruksjonene – ”det handles”, ”penger veksles”, ”det krangles” etc. – gir allikevel beskrivelsen et inntrykk av noe fremmedgjort; det er som om skribenten som observerer verden, ikke helt tar del i den samme verden, eller som om han er en jazzmusiker som improviserer over den i en serie kunstneriske grep. Stykket er både en minimal reportasje fra torget i Arendal i 1962 og en litterær produksjon av virkelighet.

I 1983 utga Forlaget Oktober en samling petiter med tittelen Sleng på byen. Samlingen var forfattet av signaturen Soda, som var den samme signaturen Solstad undertegnet med i skoleavisa Kommentar. Jan Erik Vold skrev et etterord til boka. Det fikk tittelen ”No bathing club 1962” og besvarte raskt hvorfor disse petittekstene var verdt en utgivelse. Det er få andre norske kritikere som er så treffsikre som Vold når det gjelder å destillere vesentlige problemstillinger i et litterært forfatterskap:

I hånden sitter altså leseren med Dag Solstad: Sleng på byen, skrevet 1962, utgitt 1983 – hva problematiserer den, hva tydeliggjør den? Svar: Det samme gamle – at virkeligheten er et mangeslungent felt, at virkelighetsgjengivelse med ord er et håndverk skriveren lærer seg, under ”nølende skrivemaskinfingre” – som epistelskribenten selv uttrykker det. Dertil kommer den ting, at forfatterskapet utvides i tid, bakover – slik at man nå ser, at den hektiske og febrilske begynnerprosa i Spiraler ikke var det første, men av Solstad et valgt språk, med et trykk og en tone som tilsvarte det isolerte, speilsentrerte menneske i sin sjels labyrint alle novellene dreier seg om. […] Det er ikke et spørsmål om å finne sin stil, men å velge sin stil. (1983: 238)

Kanskje er det nettopp denne erkjennelsen som – og her tar jeg høyde for at Vold leser Solstads tidlige sakprosatekster i lys av et allerede vel etablert og omfattende teoretisk og poetologisk sakprosaforfatterskap – bør følge lesningen av hele Solstads sakprosaforfatterskap; at virkeligheten alltid er et spørsmål om stil.
For det er ingen tvil om – og jeg mener dette fortjener større oppmerksomhet enn det hittil har fått – at Dag Solstad i den perioden han etablerer seg som kongen i det unglitterære Norge, nettopp tumler med virkeligheten i sine egne litteraturteoretiske essays. I denne perioden kan hele forfatterskapet leses som et eneste stort eksperiment med virkeligheten; han prøver ut ulike posisjoner, problematiserer nedarvede forestillinger om forholdet mellom litteratur og virkelighet, og kritiserer og forlater egne standpunkter når det gjelder dette spørsmålet i et så høyt tempo at man nesten blir andpusten. Og han gjør det med en poetologisk konsekvens som er sjelden i norsk sammenheng.

En fortolket virkelighet
I møte med Dag Solstads saklige forsøk på å besvare spørsmålet om hva litteratur er, er det lett å glemme forfatterens skrivemåte og i stedet konsentrere seg om å forstå hva han skriver om. Det er selvfølgelig også et viktig og gyldig forehavende, men for min egen del er det ingen tvil om at en stilistisk lesemåte er overordna i lesningen av Solstads sakprosatekster. Først da er det mulig å nærme seg et svar på spørsmålet om hvordan Solstad får verden i tale.

La oss se nærmere på den refleksjonen over forholdet mellom litteratur og virkelighet som Dag Solstad selv presenterer i den perioden han etablerte seg som forfatter. ”All litteratur representerer en måte å forholde seg til virkeligheten på,” skriver han i essayet ”Det trivielle/det fantastiske – flukt/akseptasjon” fra tidsskriftet Profil 2/1967 (1981: 54). Spørsmålet om litteraturens forhold til virkeligheten var en helt avgjørende litteraturteoretisk problemstilling for den generasjonen av forfattere som samlet seg rundt Profil. Hvorfor? Fordi de ville rydde vei for en moderne prosa på norsk grunn. Ifølge Profil-generasjonen lå den norske psykologisk-realistiske samtidslitteraturen på slutten av 60-tallet under for et dominerende litterært sannsynlighetskrav. Det som ikke var sannsynlig, var ikke god litteratur. Det estetiske grunnlaget for denne kritikken var en avvisning av forståelsen av litteratur som en mimetisk gjengivelse av virkeligheten. I Solstads tilfelle gjennomgår denne kritikken ulike stadier.

Den begynner som en kritikk av sannsynlighetskravet i den ”tradisjonelle, borgerlige roman” i artikkelen ”Norsk prosa – europeisk modernisme”, som sto på trykk første gang i Profil 1/1966 (1981: 13). Tilsynelatende er artikkelen et forsvar for den introspektive og esoteriske litteraturen Solstad selv hadde gitt et bidrag til med debuten Spiraler fra 1965. Opp mot litteraturen som har sannsynlighet som sitt viktigste kriterium, stiller Solstad litteraturen som har ”vesentlighet” som viktigste målestokk, dvs. hvor verkintern kunstnerisk konsekvens veier tyngre enn gjenkjennelig virkelighetsgjengivelse. I norsk sammenheng appellerer Solstad til eventyrenes og den norrøne mytologiens symbolske relevans. Men allerede i denne artikkelen lanserer han en mindre dikotomisk forståelse av problematikken. Helt mot slutten av artikkelen antyder han at den moderne forfatteren ikke bare må velge den usannsynlige litteraturen, men at han må ”tenke hinsides sannsynlighet/ikke-sannsynlighet” (1981: 19). Hvilken type litteratur snakker vi i så fall om da?
Det andre trinnet i Solstads refleksjon over forholdet mellom litteratur og virkelighet tas fullt ut i artikkelen ”Tingene og verden”, første gang framført som foredrag på Nansenskolen i mars 1967 og seinere publisert i Profil 2/1967. Kanskje finner vi antydningen av et svar allerede her. I denne artikkelen gir Solstad uttrykk for en sterk utilfredshet med den esoteriske posisjonen, dvs. en litteratur basert på den symbolske eller mytologiske kommunikasjonen han et drøyt år tidligere hadde appellert til i artikkelen ”Norsk prosa – europeisk modernisme”. I ”Tingene og verden” åpner Solstad med følgende selvkarakteristikk:

“Så lenge jeg har skrevet, har jeg ansett meg selv for å være mer interessant enn verden. Jeg har vært en drømmer, en grubler, en selvransaker, og som materiale til det jeg har skrevet, har jeg ofte tatt drømmer eller fabuleringer som følger drømmelivets logikk. Den ytre verden har interessert meg i den grad den har kunnet tjene meg som materiale for diktning, som illustrasjonsmateriale til å beskrive hvordan det står til med min sjel. I mange år har jeg skrevet slik, og lenge følte jeg det som viktig, som farlig, som meningsfylt. Jeg trodde på tesen at bare man var ekstremt subjektiv nok, ville man kunne nå fram til andre, altså oppnå en viss form for objektivitet, en kontaktflate mot de andre, leserne.” (1981: 32)

Dette tidlige solstadske selvoppgjøret er interessant på flere måter. Det springer ut av en følelse av ikke å skrive om verden. Han er ikke lenger tilfreds med den innadvendte diktningen som anser selvet for å være mer interessant enn verden, og som baserer seg på forfatterens frapperende evne til å ”projisere sitt sinns opplevelser ut på tingene i verden” (1981: 32). Han ønsker å vende tilbake til verden. Han vil forlate en modernistisk skrivemåte som setter forfatteren foran tingene, og erstatte den med en skrivemåte som setter tingene foran forfatteren: ”Jeg forsto at det bar galt av sted, og i min nød begynte jeg å rope etter verden.” (1981: 33)

Jeg har tidligere kommentert Solstads selvkarakteristikk i ”Tingene og verden” i en artikkel om essayet i Vinduet 1/2009 (”Når verden blir verden”). Der forsøkte jeg å diskutere hvordan verden finner sin form i en rekke essays fra norsk litteraturhistorie. Den gangen var jeg kanskje mest opptatt av hvordan Solstads artikkel antydet at verdens realisering i en saksorientert kunstnerisk form var avhengig av fortolkning, analyse og stil. I denne sammenhengen er det naturlig å dvele litt ved Solstads tilsynelatende forsøk på å rehabilitere realismen. For hva er det som egentlig skjer i denne artikkelens rop etter verden? Hvorfor representerer ikke den realistiske prosaformen Dag Solstad tar til orde for i denne artikkelen et tilbakeskritt til en naiv forståelse av forholdet mellom litteratur og virkelighet?

Svaret ligger i kim i et av de mest interessante dogmene i teksten: ”Verden blir verden først når den blir tolket.” (1981: 38) I Vinduet-artikkelen forsøkte jeg å trekke forbindelsen mellom dette utsagnet og den kontinental-filosofiske epistemologiske omorienteringen blant andre Hans Skjervheim hadde presentert på norsk grunn i og med sitt essay ”Oppleving og eksistens”, holdt som foredrag i Psykologistudentenes forening høsten 1957. I dette essayet kritiserte Skjervheim positivismens klassiske erkjennelsesteoretiske utgangspunkt, dvs. en kartesiansk dualisme som skilte skarpt mellom det erkjennende subjektet og det vitenskapelige objektet. Mot dette synet tok Skjervheim til orde for en oppheving av problemet: ”[Det] vert eit om ein spør korleis subjektet når ut til dei ytre tinga, det treng ikkje nå ut fordi det er der heile tida.” (1996: 90–91) Det er et synspunkt som blant annet lener seg på Martin Heideggers utvikling av de positive prinsippene for det som skulle bli en ny filosofisk hermeneutikk i Sein und Zeit i 1927, hvor han hevdet at all forståelse av verden (og det som er i verden) uomgjengelig tilhører mennesker som til enhver tid befinner seg på ett sted, til én bestemt tid og i én gitt situasjon (jf. begrepet ”Dasein”). Verden er verden bare i og med jegets forhold til den.

Tusenkronersspørsmålet blir hva som skjer med realismen i en verden som bare blir verden når den blir fortolket. Hva skjer med mimesis, dvs. forestillingen om at den språklige framstillingen mimer, etterlikner eller gjengir verden, når etterlikningen ikke lenger kan plasseres mellom to verdener? Idet Solstad forlater det klassiske dualistiske skillet mellom skrivende subjekt og representert objekt, destabiliserer han også begrepet om sannsynlighet. Vi trenger ikke lenger spørre sannsynlig i forhold til hva; vi må heller spørre om hvordan det sannsynlige skrives fram.

Det er ingen tvil om at Solstad ser problemet:

“Men det som kalles realisme i vår litteratur er så langt fra realistisk, den er i høyeste grad urealistisk, den er passé. Det er en form som passer for en annen tid og er et lite hendig redskap, tror jeg, til å formidle den virkelighet som møter oss i det herrens år 1967. En slik realisme kan nok sjokkere, provosere, men sjokket, provokasjonene kommer på bekostning av et intellektuelt og kunstnerisk forsvarlig nivå. Altså en provokasjon som befinner seg på et behagelig nivå. Den realistiske roman, den borgerlige sådan, bygger nemlig på en del forutsetninger det er umulig å tro på i dag, for eksempel jeg’ets enhet og avgrensning, tiden som suksessiv, historier som er sanne i stedet for historier som muligheter, forslag, verden som oversiktlig m.m. – jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på det, bare ha det nevnt for å forklare hvorfor litteraturen i dag er stengt ute fra hverdagen og er blitt festkledd, utstilt på museer og i selskapslokaler.” (1981: 37)

Jeg skal innrømme at jeg nok er i overkant svak for Solstads litt idiosynkratiske argumentasjon og rasjonalitet, men det er noe som står på spill i denne passasjen, og det handler om realismen. Argumentasjonen i utdraget er slik: Først kaster Solstad ut en påstand som er tydelig selvmotsigende (realismen er ikke realistisk). Så forklarer han dette paradokset ved å forvandle realismespørsmålet til et formproblem. Den tradisjonelle realismen er ikke forsvarlig på kunstnerisk nivå. Hva så? kunne leseren spørre seg. Men Solstad stopper ikke der. Formproblemet er ikke utelukkende et estetisk problem, men også et eksistensielt og epistemologisk problem. Formen er verden. Verden er form. Dermed kan en si at Solstad i denne artikkelen rehabiliterer realismen på en måte som opprettholder avvisningen av den. Han åpner for muligheten av en realisme som ikke er mimetisk. Eller hvis leseren heller foretrekker det: en mimetisk litteratur som ikke er realistisk.

Ikke hva, men hvordan
Dette er en innsikt som vender tilbake i ulike avskygninger i Dag Solstads sakprosaforfatterskap. I artikkelen ”Det trivielle/det fantastiske – flukt/akseptasjon” formuleres forfatterens oppgave som et imperativ, og jeg leser denne påminnelsen som en kommentar nettopp til erkjennelsen av at det å skrive verden er et formproblem: ”Når man skriver om verden, glemmer man ikke at man er en del av verden.” (1981: 51)

Solstads radikale omformulering av realismens problem i denne artikkelen etablerer langt på vei en egen fundamental-ontologisk og/eller poststrukturalistisk teori om litteratur som gjelder i like stor grad for sakprosaen som for skjønnlitteraturen. Litterær virkelighet dreier seg ikke om hva, men om hvordan:

“Alt som er skrevet og handler om livet, virkeligheten, handler ikke om livet, virkeligheten, men er en måte å se den på, er en fortolkning av den. Det som er skrevet, er ikke en gjengivelse av verden, men en strukturering av verden, et forslag til en ny måte å se den på.” (1981: 53)

Men hvilken status får da Solstads egne sakprosatekster? Alt tyder på at også de er utsatt for de samme provisoriske, forsøksvise og midlertidige sannhets- eller virkelighetspretensjonene som de skjønnlitterære tekstene hans. Vi kan neppe – i hvert fall ikke uten usikkert resultat – sitere ham for å underbygge våre egne synspunkter. Men vi kan lese og analysere ham for å tenke gjennom forholdet mellom litteratur og virkelighet, utfordre og forandre våre egne oppfatninger og glede oss over den måten han skriver om sitt eget forfatterskap på. Som ikke er så reint lite, når alt kommer til alt.

Flere ytringer fra denne perioden minner om den saklige ytringens usikre status. Når Solstad for eksempel i essayet ”Spilleren” kontrasterer sin egen artikkel med kortprosaen han eksperimenterte med på denne tida, så er det grunn til å spørre seg om en kan ta utsagnene hans face value: ”Dette foredraget handler om noe, men er ikke selv en konsekvens av det det handler om. Jeg snakker om, men demonstrerer ikke.” (1981: 81) Sakprosaartikkelen er ikke en konsekvens av det den handler om på samme måten som kortprosaen er det. Er det virkelig slik? Jeg vet ikke. Men når et essay som har tittelen ”Spilleren” konkluderer med at forfatteren ikke har noe ansikt, men må bli en spiller, ja da er det på tide spørre om ikke de tekstene leseren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten, også utelukkende (og nettopp derfor) spiller en rolle. Kanskje er det dette poenget essayet indirekte demonstrerer; at også sakprosateksten er resultatet av en valgt stil. Og at prinsippet om at måten det skrives på er mer interessant og mer vesentlig enn hva det skrives om, gjelder for alle tekster. Selv de mest direkte ytringene om virkeligheten er, så fremt man ikke opererer med altfor enkle begreper om virkelighet, form.

Ytringsfrihetens grenser
For min egen del er jeg overbevist om at den mest meningsfulle måten å lese Solstads sakprosatekster på, er å lese dem som reelle sakprosatekster, dvs. tekster som former virkeligheten idet de presenterer den. Den eksperimentelle analysen av hvordan dette skjer, forteller oss mer om det Solstad skriver om enn saklige forsøk på å lese tekstene hans som direkte ytringer om virkeligheten. Et av de mest dramatiske og utfordrende eksemplene på dette poenget finner en i Solstads essay fra tidsskriftet Samtiden 2/2008, ”Om ytringsfriheten”. Slik åpner essayet:

“Man skulle tro at en venstreorientert, opposisjonell forfatter ville ha vært blant de mest hardnakkede forsvarere av ytringsfriheten i sitt eget land. Ikke minst av egeninteresse, for historisk sett er det venstreorienterte forfattere som først og fremst blir rammet når ytringsfriheten blir strammet inn, eller helt fjernet. Men slik er det ikke for mitt vedkommende.
Jeg stiller meg helt likegyldig til ytringsfriheten, slik man naturlig gjør overfor selvfølgeligheter, og jeg er ikke i stand til å se for meg en framtid hvor det oppstår en situasjon hvor jeg blir fratatt retten til å ytre meg. Teoretisk sett kan jo selvsagt en slik situasjon oppstå, men da får vi bekymre oss over det når den situasjonen skulle oppstå, og det vil sikkert mine virkelige kollegaer i denne eventuelle framtida sikkert også gjøre. Jeg befinner meg her med min selvfølgelige ytringsfrihet. Det er andre trusler jeg er i stand til å se for meg, som berører meg som forfatter og samfunnsmenneske, og den viktigste og mest avgjørende av disse trusler er paradoksalt nok knyttet til ytringsfriheten, som et våpen rettet mot alt det jeg står for. Jeg frykter med andre ord konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer, konsekvenser som allerede nå har vist sin ødeleggende kraft.” (2008: 6)

Ja. Det skulle en tro. Og tror vi ikke det, da? At Solstad, som venstreorientert forfatter, er for ytringsfriheten? Kan vi lese åpningen uten poetisk tvil? Jeg tror ikke det. Forfatterens identifikasjon med en gruppering som historisk var blitt utsatt for overvåking i Norge, setter både forfatteren og leseren på spill. Enten anerkjenner vi kommentaren hans om at ”historisk sett er det venstreorienterte forfattere som først og fremst blir rammet når ytringsfriheten blir strammet inn”, eller så avviser vi den. Hva skjer da når forfatteren benekter at han er blant ytringsfrihetens mest hardnakkete forsvarere? Rammer han ytringsfrihetens forsvarere hardere enn seg selv? Jeg vet ikke.

Heller ikke de skarpeste blant Solstad motstandere i debatten som oppsto etter publikasjonen av essayet, trodde at Solstad var mot ytringsfriheten. ”At Solstad reelt er for både trykke- og ytringsfrihet, er opplagt, ikke bare som prinsipp, men også som praksis,” skrev Helge Rønning og Anine Kierulf i artikkelen ”Solstads autoritære lengsel” i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2008 (s. 393).

Spørsmålet er hvordan vi skal lese et essay som åpner med en så poengtert avvisning av et standpunkt selv Solstads argeste meningsmotstandere aldri ville drømme om å frakjenne ham, og som han i et par avsnitt seinere vedkjenner seg.

Jeg kunne tenke meg å foreslå følgende lesemåte: ”Om ytringsfriheten” er et essay som forsøker å tenke gjennom ideen om ytringsfrihet; ikke på et juridisk eller systematisk politisk plan, men på det skrevne essayets forsøksvise og usystematiske måte. Det er båret oppe av en stor fortvilelse, som ikke minst viser seg gjennom et av tekstens lettest gjenkjennelige stilistiske grep: I løpet av de første sidene bekjenner, gjentar og varierer Solstad sin personlige erfaring av å føle seg ufri i dagens offentlighet:

“Jeg må tilstå at jeg føler meg ytterst ufri, ja åndelig kneblet, når jeg befinner meg ute i det offentlige rom nå, og observerer hvordan man i hysteriske ordelag er villig til å slå vakt om ytringsfriheten og verne våre umistelige verdier.” (s. 6)

“Selv om jeg er velsignet med ytringsfrihet av første grad, så har jeg aldri kjent meg så ufri ute i media som i dag.” (s. 7)

“Når surrealismen overtas av journalister og politikere blir det uutholdelig for andre.” (s. 15)

Det er blitt holdt mot Solstads bekjennelse over egen ufrihet i mediene at nettopp han er en av dem som aller mest effektivt besitter ”en forutsigbar og tidsmessig evne til å iscenesette seg selv i de samme mediene” (Kierulf og Rønning 2008: 293). Ved å hevde at det foreligger en selvreferensiell inkonsistens i å kritisere offentligheten og samtidig delta i den samme offentligheten, risikerer en å gjøre offentligheten immun mot kritikk. Solstad demonstrerer at den ikke er det. Skulle leseren glede seg over denne kritikken, eller sette pris på den stilistisk fascinerende gjentakelsen av den, så betyr det allikevel ikke at leseren deler følelsen av ufrihet. Eller at leseren nødvendigvis tilslutter seg de synspunktene essayet prøver ut.

Etternavnet til generalsekretær i Norsk Presseforbund, og en av de sentrale debattantene i en TV-debatt vinteren 2006, som var den konkrete anledningen til Solstads fortvilelse og følelse av ufrihet, og som handlet om gjengivelsen av Muhammed-karikaturene i avisa Magazinet, nevnes 21 ganger i løpet av essayet, i ulike saklige, humoristiske og sarkastiske sammenstillinger, gjentakelser og tirader (fem ganger som det saklige ”Per Edgar Kokkvold”, fire ganger som det nøytrale ”Kokkvold”, én gang som ”Gule og Kokkvold”, ni ganger som det litt mer humoristisk parhestaktige ”Gule & Kokkvold” og to ganger som det mer poengtert sarkastiske ”Kokkvold & co”). En slik benevnelsens slapstick er uvanlig (og provoserende) i en artikkel som omhandler et så alvorlig tema som ytringsfrihet, vi møter den av og til i polemiske innlegg, men det er også et grep som helt åpenbart retter leserens oppmerksomhet mot framstillingens nivå.

For å omformulere en av de sentrale tesene fra Solstads litterære essayistikk på 60-tallet: Det er ikke hva Solstad skriver om ytringsfrihet, men måten han ser ytringsfriheten på, som er det interessante. Det som i et vesensperspektiv framstår som en unyansert intellektuell abdikasjon fra debatten om ytringsfriheten, ser fra et stilistisk perspektiv ut som en hyperbolsk, eksperimenterende og humørfylt refleksjon over vår tids ytringsfrihetsfundamentalisme.

Det er kanskje ikke så rart at teksten provoserte fram en temperaturfylt debatt og anklager om venstreintellektuell kulturrelativisme. Fra den litteraturvitenskapelige sidelinja var det mer overraskende at Solstads kritikk av ytringsfriheten som hellig idé vakte slike reaksjoner. Allerede i 1994 utga den amerikanske litteraturprofessoren Stanley E. Fish ei bok som hadde tittelen There is no such thing as free speech and it’s a good thing, too. Den handlet nettopp om det teoretisk umulige i å operere med universelle prinsipper som er uavhengig av politisk agenda, og presenterte denne innsikten som forutsetningen for at ytringer i den offentlige og politiske debatten overhodet spiller noen rolle. I dag, snart seks år etter debatten om Muhammed-tegningene på NRK, er perspektivet litt mer lavmælt.

I artikkelen ”Ytringsfrihet og ytringsansvar” i Nytt Norsk Tidsskrift 4/2011 minner Sindre Bangstad og Arne Johan Vetlesen om at ytringsfriheten ikke er absolutt og ubegrenset i noe menneskelig samfunn, men en rettighet som medfører ansvar:

Det fremgår entydig av FNs menneskerettighetserklæring fra 1948, Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) fra 1952 og Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter (ICCPR) fra 1966 at ytringsfriheten ikke er absolutt og ubegrenset, men må balanseres i forhold til andre grunnleggende menneskerettigheter, og at det er en rettighet som også medfører ansvar. Like fullt er det påvisbart at ledende norske medieredaktører (se eksempelvis Åmås, 2007) så vel som sentrale forvaltere av det frie ord i Norge (Rieber-Mohn, sitert av Hustad, 2011) har gått langt i å ta til orde for en overordning av ytringsfriheten som menneskelig rettighet. (Bangstad og Vetlesen 2011: 341)

I 2008 var Dag Solstads fortvilte, men sarkastiske kritikk av den dominerende liberale offentlighetens opphøyelse av ytringsfriheten til hellig idé en både viktig, legitim og stilistisk effektiv handling. Debatten knyttet til hva Solstad egentlig sa var selvfølgelig også helt på sin plass, ikke minst fordi den satte fingeren på de mest utfordrende sidene ved essayet, blant annet Solstads tvilsomme (men interessante) forsøk på å trekke prinsipielle konklusjoner ut fra det historiske fraværet av verk som ikke lenger finnes på grunn av manglende ytringsfrihet. Men dermed forsvant også det perspektivet Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes minte om i den påfølgende debatten: at det dreide seg om en litterær tekst, dvs. en tekst som er seg bevisst at den former virkeligheten. En analyse av Solstads skrivemåte i et essay om ytringsfriheten kan virke lettsindig. Men det er først i dette perspektivet tekstens egenart blir tydelig: Den er et prosaeksperiment som bidrar til en kontinuerlig refleksjon over grensene for ytringsfriheten, for hva det er ansvarlig å si, og hvilke måter det er mulig å si det på.

Litteraturliste:
Bangstad, Sindre og Arne Johan Vetlesen. 2011. ”Ytringsfrihet og ytringsansvar”. Nytt Norsk Tidsskrift 4/2011: 334–346

Fish, Stanley E. 1994. There is no such thing as free speech and it’s a good thing, too. Oxford

Haugen, Trond. 2009. ”Når verden blir verden”. Vinduet 1/2009: 78–85

Kierulf, Anine og Helge Rønning. 2008. ”Solstads autoritære lengsel”. Nytt Norsk Tidsskrift 4/2008: 385–393

Skjervheim, Hans. 1996. ”Oppleving og eksistens”. Deltakar og tilskodar og andre essays: 88–102. Oslo

Solstad, Dag. 1959. ”Biologi for gymnaset”. Kommentar, organ for Sandefjord KHA 2/1959: 4

Solstad, Dag, 1981. Artikler om litteratur. Oslo

Solstad, Dag. 1983. Sleng på byen. Oslo

Solstad Dag. 2007. Artikler 1993–2004. Oslo

Solstad, Dag. 2008. ”Om ytringsfriheten”. Samtiden 2/2008: 5–18

Anne Rudsengen: "Opptur. 267 fotturar i Sogn og Fjordane" Selja forlag 2005

Til 16-årsdagen min i 1961 fekk eg Vestens visdom av Bertrand Russel av foreldra mine . (Tiden 1961). Arild Haaland hadde i si omsetjing tatt vare på den alvorlege, men samtidig humørfylte tonen som kjenneteikna den då 87-årige Russel. Denne intelligent illustrerte filosofihistoria gjorde meg først til ein arrogant og skuleflink gymnasiast, før eg hadde vett nok til å stryke til realartium. Dernest hjelpte den meg i 1966 å bløffe meg fram på filosofi grunnfag, mens eg først etter eitt år i Garden forstod at eg også skulle lære andre ting av fredsaktivisten Russel, og blei politisk militærnektar.

Etter 4 månaders straff byrja eg i 1968 på fransk mellomfag, og fekk der lov å ha som pensum Michel Foucault: Histoire de la folie à l’âge classique (1961) (til norsk på Gyldendal i 1973, ved Fredrik Engelstad og Erik Falkum Galskapens historie). Boka endevende fordommar og gav innsyn som vart toppa av Svein Haugsgjerds Nytt perspektiv på psykiatrien. (Pax 1970). I lett pretensiøs-skrytete ande burde eg framheva korleis sakprosa frå Georg Johannesen, Dag Østerberg, Ottar Brox, Atle Kittang, Karin Holter, Horace Engdahl og Rolf Engers Mekhane (vedunderlig om biljard!) seinare forførte meg, men eg blødmar meg i staden fram til den sakprosatittelen som bokstavleg talt har bevega meg mest dei siste åra: Anne Rudsengens 648 sider tjukke og 1,2 kg (!) tunge handbok, Opptur. 267 fotturar i Sogn og Fjordane. Illustrert av hovudfotograf Finn Loftesnes’ Hasselbladskarpe flyfoto frå dei mest tenlege vinklar, med turrutene innteikna på sjølve fotoa, skaut Selja forlag ved Torkjell Djupedal denne gullfuglen i Friluftsåret 2005.

Rudsengen får uvanleg levande og instruktivt fram detaljar om terreng, stadnamn og lokalhistoriske segner og fakta. Turomtalane er ordna kommunevis, frå Fanaråken inst i Luster til Kjerringa ytst på Stadlandet. Flybileta skal ikkje erstatte kart og kompass, men i dårleg vêr og vanskeleg terreng i Hurrungane blir ein ført tryggare av hennar velskrivne rettleiing enn den ein får av å myse på kotene i eit gradteigskart.