Anne Rudsengen: "Opptur. 267 fotturar i Sogn og Fjordane" Selja forlag 2005

Til 16-årsdagen min i 1961 fekk eg Vestens visdom av Bertrand Russel av foreldra mine . (Tiden 1961). Arild Haaland hadde i si omsetjing tatt vare på den alvorlege, men samtidig humørfylte tonen som kjenneteikna den då 87-årige Russel. Denne intelligent illustrerte filosofihistoria gjorde meg først til ein arrogant og skuleflink gymnasiast, før eg hadde vett nok til å stryke til realartium. Dernest hjelpte den meg i 1966 å bløffe meg fram på filosofi grunnfag, mens eg først etter eitt år i Garden forstod at eg også skulle lære andre ting av fredsaktivisten Russel, og blei politisk militærnektar.

Etter 4 månaders straff byrja eg i 1968 på fransk mellomfag, og fekk der lov å ha som pensum Michel Foucault: Histoire de la folie à l’âge classique (1961) (til norsk på Gyldendal i 1973, ved Fredrik Engelstad og Erik Falkum Galskapens historie). Boka endevende fordommar og gav innsyn som vart toppa av Svein Haugsgjerds Nytt perspektiv på psykiatrien. (Pax 1970). I lett pretensiøs-skrytete ande burde eg framheva korleis sakprosa frå Georg Johannesen, Dag Østerberg, Ottar Brox, Atle Kittang, Karin Holter, Horace Engdahl og Rolf Engers Mekhane (vedunderlig om biljard!) seinare forførte meg, men eg blødmar meg i staden fram til den sakprosatittelen som bokstavleg talt har bevega meg mest dei siste åra: Anne Rudsengens 648 sider tjukke og 1,2 kg (!) tunge handbok, Opptur. 267 fotturar i Sogn og Fjordane. Illustrert av hovudfotograf Finn Loftesnes’ Hasselbladskarpe flyfoto frå dei mest tenlege vinklar, med turrutene innteikna på sjølve fotoa, skaut Selja forlag ved Torkjell Djupedal denne gullfuglen i Friluftsåret 2005.

Rudsengen får uvanleg levande og instruktivt fram detaljar om terreng, stadnamn og lokalhistoriske segner og fakta. Turomtalane er ordna kommunevis, frå Fanaråken inst i Luster til Kjerringa ytst på Stadlandet. Flybileta skal ikkje erstatte kart og kompass, men i dårleg vêr og vanskeleg terreng i Hurrungane blir ein ført tryggare av hennar velskrivne rettleiing enn den ein får av å myse på kotene i eit gradteigskart.

Etter min anmeldelse av Volds bok i Klassekampen har Nilsen fått ytterligere vann på mølla. Han fortsetter sine avlivningsforsøk av kulturradikalismen i Prosa og i Klassekampen (3). I et intervju med Undheim Larsen hevder han at ”kulturradikalisme” er et ”helt tomt begrep”. Slike begreper kan angivelig ”fylles med hva som helst”. Denne ubestemtheten gjør det mulig å skape et fiendebilde, hevder Nilsen. Jeg foreslo at man heller burde bruke ordet ”kulturmarxisme” om Helge Krog, hvis betegnelsen ”kulturradikalisme” er så vanskelig å svelge. Dette begrepet har blitt aktuelt fordi massemorderen Anders Behring Breivik i sitt manifest erklærer ”cultural marxism” for å være hovedfienden. Nilsen gjør det lettvint for seg ved å hevde at dette ikke er en ”aktualitet vi ønsker oss”. Kunne vi skrudd klokka tilbake, skulle vi selvsagt ønsket at 22. juli aldri hadde skjedd. Men det er forskjell på selve terrorhandlingen og den ideologiske begrunnelsen for den. I det halve året som har gått, har den offentlige debatt ettertrykkelig vist at Breivik ikke står alene med sine synspunkter. Han representerer en ekstrem variant av en type høyreradikalisme som har hatt vind i seilene etter tusenårsskiftet.

Det er rett og slett ikke riktig at begrepet ”kulturradikalisme” kan fylles med hva som helst. Jan-Erik Ebbestad Hansen slår med rette fast at begrepet kulturradikalisme har god hevd innen kulturforskningen, (4) og gir en nyansert redegjørelse for begrepet i sin bok (5). Nilsen er derimot engstelig for at projeksjon av fiendebilder kan være resultatet hvis man opererer med tomme begreper. Her har Nilsen levert en treffende diagnose på sin egen virksomhet. Først tømmer han begrepet fullstendig, og deretter kan han – hokuspokus! – erklære at kulturradikalismen aldri har eksistert.

Det er en ærlig sak å være uenig med kulturradikalismen. Men man trenger ikke å benekte dens eksistens av den grunn. Noen ønsker kanskje i fantasifulle øyeblikk at politiske motstandere og folk med et annet livssyn aldri hadde eksistert. Terrorister kan prøve å gjøre slike drømmer til virkelighet. Faglitterære forfattere burde derimot unngå en slik strategi.

Les også: “Hva er galt med begrepshistorie?” av Håvard Friis Nilsen

Noter:
(1) Eivind Tjønneland. 2011. ”Et uværskart over vår tid”. Klassekampen 15.10.2011
(2) Helge Vold. 2011. Helge Krog 1889–1962. En biografi: 395. Oslo
(3) Dag Eivind Undheim Larsen. 2011. «Begreper som demoniserer” – intervju med Håvard Nilsen. Klassekampen 14.12.2011. Håvard Nilsen. 2011. ”Myten om kulturradikalismen”. Klassekampen 17.12.2011
(4) Jan-Erik Ebbestad Hansen. 2011. ”– Nilsen må skjerpe seg”. Klassekampen. 14.12.2011
(5) Jan-Erik Ebbestad Hansen. 2011. Da Norge mistet dyden. Mykle-saken, ytringsfriheten og kampen om moralen: 201 ff. Oslo

Eivind Tjønneland har levert en kritisk reaksjon på mitt bokessay i Prosa. Jeg har moret meg over å lese hans portrett av undertegnede som tryllekunstner. Men jeg er også forundret: Mener professor Tjønneland at det er illegitimt å skrive begrepshistorie, eller å ha en kritisk, undersøkende holdning til begreper som i flere tiår er brukt som analytiske verktøy uten å utsettes for kritikk? Begrepet ”kulturradikalisme” har absolutt hatt en lang forskningstradisjon. På 70-tallet ble det gjenstand for atskillige rødvinsdampende seminarer i Norden, mens det i vår egen samtid er utsatt for en regulær hatkampanje av fordummende art i dansk offentlighet, der det har fått skylden for alt fra sviktende barneoppdragelse til høyere skilsmissestatistikk, lavere interesse for kristendommen og Grundtvig, så vel som for Stalins folkemord. Det er denne danske debatten fra 2000 som for alvor demonstrerte for meg at begrepet langt på vei er analytisk utilstrekkelig.

Tjønneland angriper for anledningen flere artikler av meg, men refererer ikke hva jeg faktisk har skrevet. Det blir med påstander om at jeg tømmer begreper på trollmannsvis. Jeg kan ikke gjenta alt her, og vil derfor nøye meg med å minne om ett enkelt poeng fra 2004: jeg påviser empirisk at begrepet ”kulturradikalisme” er brukt på minst fire forskjellige måter i etterkrigstiden, og iblant gjensidig utelukkende. Det er brukt om en sosialistisk kulturpolitikk og om en ikke-sosialistisk, ”liberal” radikalisme; det er brukt både om en politisert kultur og om en ikke-tilstrekkelig-politisert radikalisme. Da Sigurd Hoel tok begrepet i bruk, var det samtidig som han markerte avstand til mellomkrigsårenes radikalisme. På 70-tallet var det ikke radikalt og sosialistisk nok. I vår tid er det åpenbart for sosialistisk. Når Tjønneland derfor sier at han synes ”det er greit å være uenig med kulturradikalismen, men ikke å late som den ikke eksisterer”, må jeg svare: Nøyaktig hva er det jeg skal være ”enig” eller ”uenig” i? Er det Dagbladet eller Sartre, Voltaire eller Bruno Bauer, rasjonalisme eller seksuell åpenhet, Sigurd Hoel eller Helge Krog—som er noen av de mange assosiasjoner som er knyttet til dette begrepet?

Det forblir ellers uklart for meg hvordan Tjønneland mener mordene på Utøya aktualiserer begrepet ”kulturradikalisme”. Av de fire måtene begrepet er brukt på, er det en som er dominerende, og det er en form for radikalisme som ikke er sosialistisk eller marxistisk, men ”liberal”. Det er bl.a. slik Ebbestad Hansen bruker begrepet i sin bok. At Tjønneland nå mener vi kan erstatte ”kulturradikalisme” med ”kulturmarxisme” er alene av den grunn problematisk. Og morderens måte å definere mennesker på, er vel ingen god grunn til å overta eller bekrefte hans begrepsapparat. Det er mulig Tjønneland har rett i at det for tiden blåser en sterk høyrevind internasjonalt som vår lokale morder er et ekstremt tilfelle av. Men ”kulturradikalisme” er neppe fanen som får vinden til å snu.

Les Eivind Tjønnelands debattinnlegg

Les “Myten om kulturradikalismen”

Ettersom min biografi om Helge Krog er omtalt, for øvrig elskverdig, skal jeg være forsiktig med å si for mye, men for meg virker sammenstillingen av den med Jan-Erik Ebbestad Hansens for øvrig utmerkede bok om Mykle-saken, Da Norge mistet dyden, noe søkt. Kanskje har Nilsen selv også hatt en fornemmelse av det? Ordrikdommen kan tyde på det.

Det får nå så være.

Når jeg tar til orde, er det for å orientere Prosas lesere om at Håvard Nilsen har vært unøyaktig i sin omtale av Krog-biografien.

Først en direkte feil: Nilsen skriver at jeg ikke har gjort bruk av Oddvar Høidals bok Trotskij i Norge – men det har jeg da. Jeg har hatt god nytte av den, og viser direkte til s. 32–37 i den i note 741. At jeg ikke skrev mer om den, skyldes at biografien skulle handle om Krog og hans rolle i Trotskij-saken, ikke om Trotskij-saken i seg selv.

Så litt om hvilke valg en biograf må foreta. Nilsen skriver at dramatikken rundt Trotskij-saken er ”til dels fraværende hos Vold”, og at jeg ikke skriver om Krogs møte med Heinz Epe og om hans skjebne. Nei, jeg fikk ikke gjort bruk av stoffet om ham skikkelig, og valgte det derfor bort. Men at Krogs svoger Haakon Meyer ikke er godt nok omtalt, kan jeg ikke helt forstå. Den som ser etter i registeret, vil finne at han er oppført 20 ganger. Og jeg har vist at det var han som kjempet lengst for Trotskijs sak, bl.a. ved møter og brevveksling med statsminister Johan Nygaardsvold, og overlot sin svoger en mengde dokumenter som lå til grunn for Krogs eksplosive artikler om saken i desember 1936 og januar 1937.

At jeg ikke skrev mer om Krogs forhold til sin svoger etter krigen, skyldes at jeg ikke hadde tilgjengelig stoff om det. Det lot til at han var blitt en ikke-person i familien. Men Haakon Meyer og hans skjebne er meget interessant, i flere sammenhenger, og han kunne fortjene en egen biografi. Hans etterlatte papirer er å finne på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, og er høyst lesverdig. Jeg har gjort mye bruk av dem. Den som har gjort seg mest nytte av dem, er Tore Pryser, i et arbeid utgitt av Høgskolen i Lillehammer: Alltid mot strømmen. Bidrag til Håkon Meyers biografi 1896–1989 (2003).

Så et feilsitat (mest for ordens skyld): Nilsen skriver at Krogs svigerfar Ludvig Meyer skal ha uttalt: ”Ikke lett å være partiformann i Arbeiderpartiet med Oslos blankeste lakksko.” Det er ikke det som står i biografien. Det han ifølge Paul Gjesdahl sa i et portrettintervju med Dagbladet i 1921 var: ”De kan tro det er vanskelig aa være socialist og samtidig ha de fineste lakksko i Kristiania.” – Ingen stor nyanse, kanskje. Meningen er vel den samme, men hvorfor ikke sitere riktig?

Så noen kommentarer:

Nilsen skriver at det skurrer litt at Krog ikke var medlem av partiet, ettersom han skrev i Arbeiderbladet i noen år på 1920-tallet. Han ville forundre seg veldig om det virkelig var slik at han ikke var medlem. Hvorfor det? Vel, i så fall fram med bevis! Sannsynligheten taler sterkt imot, ikke minst fordi Krog var en ”nær venn” (om det går an å bruke et slikt uttrykk) med Erling Falk, men heller ikke medlem av hans organisasjon Mot Dag.

Nilsen skriver også at Krog, som mistet sin sønn under krigen, i etterkrigstiden kan ha følt ”sterkere empati” med Sovjetunionen enn Sigurd Hoel og Arnulf Øverland. – Jeg finner uttrykket ”kan ha følt” problematisk. Er det ikke en projisering? Og det rimer dårlig med det Krog skrev til Eyvind Johnson i februar 1945, om verdenssituasjonen med sine ”så mange innbyrdes kryssende og stridende (vesentlig latente eller potensielle) konflikter”. Han tror ikke på Churchill, ikke på Stalin, ikke på Roosevelts Amerika. Han tror bare på Revolusjonen med stor R. ”Revolusjonen kommer, mange! men med liten r. … og fra hvilke kanter? Jeg tror vi går nye katastrofer imøte – og jeg frykter at også de blir fruktesløse.”

At Krog hadde et annet syn på den kalde krigen enn Hoel og spesielt Øverland, er en helt annen sak, og hang i stor grad også sammen med norsk NATO-medlemskap og følgene av det.

Så er det Mykle-saken, der Nilsen skriver at Krog ”engasjerte seg”. Det er vel ikke et riktig ord. Det er heller slik at Krog gjorde seg lystig over riksadvokaten, som ville beslaglegge Mykle. Hvorfor da ikke også Bibelen, som blant meget annet anstøtelig også berettet om Lot og hans to jomfruelige døtre, som skjenket ham full og etter tur lot seg besvangre av ham? Så hvis riksadvokaten vinner saken, skrev Krog, bør han, så sant det fins konsekvens i hans tankeliv, ”snarest ta skritt for å få Bibelen beslaglagt. Det har han jo fått et forpliktende rettslig mandat til. Men beslaget bør helst få øyeblikkelig virkning, så vi unngår en gjentakelse av det storsalget hr. Aulies reklame for seksuelle delikatesser hittil har medført”.

Jeg kunne godt ha sagt mye mer, bl.a. drøftet bruken av ordet kulturradikalisme, men det ville her føre for langt. Jeg håper å kunne komme tilbake til det ved en senere anledning. Til avslutning likevel, i all korthet: Jeg finner bruken av begrepet på idéhistorisk basis alene lite fruktbart, og dermed også Sigurd Hoels kronikk i Politiken i 1955, som Håvard Nilsen tar utgangspunkt i. Det blir liksom bare en sinnstilstand.

Les også:

“Betydningen av Moskvaprosessene” av Håvard Friis Nilsen

“Hokuspokus – kulturradikalismen er borte” av Eivind Tjønneland

“Hva er galt med begrepshistorie” av Håvard Friis Nilsen

Vold hevder at min påstand om at han ikke har gjort bruk av Odd Høidahls bok om Trotskij i Norge faller fordi han siterer ham i en fotnote. Men det er ikke nok. Min kommentar til mangelen på dekning av Trotskij-saken, bruken av Høidals bok om samme tema og omtalen av svogeren Haakon Meyer henger sammen i min kritikk og er det alvorligste punktet: det kommer ikke klart fram i Volds bok hvor dramatisk Moskvaprosessenes start med Trotskij i Norge påvirket norsk arbeiderbevegelse, hvordan både Haakon Meyer og Helge Krog ble politisk utdefinert i denne striden, og hvordan det samme grad gjaldt Øverland og Hoel.

Høidals bok er den første på norsk som grundig tar opp Trotskij og Norge-spørsmålet historisk, påfallende sent om et tema utenlandske historikere har behandlet for flere tiår siden. Den er et sentralt bidrag, og det er uten tvil den mest sentrale konflikten Krog havnet opp i. Det er dette som er det avgjørende slag Krog deltar i, bortsett fra hans etterkrigsbok om det lemfeldige rettsoppgjør med storkapitalen. Trotskij-saken er den som besegler Krogs skjebne i forhold til norsk politikk. Men det kommer ikke ordentlig fram i boka. Det er et kort kapittel, med få kildehenvisninger, og gir ikke et rikt nok bakteppe om Moskvaprosessene for å forstå rekkevidden av Trotskij-saken i norsk politikk. For øvrig er boka et godt og viktig bidrag, og jeg er glad for vår enighet i kritikken av det ulne begrepet om ”kulturradikalisme”.

Les også: “Unøyaktig om Helge Krog” av Helge Vold

Biografiar har ein tendens til å gjera alle like. Sjølve sjangeren ber i seg så sterk styring at det kan viska ut nettopp det som er grunnen til at eit menneske fortener å få livet sitt skriftfesta og samla mellom stive permar.

I mursteinsverket ”Hulda Garborg. Nasjonal strateg” følgjer kulturjournalisten Arnhild Skre det vante sporet frå hovudpersonen blei fødd på Hedmark i 1862, via Kristiania, Østerdalen, Tyskland, Italia, Frankrike, Færøyane og Island, med forfattarskap, grunnlegging av Det Norske Teatret og oppnying av norsk mat-, drakt- og dansetradisjon, til ho døde i 1934 og fekk sin endelege kvilestad attmed ektemannen i gravhaugen i Knudaheio på Jæren.

Arnhild Skre: ”Hulda Garborg. Nasjonal strateg” Samlaget 2011

Alle er einige om at dei sosioøkonomiske forholda i barndommen er avgjerande for korleis eit menneskeliv utviklar seg, og Skre går grundig inn på korleis nedgangstida i jordbruket på 1860-talet førte til vanskar i ekteskapet for foreldra til Hulda. Etter skilsmissa måtte mora tena til levemåten med å sy for folk. Men skilsmissebarnet var ikkje verre stilt enn at ho gjekk på skulen hos ein idealistisk lærar som nærast dreiv ein slags Steinerskule, der elevane skulle utvikla intuisjon framfor analytisk evne. Særleg til utdanning fekk Hulda likevel ikkje, og livnærte seg gjennom ungdomstida med å stå på butikk. I fritida gjekk ho i arbeidarsamfunnet, der ho utvikla seg til ein oppglødd tilhengar av nasjonalt sjølvstende.

Han opna verda for henne
Den beste delen av denne biografien er den som handlar om då Hulda la seg etter den kontroversielle forfattaren Arne Garborg og levde saman med han på Kolbotn-hytta og i utlandet. Trass i at ekteskapet kunne vera både anstrengande og audmykjande, opna han verda for henne. På Kolbotn fekk ho prøva ut eit liv i pakt med naturen. I Tyskland kom ho inn i ein krins av bohemar som dyrka nietzscheansk vitalisme. Ho blei kjend med framståande kulturpersonar som Lou Andreas-Salomé, og omsette hennar verk om Ibsen-kvinner til dansk-norsk.

Sentralt i denne krinsen sto det tyske livsstilsprogrammet Lebensreform. Det danna grunnlaget for det arbeidet med mat og helse som seinare blei ei av merkevarene til Hulda Garborg. Sjølv om trua på naturen hadde fått ein knekk då Østerdalen blei råka av ein livsfarleg difteriepidemi, var ho framleis overtydd om at det enkle var det beste. Men ho dreiv det aldri til slik fanatisme som den legen som kravde at den halvtanna år gamle sonen skulle greia seg på tynn mjølkeblanding. Barnet blei berga frå sveltedøden ved at Hulda overtalte mora til å gi det skikkeleg mat bak ryggen på faren.

På den måten blei alle fornøgde, barnet fordi det fekk leva og faren fordi han trudde det var på grunn av dietten hans. Men ulempa med slikt kvinneleg diplomati er at tullebukkane får stadfesta vrangforestillingane sine. Det lèt heller ikkje til at Hulda nokon gong konfronterte Arne Garborg med at han hadde rota seg bort i sine eigne tankebanar.

Arnhild Skre viser med mild humor korleis han blanda dei personlege konfliktane sine saman med allmenne samfunnsproblem. Han ville vekk frå den evige norske politiske kranglinga, sa han, men tok det ikkje inn over seg at han sjølv ”bidrog flittig til desse kranglane”. Denne sjukleg nervøse diktaren kunne likevel brukast som maskulint idol for andre menn. Den svenske forfattaren Ola Hansson såg ein robust germansk bonde i han, og samanlikna han med sjølve Tronfjellet.

Bohemen
Hulda hadde òg lett for å drøyma seg inn i urealistiske idealtilstandar. Men ho var like løysningsorientert som ho var romantisk, og åra i utlandet gjorde henne verdsvand og sjølvsikker. Ho leverte bokmeldingar til Verdens Gang og skreiv drama som blei oppførte på Kristiania-scenene. I 1992 debuterte ho som romanforfattar med ”Et frit Forhold”, ei galgenhumoristisk forføringshistorie fortald ut frå eit naturalistisk undergangsperspektiv.

Ektemannen oppmuntra henne i skrivinga. Elles markerte han seg for det meste med syting og klaging. Han repeterte dei dårlege sidene til far sin, skriv Skre, og kunne i same slengen gjerne gått nærare inn på Hulda sitt forhold til sin eigen far. Sidan han på mange vis levde ut Nietzsches idé om overmennesket, er han ein nøkkel til dei sidene ved henne som det elles er vanskeleg å få til å stemma. Men sjølv om biografien gjer utførleg greie for korleis han dominerte i familien, blir han ikkje dregen inn for å forklara det svermeriet for sterke menn som kjem til uttrykk i skodespelet ”Liti Kjersti” (1903) og romanen ”Kvinden skabt af Manden” (1904).

Utpå 1890-talet skjedde ei avgjerande endring med Hulda Garborg: Ho skifta om frå bohem til samfunnsstøtte. Det var i dei følgjande åra at ho bygde seg opp til det gigantiske kulturforetaket med bunader, folkedans og nynorskteater som gir dekning for å kalla henne ein nasjonal strateg.

Biografien dabbar av
Kan henda er det fordi denne perioden inneheld mindre av lett gjenkjenneleg kvinneerfaring at biografien dabbar noko av her. For trass i omfattande kjeldegransking har ikkje biografen festa seg ved det materialet som fortel om den merkverdige energien til Hulda Garborg.

Det er sikkert sant at ho ofte var trist og lei seg som barn, men det hadde vore fint om det òg var blitt spandert nokre ord på den viltre uteleiken som førte til at jentungen støtt reiv sund kjolane sine. Og sidan det er det musiske som er drivkrafta i den nasjonale strategien hennar, kunne noko av detaljrikdomen kring mindre viktige småhendingar vore ofra til fordel for eit kapittel om spelemenn og dansefestar. For utan dette bakgrunnsstoffet blir folkedansprosjektet hengande i lause lufta. Og når Skre skriv at den unge Hulda dansa som ”ei valkyrje” midt på golvet, men ikkje kven ho dansa med, kva slags dans dei dansa og kven som spelte til, må lesarar som er oppvaksne med diskotek få inntrykk av at folk dansa kvar for seg og at musikken kom frå ein maskin.

I moden alder drog Hulda Garborg fleire gonger til Færøyane for å studera den tradisjonsrike songdansen der, og Skre nemner at ho samanlikna han med grindadrap, den lokale kvalfangsten, fordi ein blei vill av han. Det opnar likevel ikkje for ei djupare utforsking av dionysisk livsglede. Ferda til Island i 1903 blir klassifisert som eit mislykka forsøk på å samla folkloristisk materiale, trass i at Hulda etter eiga utsegn reiste dit for å kjøpa ei slik ”edderdunsdyne” som ho hadde sove under på eit overnattingsbesøk i barndommen på Hedmark. Denne dyna var ein gong blitt gitt i gåve frå ein mann til ei kvinne som teikn på evig kjærleik, og sjølv om Hulda hadde avfunne seg med at slik ein mann kom ho aldri til å få, kunne ho i alle fall skaffa seg ei slik dyne. Ho rei i dagevis på islandshest for å koma dit ærdunsdynene var til sals, men då ho endeleg kom fram, var ho blitt så forelska i hesten at ho ville heller kjøpa den. På det tidspunktet hadde ho dessverre brukt opp pengane sine, og kom heim utan verken dyne eller hest, men med auka sans for dei verkelege verdiane i livet.

Biografien får heller ikkje fram den humoren og ertinga i ekteskapet med Arne Garborg som ho sjølv fortel om, som at ho brukte å kitla han, endå han hata å le. Og når Skre kritiserer bruken av melankolske foto i den offentlege presentasjonen av Hulda, og påstår at det finst mange som viser henne frå ei muntrare side, er det underleg at det står eit gravalvorleg bilde på bokomslaget.

For dei som først og fremst er ute etter å vita kva Hulda Garborg dreiv på med frå år til år, kva kontaktar ho hadde og kva folk syntest om henne, er dette eit solid verk. Men på same vis som biografisjangeren set grenser for kva som kan forteljast, er ein kvar forfattar avgrensa av sine eigne erfaringsrammer. Arnhild Skre har ikkje teke høgd for at ho sjølv og den ho skriv om i det aller meste er grunnleggande ulike. Felles kvinnekjensler hjelper nok eit stykke på veg, og kunnskap om økonomi og litteratur er aldri bortkasta. Men overfor ei musisk kraft som Hulda Garborg trengst det røynsle med dans.

(I papirutgaven av denne anmeldelsen i Prosa nr. 6 / 11 har dessverre siste setning falt ut. Vi beklager dette).

Medienes rolle
Det er likevel ikke slik at mer dyptgående oversettelseskritikk er helt fraværende. Klassekampens Bokmagasin kommer til å ha mer stoff om oversettelse framover, ifølge redaktør Karin Haugen. I Morgenbladet ser man med jevne mellomrom anmeldelser som også tar selve oversettelsen på alvor. I Prosa har vi nylig startet opp en egen spalte der vi ber oversettere skrive anmeldelser av sakprosa som vektlegger selve oversettelsen eller som på andre måter belyser feltet. I dette nummeret er det nyoversettelsen av Bibelen som er tema.

Men hvordan står det for eksempel til med oversettelsen i de mange utenlandske kokebøkene eller reiseguidene som kommer ut på norsk? Eller hvordan er oversettelseskvaliteten på Ikea-katalogen, som faktisk skrives på engelsk aller først, ikke svensk? Oversettelseskritikk av sakprosa byr på et hav av muligheter, og vi vil ta for oss en del av disse i kommende numre.

Det er neppe tilfeldig at det er de mer langsomme mediene som tar tak i oversettelseskritikk. Denne form for kritikk er tidkrevende, den passer ikke inn med dagspressens tidsrytme og planleggingshorisont, og kanskje tenker avisene at denne typen stoff ikke er interessant nok for boklesere flest. Flere anmeldere jeg har snakket med, velger bevisst å ikke skrive noe om oversettelsen. De unngår det fordi de mener oversetteren og oversettelsen fortjener mer enn bare noen få, overfladiske betraktninger. De utelater det, paradoksalt nok, av respekt for oversetteren og det arbeidet som ligger bak.

Hva er så oversetternes holdninger til det å bli mer synlige? Mitt inntrykk er at de ofte er ambivalente overfor kritikk og synlighet. På den ene siden har de valgt å jobbe i det stille, på betryggende avstand fra forfatterrollen, uten å få særlig oppmerksomhet om det arbeidet de gjør. Gevinsten ligger et annet sted. På den andre siden ligger det selvsagt et behov for kritikk der, men den bør da helst være positiv. Vil man ha kritikk og synlighet, må man også tåle omkostningene det har.

Bedre litteratur
Hvorfor skal mediene bedrive kritikk av selve oversettelsen? Det er flere svar, men det innlysende er at oversettelsene over tid blir bedre hvis oversetteren vet at arbeidet kan bli gransket i en større offentlighet. Hvis denne typen kritikk er fraværende, kan det være fare for at oversettere — eller forlagene som hyrer dem — av økonomiske årsaker prioriterer kvantitet foran kvalitet. Her vil det selvsagt også være ulikheter knyttet til ulike typer sakprosasjangre. Sjangre det er knyttet stor prestisje i å oversette, vil jevnt over ha bedre kvalitet enn sjangre det er knyttet mindre prestisje til. Oversettelseskritikken kan derfor med fordel se i mange retninger og ta tak i en rekke typer sakprosasjangre.

Kritikk av selve oversettelsen vil også være viktig og nyttig for å kunne avdekke tendenser og utviklingstrekk i selve fagområdet. Finnes det måter å oversette på som går igjen i mange oversettelser? Kan man se spor av maskinoversettelse i mange tekster?

Hvem skal så skrive oversettelseskritikk? Her står vi overfor flere problemstillinger. Kritikere jeg snakker med, har stor respekt for oversetterfaget, og kvier seg for å bedømme oversettelsen grundig uten å sammenlikne den med originalutgaven. Det betinger at anmelderen behersker språket det oversettes fra, hvilket ofte ikke er tilfellet. Jon Rognlien presiserer i det nevnte essayet at det ikke er nødvendig å lese originalen for å si noe kvalifisert om oversettelsen. Noen oversettelsesfeil er uomtvistelige, skriver han. Men for anmelderen krever denne form for kritikk uansett grundig lesing som tar mye tid. Man vil aldri nå opp til det kompetansenivået oversetterne selv besitter.

Det er derfor lett å tenke at oversetterne selv er de best kvalifiserte til å vurdere andres oversettelser. I mange tilfeller er nok dette også riktig, men ikke problemfritt. Oversettermiljøet er lite, folk kjenner til hverandre. Kanskje vil det bli skrevet med påholden penn, man vil ikke kritisere sin gode kollega. Kritikken kan således miste verdi og troverdighet, bare mistanken om inhabilitet fra leserens side bidrar i seg selv til å svekke tekstens kvalitet betydelig.

Akademisk oversettelse
Tidligere i år var jeg på et annet seminar i NFF-regi, hvor temaet var oversettelse innen akademia. Å publisere artikler i anerkjente vitenskapelige og internasjonale tidsskrifter har blitt en sentral del av hverdagen til forskere og universitetsansatte. Å bli publisert de riktige stedene gir publikasjonspoeng og inntekter til det enkelte studiested. Artiklene publiseres som regel på engelsk, og en pågående debatt handler om hvem som er best egnet til å føre artiklene i pennen. Skal akademikeren gjøre det selv, eller be en dyktig oversetter om å oversette teksten fra norsk til engelsk? Svaret er ikke gitt, og paneldeltakerne på seminaret — Sylfest Lomheim, Anders Johansen, Kristin Gjerpe og Carol Eckmann — var uenige seg imellom. Mye avhenger selvsagt av forskerens engelskkompetanse.
Et viktig moment, særlig innen samfunnsvitenskap og humaniora, er hvordan språk og forskning henger så tett sammen, de glir inn i hverandre. Og da oppstår også dilemmaet: Er en oversetter som ikke kjenner forskningsfeltet godt nok, i stand til å gjøre en god oversetterjobb? Eller: Er en forsker som ikke kan engelsk godt nok, i stand til å levere en god vitenskapelig tekst?

Skriving er en erkjennelsesprosess, og erkjennelse er krevende når språket i seg selv begrenser. Et nært og tett samarbeid mellom forskeren og oversetteren kan være en løsning på dette dilemmaet. I slike tilfeller blir oversetteren bokstavelig talt medforsker, og bidrar til syvende og sist til å øke norsk forsknings anseelse internasjonalt.

Drivkraften
Når jeg tenker på oversetterfaget, får jeg assosiasjoner til novellen ”Babettes gjestebud” av Karen Blixen. Dette er fortellingen om franske Babette, som lever i landflyktighet hos to søstre i Berlevåg i Finnmark, og som bruker en hel formue på å lage et fantastisk gourmetmåltid for en liten forsamling enfoldige kristne. Ingen vet hva de spiser og drikker. Ingen vet hvilket kolossalt arbeid som ligger bak de mange utsøkte rettene. Men gjestene får en uforglemmelig opplevelse og blir virkelig løftet av måltidet.
Når Babettes måltid er slutt, takker de to søstrene hun bor hos, for et fantastisk måltid. Men istedenfor å si ”det var så lite” eller ”vær så god” sier Babette: ”Men jeg gjorde det ikke for dere.” For Babette lå gleden i selve maten og matlagingen. Jeg kan få en fornemmelse av at det er en liknende drivkraft bak mange oversettelser. At selve motivasjonen og belønningen til syvende og sist ligger i selve teksten og arbeidet, og ikke i anerkjennelsen som de fleste av oss er så altfor avhengig av.

(Denne teksten er også lederartikkel i Prosa nr. 6 / 11).

I 1955 skrev Sigurd Hoel en artikkel der ordet ”kulturradikalisme” første gang ble brukt på norsk. Hoel tegnet opp hva han kalte en ”kulturradikal” tradisjon i Norden fra Georg Brandes over Bjørnson og Ibsen til det norske trekløver som bestod av ham selv, Arnulf Øverland og Helge Krog. Samtidig som han publiserte denne artikkelen, var han forlagsredaktør for romanen ”Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle. Romanens kjærlighetshistorie har bakgrunn fra en gruppe norske sosialistiske studenter på trettitallet, med forbindelser til Mot Dag-miljøet som Hoel, Krog og Øverland var en del av. Tittelen er hentet fra scenen i boka der Ask Burlefot hører en tale av Arnulf Øverland i Studentersamfundet: Øverlands ord kjentes som en dolk som suste forbi ham og dirret i veggen. I skjeftet var det en rød rubin. Mykle beskriver studenten Burlefots møte med norsk arbeiderbevegelse: opplevelsen av en mann med ordet i sin makt og en politisk tro og overbevisning som var hard som stål og rød som en rubin. Romanen hyllet radikalerne som talte for mobilisering mot fascismen i en skjebnetid for Europa.

To bøker som nylig er utkommet, nærmer seg fenomenet ”kulturradikalisme” fra hver sin kant. Den ene er en biografi over den ene av det ”kulturradikale trekløver”, Helge Krog, skrevet av Helge Vold. Den andre er en bok om Mykle-saken og debatten om seksualiteten i litteraturen og offentligheten, skrevet av Jan-Erik Ebbestad Hansen. Biograf Helge Vold avviser begrepet ”kulturradikalisme”: ”Det tilslører mer enn det oppklarer,” sier han til Klassekampen. Ebbestad Hansen, derimot, anvender begrepet. Med disse bøkene som bakteppe skal jeg her reise spørsmålet: Hvorfor oppstod begrepet ”kulturradikalisme”, og hvorfor på det tidspunktet det gjorde? (1) Hva skjedde med ”kulturradikalerne”, om det da var det de var, og deres radikalisme, som endret seg? Og på hvilken måte er Mykle-saken et uttrykk for endringen?

For å starte med et konkret eksempel: Arnulf Øverland var i 1934 en revolusjonær dikter som publiserte de berømte linjene ”Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt! La ingen by deg det bedrag at frelseren er født!” I 1954 var han en tilhenger av NATO som anbefalte å bombe Sovjetunionen med atomvåpen om nødvendig, en politisk ”hardliner” som støttet beredskapslovene (om tillatelse til internering og fengsling av opposisjonelle i en unntakstilstand, samt innføring av presse- og informasjonssensur), skjelte ut modernistisk lyrikk og kunst, latterliggjorde nynorsken og skrev i det ultraliberalistiske tidsskriftet Farmand. Dette er situasjonen da begrepet ”kulturradikalisme” blir lansert.

Helge Krog i den radikale troika
Helge Krog (1889–1962) er den minst kjente i ”det kulturradikale trekløver”. Volds bok er den første omfattende biografien om Helge Krog siden Finn Havrevolds bok fra 1959, og er dermed også den første med tilgang til privat materiale og med muligheten for et klarere blikk på den kaldkrigsperioden Havrevold og Krog ennå var midt oppe i. Pussig nok er boka om den konsekvent anti-religiøse forfatteren utkommet på et lite, nystartet forlag som for øvrig ser ut til å ha en viss kristen profil.(2) Helge Vold skriver med lett penn og et klargjørende blikk om Krogs liv og samtid. Krog tilhører helt klart den gruppen av venstreintellektuelle debattanter som ligger til grunn for dannelsen av SF, senere SV, og boka klinger dermed fint tematisk sammen med andre av årets utgivelser: Birgitte Kjos Fonns bok om Orienterings historie, Frank Rossaviks bok om SVs historie, Jakob Friis’ nylig utkomne selvbiografi eller Oddvar Høidals bok ”Trotskij i Norge” fra 2010.

Av biografien går det fram at Krog var sånn måtelig begeistret over å bli rammet inn som ”kulturradikaler”, særlig idet han på det tidspunktet da begrepet innføres i etterkrigstiden, følte seg fjernere fra de to andre enn i debattene fra trettiårene. Han fortalte at både Øverland og han selv hadde vært dypt konservative studenter som først og fremst var kritikere av liberalismens hykleri, men etter hvert hadde nådd fram til sosialismen. Krog innrømmet at Hoel og Øverland var blitt radikalisert før ham selv, men ”til gjengjeld har jeg holdt lenger”, som han sa etter krigen. Hoel og Øverland viet sitt radikale engasjement i etterkrigstiden til kamp for riksmålet og etableringen av Det Norske Akademi. Krog harselerte over deres kamp for ”språket — jeg mener sproget”. Øverland og Hoels skribentvirksomhet i Trygve Hoffs liberalistiske tidsskrift Farmand står i kontrast til Krogs tilknytning til Orientering på samme tid.

Allerede i dette omrisset av Krog, Hoel og Øverland i etterkrigstiden ser vi begrensningene ved begrepet ”kulturradikalisme”: Denne ulne betegnelsen som omhandler en kulturell bevegelse på tre personer, klarer ikke engang fange opp politiske vesensforskjeller mellom de tre på tidspunktet begrepet blir lansert. Og hvordan skal disse forskjellene forstås?

Født som radikaler
I motsetning til Hoel og Øverland, som begge kom utenbys fra til Oslo og heller ikke hadde dype familiære røtter i noe politisk radikalt kulturborgerskap, var Krog en åpenbar ”insider”. Moren, Cecilie Thoresen Krog, var gjennom politisk mobilisering den første kvinne som fikk ta examen artium i Norge. Hun kom fra en velstående Høyre-familie, men var blitt radikalisert gjennom lesning av den revolusjonære Georg Brandes og John Stuart Mill om kvinnenes undertrykkelse. Brandes møtte hun personlig under sitt studieopphold i København, og det var bare så vidt forlovelsen hennes med Fredrik Krog overlevde møtet. Senere i ekteskapet hadde hun et langvarig forhold til den legendariske VG-redaktøren Ola Thommessen (som Bjørnson hadde portrettert i skuespillet ”Redaktøren”), og i flere år led hun valgets kvaler mellom sine barns far og sin elsker, men valgte til slutt å bli ”i hjemmet”. Faren Fredrik Krog var av prestefamilie. Han var bror av den kjente kvinnesakskvinnen Gina Krog, og ble selv jurist med suksessrik karriere. Også han var engasjert Venstre-mann i de mest radikale 1880-årene. Volds biografi gjør det tydelig at Krog var født inn i en familie der et radikalt politisk engasjement var en levende del av den stolte selvforståelsen; han måtte ikke gjøre noe opprør for å bli radikal. Kampen for allmennhetens interesser og politiske rettigheter kom i hans generasjon naturlig til uttrykk i kvinne- og arbeiderbevegelsen. Helge Krog tilhørte studentgenerasjonen av 1912, året han avlegger sin embetseksamen i økonomi og blir cand. oecon. på en eksamensbesvarelse om sosialismen, basert på Torkel Aschehougs lærebok i sosialøkonomi.

Når Trond Berg Eriksen i Aftenposten skriver at Krog var en ”flåsete og flabbete overklassegutt som fiklet med sosialismen”, er det en besk setning som kler Krogs egen uærbødige stil, men den overdriver kløften mellom Krogs klassebakgrunn og arbeiderbevegelsen. Det ville faktisk vært mer overraskende om Krog ”ikke” hadde sognet til arbeiderbevegelsen. Men det gjorde han altså tidlig: Krogs kone og livsledsager livet ut blir Eli Meyer, datter av Ludvig Meyer, som er jurist, forretningsmann og en periode en av arbeiderbevegelsens mektigste menn. Ikke mange andre –”ingen”, faktisk — kan som Ludvig Meyer skilte med å ha vært henholdsvis partisekretær og partiformann i Arbeiderpartiet, så vel som sjefredaktør i Arbeiderbladet. Ludvig Meyer var blitt rik under byggeboomen, og pøste penger inn i både parti og presseorgan, samtidig som han elsket å være en eksentrisk dandy: ”Ikke lett å være partiformann i Arbeiderpartiet med Oslos blankeste lakksko,” skal han ha sagt. Han var jevngammel med Oscar Wilde, og altså en norsk variant av arten dandy-sosialist. Krogs svoger blir Håkon Meyer, som også er en sentral skikkelse i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i mellomkrigstiden, og som i likhet med Krog er Trotskij-tilhenger. Dette er en familie som på mange måter deler Krogs blanding av borgerlighet og engasjert radikalisme. Både Krogs familie og hans svigerfamilie viser hvordan Venstres hegemoni i norsk politikk naturlig ble overtatt av arbeiderbevegelsen uten vesentlige endringer i holdninger hos det radikale dannelsesborgerskap. Krogs ekteskap innebærer en familieallianse som oser av forpliktelse overfor landets største parti i en periode som fremdeles er sterkt preget av revolusjonen i Russland. Bildet av Krog som den individuelle radikaler uten partitilknytning skurrer derfor litt. Var han virkelig ”alltid” partiløs, slik Vold skriver? Er det sannsynlig at en journalist i Arbeiderbladet ikke var medlem i Arbeiderpartiet i tjue- og trettiårene? Sikre svar kan vi vel ikke få så lenge medlemsregistrene fra trettiårene er tapt. Men det ville forundre meg veldig om det virkelig var slik at Krog aldri var medlem av Ap.

Sikkert er det imidlertid at Krog på et tidspunkt inkarnerer det verste man kunne tenke seg i Arbeiderpartiet, nemlig en som var uavhengig nok til ikke å bry seg om eller rette seg etter partiet, men blandet seg opp i saker han ikke hadde noe med. Biografien viser en mann som klarte å havne i de mest forhatte posisjoner, og Trotskij-saken er den viktigste.

Striden om Trotskij
Den mest sentrale politiske sak som Helge Krog hadde befatning med i sin levetid, var striden om Leo Trotskijs asyl i Norge, en sak Helge Vold helt riktig påpeker er underbelyst i norsk politisk historie. Det skyldes alle konfliktene i kjølvannet av den — og alle hemmelighetene. Det er ekstra synd at Vold ikke har gjort bruk av den boka som nå faktisk finnes, den glimrende ”Trotskij i Norge” av Oddvar Høidal fra 2010. Trotskij-saken rommer nemlig nøkkelen til etterkrigstidens kalde klima og Øverland og Hoels nye holdninger. I debatten om Trotskij er Helge Krog en av de få som forsvarer Trotskijs rett til asyl: Med en kvass og uoppslitelig debattvilje går han i strupen på den mektigste motstanderen, selveste Martin Tranmæl. Hva var bakgrunnen for denne striden? Trotskij var en legende, en av revolusjonens nøkkelskikkelser og en gang leder av Den røde armé. Da han kom til Norge som asylant i 1935, var sjefredaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet raskt ute med å ønske ham velkommen og intervjue ham, sammen med justisminister Trygve Lie og Arbeiderpartiets strateg Ole Colbjørnsen. At de borgerlige partiene og nazistene protesterte, brød man seg ikke om. Men så oppstod et alvorlig problem. Man hadde i Norge undervurdert Stalins hat mot Trotskij. Da Moskvaprosessene begynte i 1936, og de første generalene ble skutt, begynte man å forstå hvilken betydning Trotskij ble tillagt i nabostaten og supermakten Sovjetunionen. Alle i Moskvaprosessene ble henrettet ”for å ha stått i ledtog med Trotskij, eller hatt befatning med trotskistiske grupper”. Henrettelsene økte i antall. De kom opp i hundretall, snart i tusentall, titusentall … Det ville ingen ende ta. Sovjet krevde Trotskij utlevert fra Norge. Det ble en politisk hodepine av de sjeldne. Årene 1936–37 var de verste i Stalins terror. Å være trotskist ble snart ensbetydende med å være antirevolusjonær, anti-sovjetisk, i praksis en nazist — og faktisk verre enn en nazist, for dette innebar et svik i tillegg. Anklagene i Moskvaprosessene innbefattet beskyldninger om at Trotskij og alle i hans nettverk i utlandet hadde knyttet tyske kontakter og planlagt et kuppforsøk. Denne splittelsen skar gjennom arbeiderbevegelsen verden over.

Norge ønsket ikke statlige problemer med sitt naboland. De borgerlige partiene var de mest høylytte, de mente at Trotskij truet Norges viktige eksport- og handelsinteresser med Sovjet. Noe ”liberalt” forsvar for det ”truede individ” mot Sovjetstaten fikk man dermed ikke fra de borgerlige partier i Norge. Helge Krog var blant de få som forsvarte Trotskijs asylrettigheter, andre var Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Olav Scheflo og Krogs svoger Håkon Meyer. For politikere i regjering eller Tranmæl som redaktør av regjeringsorganet var det selvsagt annerledes, de måtte unngå at konflikten eskalerte. For dem var intellektuelle som Krog, Øverland og Hoel plagsomme skjønnånder i en alvorlig politisk konflikt. Det gjaldt å holde hodet kaldt og kjeften lukket.

Dramatikken rundt Trotskij-saken er til dels fraværende hos Vold. Forfatteren forteller for eksempel om Krogs møte med Trotskijs sekretær Heinz Epe og hans norske kone, men ingenting om hva som skjedde med dem. (3) I dag vet vi at de begge ble henrettet i Russland, i likhet med så mange andre trotskister: Lederen for Trotskijs ”fjerde internasjonale” i Paris ble funnet i Seinen med strupen kuttet over, den kjente Willi Münzenberg ble kvalt av NKVD-agenter i en skog i Sør-Frankrike, Trotskijs sønn ble drept, og Trotskij selv ble drept i 1940 i Mexico. Over hele Europa ble trotskister myrdet i hopetall av agenter. Dette er bakgrunnen for at Øverland plutselig er tilhenger av å bombe Sovjetunionen i femtiårene. Henrettelsene i og utenfor Sovjet fjernet siste fnugg av tro på denne staten hos ham, og kanskje også frykten for hva regimet var i stand til.

Mykle-saken — trekløverets siste kamp
Om trotskistene hadde rett med hensyn til omfanget av overgrep og graden av terror under Stalin, påvirket det i liten grad det realpolitiske syn på Sovjetunionen på trettitallet, og også som viktig alliert under krigen. De fleste av oss husker hvor mange jøder som omkom under den annen verdenskrig, det er over 6 millioner, et ufattelig tall. Men ikke like mange husker at russernes tap i løpet av krigen var over 26 millioner. Krigens vendepunkt ved slaget om Stalingrad førte til Den røde armés påfølgende nedvalsing av de tyske troppene helt til Berlin, hvor de heiste flagg på riksdagsbygningen. Sovjetunionens makt var en politisk realitet man måtte forholde seg til, også i etterkrigstiden. Krog, som selv mistet sin sønn, kan ha følt sterkere empati enn Øverland og Hoel med det allierte folket som hadde lidd størst tap, og i de umiddelbare etterkrigsårene var det mange som ikke likte Øverlands antikommunisme (Aksel Sandemose kalte ham en hysteriker).

Med den kalde krigen som bakteppe ble så det radikale trekløveret forent i en siste kamp: Mykle-saken. Krog engasjerte seg med et innlegg som satte riksadvokatens påstand om at romanen var pornografi, i relieff: Han mintes at da han selv var 14–15 år, var det smått stelt med porno i traktene, men de hadde da alltids Bibelen. Det gamle testamente var fullt av saftige historier, blant annet om Lot og hans to jomfruelige døtre som bestemte seg for å skjenke faren full to netter på rad og deretter lot seg besvangre av ham etter tur uten at han merket det. Krog siterte fra 1. Mosebok 19. kapittel, og sammenlignet med Mykle: ”Hos Mykle fins det ikke noe som kommer opp mot den gjentatte kombinasjonen av alkoholisme, voldtekt og blodskam, som får sin velsignelse ved å bli opphavet til to beduinstammer!”

Krog hadde i hele sin produksjon lagt vekt på det erotiske som del av radikalismens repertoar, skuespillene hans kretset om erotiske tema. En seksualitet fri fra religiøse rammer har vært del av europeisk radikalisme fra Byron til Brandes, og ”dette” var Hoel, Øverland og Krog ennå samstemte om. Krogs forsvar av Mykle falt helt naturlig, og det var siste gang i etterkrigstiden den radikale troika stod sammen på valen.

Idéhistoriker og professor Jan-Erik Ebbestad Hansens bok om Mykle-saken og kulturkampen om friere seksualmoral retter kritikk mot konservatismen i norsk idéhistorie. Ebbestad Hansen har tidligere forsket spesielt på kristen mystikk og okkultisme. Om han noen gang var oppfattet som del av en konservativ fagtradisjon, med røtter tilbake til idéhistorikere som Lars Roar Langslet, er det en oppfatning han ettertrykkelig har korrigert. Da Gunnar Skirbekk nylig omtalte Langslet som en ”idealtypisk representant for den fortolkende og dannende rasjonaliteten” i 60-tallets debatter, reagerte Ebbestad Hansen med en syrlig kommentar: ”Det er den samme Langslet som i samme periode ville ha en kapitalistisk lausunge som Agnar Mykle sensurert og straffeforfulgt, som drømte om en revitalisering av middelalderfilosofien og som ble katolikk i 1963. Det var tider det.” (4) Med boka om Mykle-saken og kulturradikalismen toner han ytterligere flagg, og gir kulturkonservative idéhistorikere det glatte lag, samtidig som han innrømmer at han er ”vennlig stemt overfor det liberale samfunn Mykles forsvarere var med å kjempe frem”.

”Da Norge mistet dyden” er på mange måter en polemikk mot Rune Slagstads opptegning av ”den annen fronts” betydning i norsk kulturhistorie. Der Slagstad ser tangeringspunkter mellom konservative og radikale antipositivister på 60- og 70-tallet, ser Ebbestad Hansen en ”annen front” som systematisk har endret begrunnelse for hvorfor de var mot Mykles bok i årene som er gått. Mange ulike begrunnelser får vi servert, og forfatterens skadefryd over de konservatives defensive piruettdans er smittende.

I motsetning til Helge Vold bruker Ebbestad Hansen begrepet ”kulturradikalisme” flittig, og med positiv valør. Begrepet er i litteraturen siden 50-tallet stort sett brukt på to måter: enten som en betegnelse på sosialisme i kulturlivet, eller som en radikalisme som ikke er fullt sosialistisk, men ”liberal” (jf. Dagbladet). Ebbestad Hansen heller til den siste bruken av ordet.

Om Øverland, Krog og Hoel hevder han for eksempel at man i forhold til deres kulturradikalisme kan se et brudd om man vektlegger marxismen, og kontinuitet om man vektlegger liberalismen, altså at de alltid var ”liberale”, men brøt med innflytelsen fra Marx. Dette er ikke helt overbevisende. Ingen av de tre markerte noen avstand til Marx i etterkrigsårene. Det de endret syn på, var Sovjetunionen. Og én ting er sikkert: De var ikke ”liberalister” i mellomkrigsårene, de var alle skjønt enige om at liberalismen i 20-årene beredte grunnen både for finanskrisen og fremveksten av fascismen. Så noen kontinuitet her er det heller ikke snakk om. Ebbestad Hansen opererer med en motsetning mellom ”det liberale” og ”det totalitære” der begrepet ”det totalitære” synes å sitte noe løst hos ham. I hans bok er både psykologene Braatøy, Strømme og Raknes, idéhistoriker A.H. Winsnes og motdagistene angivelig preget av ”totalitære holdninger”. Nå er begrepet totalitarisme først og fremst ment å si noe om samfunn og stater som utøver maktovergrep, meningssensur og kontroll. Å bruke det om skikkelser og enkeltpersoner som alle lever i og for meningsutveksling i offentligheten, blir mer problematisk. Hva synes Ebbestad Hansen var mest ”totalitært” med Mot Dag — tidsskriftet, forlagsvirksomheten eller de åpne debattene i Studentersamfundet? Og Mot Dag ble oppløst i 1936, før Moskvaprosessene. Når boka åpner med å hylle Mykles forsvarere som forkjempere for et liberalt samfunn, hvorav Hoel, Øverland, Evang og Krog alle var tidligere motdagister, skurrer det når de samme blir kalt ”totalitære” lenger ute i boka. Det er stor forskjell på å være revolusjonær og totalitær.

Ebbestad Hansen hevder at motstanden mot Mykles bok skyldtes manglende åpenhet og konservativ seksualmoral, men spørsmålet om levende modeller drøfter han ikke. En av disse modellene var Trygve Bull, som i boka kalles Francis Stabell. I en privat samtale fortalte Bull meg en gang at etter hans syn var de virkelige drivkreftene bak Mykle-saken en del mektige menn som fant sine koners seksualliv beskrevet i detalj i boka, lett gjenkjennbare for alle som hadde tatt del i miljøet. Da jeg sa at Bull selv hadde forsvart Mykle i rettssaken med å hevde at han sannsynligvis litterært hadde koblet den unge studentens miljø med den voksne mannens seksuelle erfaringer, viftet Bull avvæpnende med hånden, smilte det velkjente ulvefliret og lo: ”Det var bare tull!”:

”Vi som var del av miljøet, kjente igjen hver eneste skikkelse, til minste detalj. Kvelden med Fiffolo, jeg var til stede, alt var slik det er beskrevet. Og det var ikke vanskelig å kjenne igjen hver eneste kvinne. Men det Mykle ikke hadde tenkt på, var at disse kvinnene siden trettitallet var godt gifte og til dels med svært mektige personer i det norske samfunnslivet, som ikke satte pris på beskrivelsene”. (5)

En stor styrke ved Ebbestad Hansens bok er at han ser den klare linjen mellom Mykle og striden om Wilhelm Reich, en linje som tidligere ikke har vært påpekt. Reich er fraværende både i Mykles bøker og i Hegers biografi om ham, men det er et fravær som glimrer. Mykles høysang til seksualiteten tar utgangspunkt i en skildring nettopp av miljøet rundt Reich i mellomkrigsårene. Man kan se Mykle-saken som mindre av et oppgjør med Mykle enn med seksualismen i mellomkrigstiden, det var som om den tiltalte var Wilhelm Reich ”in absentia” og ”by proxy”.

Rettssaken mot Mykle er en underlig symbolsk forestilling: Innenfor den rettslige rammen rommet den både et oppgjør med og en forsoning mellom mellomkrigstidens steile motsetninger, og den ga uttrykk for en ny politisk orden. Her befant bitre politiske motstandere seg på samme fløy, menn som i trettiårene ville vært utenkelige forbundsfeller. Mykle-saken framstår som en skjærsild for radikalere både på høyre- og venstresiden. Det er et utrolig persongalleri: I forsvaret for Mykle står Trotskij-tilhengerne Øverland og Hoel, begge erklærte kommunister i mellomkrigstiden, sammen med den tidligere nazisten J.B. Hjort, Quislings rival til ledervervet i NS og helhjertet forsvarer av NS-medlemmene som hadde begått innbrudd hos Trotskij. Men dette var en verdenskrig siden. Hjort, som under krigen hadde hatt en datter og en svigersønn i motstandskampen, og som selv hadde havnet på rett side, var nok delvis tilbake i samfunnsfolden, men fikk som radikalernes forsvarer den offentlige lutring han trengte for å fjerne enhver tvil om bruddet med fortiden som nazist. Mykle selv hadde vært stripete under krigen, ved å samarbeide med tyskerne som tolk i Trondheim. Dette var resten av livet hans dype hemmelighet. Øverland og Hoel, to av sakens hovedpersoner, fikk gjennom rettssaken demonstrert sin nye posisjon i etterkrigstiden: De hadde etter Moskvaprosessene tatt avstand fra mellomkrigstidens kommunisme, og ved å stå skulder ved skulder med Mykle og Hjort bidro de til å erklære gamle fronter ugyldige.

Kulturmarxisme?
Man kan spørre seg: Hvorfor diskutere et gammelt begrep som ”kulturradikalisme” og dets betydning? Delvis fordi begrepet i Norden på 2000-tallet har vært oppe til fornyet debatt. I dansk politikk har kampen mot ”kulturradikalismen” i løpet av siste tiår vært intens, ”kulturradikalisme” er brukt som et totaliserende fiendebilde som fikk ansvar for Stalins utrenskninger etc., og denne debatten har legitimert en kraftig omorganisering av kulturlivets politiske støtteordninger. Dette viser at slike begreper fremdeles kan aktiveres og bli gjenstand for strid med politiske konsekvenser.

Og i Norge har vi hatt et terrorangrep. I sin anmeldelse av Krog-biografien skriver Eivind Tjønneland at om man erstatter begrepet ”kulturradikalisme” med ”kulturmarxisme”, vil man se at det er svært aktuelt i våre dager. Drapene på Utøya ble nemlig begrunnet av gjerningsmannen med at ungdommene var ”kulturmarxister”. Men om dette gjør begrepet aktuelt, er det vel neppe en aktualitet vi ønsker oss? Jeg fant fram et foredrag jeg holdt i København i 2003, og fant disse linjene, som jeg hadde glemt:

”Jeg har forsøkt å vise at begrepet ”kulturradikalisme” på det nærmeste er tomt for innhold. Slike begreper er farlige, blant annet fordi de kan fylles med hva som helst, de blir hva Freud kaller negative overføringsobjekter, velegnet som utgangspunkt for demonisering. Det bør vi selvsagt avvise, på samme måte som vi som historikere bør avvise presumptivt analytiske begreper som ikke er historisk forankret — overhistoriske kategorier som ikke tar hensyn til historiske kontekster og fenomeners egenart i en situasjon.”

Det var merkelig å lese det igjen i lys av 22/7.

Og det underlige er at begrepet sannsynligvis oppstod for å bilegge konflikter heller enn å uttrykke krasse motsetninger. Når man ser på kulturradikalismens begrepshistorie, forstår man at det med opphav i etterkrigstiden er et slags politisk ”kompromiss”, det er en konstruksjon som bilegger konflikter ved å gå i mer uforpliktende retning. ”Kulturradikalisme” fikk utbredelse i etterkrigstiden på et tidspunkt da man trengte en redefinering av mellomkrigstidens politiske engasjement. Som et kompromiss var det ikke noen dårlig konstruksjon, tvert imot har det åpenbart hatt en stor kraft til å overbevise om sin legitimitet i lang tid. Tyranniet i Sovjet var selvsagt vesentlig. Sigmund Freud skrev allerede i 1934 at utviklingen i Sovjet egentlig var mer uhyggelig enn i Nazi-Tyskland; for det viste at også de progressive ideer kunne bli tyranniske — nazistene viste tross alt det reaksjonære barbariets gamle, kjente og tyranniske trekk, helt som forventet. I en tid der Sovjetunionen var diskreditert gjennom Moskvaprosessene, krigen avgjort og Nazi-Tyskland slått, var mange gamle motsetninger meningsløse. Det var da begrepet ”kulturradikalisme” oppstod, som en stilltiende overenskomst om å la gamle stridstema ligge i lys av en endret situasjon.

Debatt:
“Hokuspokus – kulturradikalismen er borte” av Eivind Tjønneland

“Hva er galt med begrepshistorie” av Håvard Friis Nilsen

“Unøyaktig om Helge Krog” av Helge Vold

“Betydningen av Moskvaprosessene” av Håvard Friis Nilsen

Noter:

(1) Dette spørsmålet stilte jeg første gang i artikkelen ”Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen”, Nytt norsk tidsskrift 3–4/2004. Både Vold og Ebbestad Hansen kommenterer denne artikkelen, og den foreliggende teksten er dermed ment som en videreføring av debatten.

(2) Z-forlag kunne godt hedret Volds bok med en proffere produksjon. Omslaget er uinspirert, satsspeilet fryktelig: Marger finnes knapt, og valg av skriftsnitt til mellomtitler og kapitteltitler er ulykkelige. Heldigvis er teksten bedre enn produksjonen.

(3) En annen skjebne vi heller ikke får vite nok om, er Krogs svoger Håkon Meyer. Meyer ble dømt for landssvik etter krigen og flyttet til Sverige som en bitter mann. Hans rolle i norsk arbeiderbevegelse var fargerik, og kunne vært rikere presentert i boka.

(4) Jan-Erik Ebbestad Hansen. 2011. ”Kryptisk om modernisering” (anmeldelse av Gunnar Skirbekks ”Norsk og moderne”). salongen.no/-/bulletin/show/638376_kryptisk-om-modernisering

(5) Samtale med Trygve Bull 11.11.1993.

Da iPad-en ble lansert, var både avisaktører og mediekommentatorer forventningsfulle til at dette kunne bli en ny medieplattform hvor det ville bli mulig å ta betalt for digitalt avisinnhold. VG og Aftenposten var først ute med iPad-utgaver tidlig i vår og lokket med gratis prøveabonnement en viss tid før man måtte betale. Men i samme øyeblikk som aktørene krevde betaling, forsvant mange av abonnentene. Ifølge en artikkel i Journalisten fra oktober i år har VG og Aftenposten til sammen 20 000 abonnenter på sine iPad-utgaver. Tilsvarende avisopplag for de to avisene er 473 000. Man kan diskutere om 20 000 er mye eller lite, men det er liten tvil om at abonnementsviljen er mindre enn det aktørene håpet og forventet da iPad-en ble lansert. Hvorfor har det blitt slik? Noe av svaret tror jeg vi finner ved å analysere folks mediehverdag og medievaner.

Mediehverdagen
Min egen mediehverdag ser ut som følger: På vei til jobb blar jeg gjennom og leser papirutgavene av Aftenposten og Klassekampen. I jobbtiden sjekker jeg nettutgavene til de største avisene (VG, Dagbladet, Aftenposten, DN). På vei hjem fra jobb leser jeg gjerne i en bok eller en artikkel fra et tidsskrift jeg har funnet på nettet. På ettermiddagstid er det Dagsnytt 18 som gjelder, og utover kvelden er det ofte nettutgavene som overtar igjen, gjerne kombinert med andre gjøremål på PC-en, jobbrelaterte eller private. Jeg tror ikke denne mediehverdagen skiller seg nevneverdig fra mange andres. Det jeg imidlertid ikke har vurdert, er å abonnere på Aftenpostens eller VGs iPad-utgaver. Hvorfor ikke? Det prosaiske svaret er at jeg ikke har tid. Det andre svaret er at jeg ikke tror at det å abonnere på disse tjenestene gir meg noen merverdi som er verdt prisen. Det er ikke det at tjenestene ikke er gode isolert sett, jeg testet dem litt i perioden de var gratis. Men de dekket ikke et reelt behov jeg hadde. Jeg visste heller ikke hva det var jeg eventuelt ville måtte komme til å betale for. Var det hele papiravisen i iPad-utgave? Hele avisen pluss eksklusive artikler i tillegg? Nyheter fra den gratis nettutgaven i tillegg til det som sto i papiravisen? Det var forvirrende og vanskelig å finne ut av. Jeg visste ikke eksakt hva jeg fikk.

Hovedproblemet med dagens medievirkelighet er at brøken som handler om tid delt på antall medier- og medieplattformer man kan bruke tid på, ikke går opp. Et illustrerende eksempel: Stadig lanseres det nye sosiale medier som vil ha min oppmerksomhet. Bokelskere er et nettsamfunn for folk som er glad i litteratur og som vil dele boktips med andre. Jeg har registrert meg der, men bruker i praksis aldri tjenesten. Nylig ble Facebook-konkurrenten Google+ lansert, jeg har registrert meg der også, men bruker ikke tjenesten. Jeg har evig nok med Facebook. Det finnes mange andre eksempler også. Mange av tjenestene er gode og kan være morsomme hvis man velger å bruke tid på dem. Men den tiden finnes ikke. I prioriteringen av det jeg skal bruke tid på, har heller ikke eksklusive iPad-utgaver fra x antall avishus noen sjanse til å få innpass, selv om de kun befinner seg et tastetrykk unna hverandre på nettbrettet og ikke er dårlige medieprodukter i seg selv.

Samleløsninger
Nå kommer andre mediehus etter og skal lansere sine iPad- og nettbrett-utgaver med betalingsløsning. De synes villige til å bruke millioner av kroner på denne typen investeringer i påvente av et marked ingen vet om virkelig vil løsne – eller når. Men om man ikke lanserer en slik utgave, får Aftenposten og VG et for stort forsprang. Slik er nok tankegangen i Dagbladet, som kommer med sin iPad-utgave en gang i høst, ifølge den samme artikkelen i Journalisten.

Men før millioner av nye investeringskroner svis av over det ganske medieland, kan det kanskje være fornuftig å løfte blikket og stille spørsmålet: Hva er det avisleserne egentlig ønsker i de nye digitale formatene?

Jeg tror svaret ligger i samleløsninger. Ser man på hvilke medieløsninger for innhold som vokser svært raskt internasjonalt, er det nettopp samleløsninger. Det er løsninger hvor brukerne får innhold fra svært mange kilder i én og samme applikasjon, med et abonnement tilknyttet tjenesten. Slik Wimp og Spotify fungerer for musikk. Slik MUBI til en viss grad fungerer for film. Slik Amazon planlegger å starte opp en abonnementsløsning for litteratur. Kan mediehusene begynne å tenke slik om sitt avisinnhold? At de går sammen og skaper fellesløsninger, hvor jeg som leser får alle dagens trykte avisartikler i én applikasjon som fungerer på alle typer nettbrett og smartmobiler? Det betaler jeg gjerne et par hundre kroner i måneden for, om ikke mer. En løsning hvor jeg kan sortere på kulturstoff, sport, kommentatorstoff, debatt, økonomi osv. og se hva de ulike avisene skriver fra dag til dag. En dag har Klassekampen en kronikk jeg bare må få med meg. Neste dag er det et debattinnlegg i Bergens Tidende som treffer meg mest. Avishusene får betalt ut fra hvilke artikler som blir lest og hvor mange ganger. Et rettferdig system som fordeler inntektene etter bruk.

Utopi?
Systemet finnes egentlig fra før, gjennom tjenesten Atekst som drives av medieovervåkingsfirmaet Retriever, eid av norske NTB og svenske TT. Atekst er en digital avisdatabase hvor nesten 100 norske aviser er representert med innholdet sitt. I tillegg til mediebedriftene selv er kundene i hovedsak offentlige instanser og det private næringsliv som har behov for å overvåke sine fagområder. Dagens løsning er ikke tilpasset privatmarkedet og er altfor kostbart for de fleste av oss. Men dataene ligger der – det eneste som må gjøres, er å lage en applikasjon på toppen som gjør tjenesten morsom, intuitiv og brukervennlig. Hvis 300 000 av oss betaler 200 kroner i måneden for å få tilgang til dette innholdet, blir omsetningen 60 millioner kroner i måneden. 720 millioner kroner i løpet av et år. Det er en start.

Ideen om en avisenes Spotify er ikke ny, og ble blant annet tatt opp av Gjermund Gustavsen og Geir Arne Brevik på bloggen NRKbeta tidligere i år. Begge jobber for øvrig med design og utvikling av nye avisprodukter. Men jeg har til gode å se at denne typen tanker har ført til en større debatt medieaktørene imellom. Det er underlig.

Er utfordringen for krevende? Har ikke de store og små avishusene samme interesser i en slik løsning? Tenker man at det norske markedet er for lite til at en samleløsning gir stort nok inntektspotensial? Spørsmålene er mange, men debatten bør tas. Hvis behovet for en slik tjeneste virkelig er til stede, ville det være synd hvis den ikke engang ble vurdert.

Endelig ligger den foran meg. Eller ligger, jeg vil heller si at den strutter der nede på asjetten. En lyserosa, nærmest forførerisk liten kake pyntet med sukkerblomster og små perler. Hvor jeg enn har snudd meg de siste åra, så har de vært der, disse perfekte små skaperverkene. Som altså heter cupcakes også på norsk. Du ser dem på tv, i bøker og aviser. De serveres på motevisninger og kjendisfester. Overalt kan du kjøpe former, kakesprøyter og annet cupcakeutstyr. Likevel har ikke en eneste av dem funnet veien til min munn. Ennå.

Dersom du ikke tilhører kategorien ”kvinne i alderen 20-40”, kan det hende at du ikke helt forstår hva jeg snakker om. ”Noen jålete muffins? Er dette virkelig noe å skrive om i Prosa?” tenker du kanskje. Jeg vil derfor raskt oppsummere husmorbølgen som har hjemsøkt min generasjon kvinner de siste par åra – en internasjonal bevegelse der cupcaken er det fremste symbolet.

Dette har skjedd:
På midten av 2000-tallet dukket de første husmorbloggerne opp på internett: som regel jenter i tjueåra, engasjert i tradisjonelle kvinnesysler som strikking, baking, matlaging og innredning. Flere dyrket den Hollywood-aktige estetikken vi forbinder med 1950-tallets amerikanske husmødre. Tenk Betty Draper i tv-serien Mad Men. På bloggene deres kunne vi lese at de inviterte venninner til kaffeslabberas og syklubb, at de innredet hjemmene sine med loppisfunn og likte å pynte seg i yppige femtitallskjoler. I Sverige ble fenomenet raskt fanget opp av media, og mest oppmerksomhet fikk 23 år gamle Clara Lidström, som startet bloggen UnderbaraClara i 2006.

”Å lengte tilbake til mormors tid er en måte å frigjøre seg fra hele Sex og singelliv-mentaliteten på. Jeg blir rolig av å bake og har det best når jeg lever langsomt og bevisst,” sa Clara.

Hun fikk støtte av journalist og forfatter Josefin Ekman, som også var tidlig ute med husmorblogging. ”Husmorsysler er den nye yogaen,” hevdet Ekman, noe hun begrunnet med at det i dagens prestasjonskrevende samfunn kan være like avkoblende å se et håndarbeid eller en surdeig vokste sakte fram, som det er å gå på en yogatime.
Disse jentene karakteriserte seg som feminister og var nøye med å understreke at det hele ble gjort med et glimt i øyet. De lekte seg med det stereotype bildet av tidligere tiders hjemmefruer.

I dag har husmortrenden for lengst sprengt seg ut av disse nisjebloggene. Dyrkingen av fortidens verdier er nå en legitim del av mainstreamkulturen, og manifesterer seg på en rekke måter, ikke minst i bokbransjen, ukebladene og bloggosfæren. Den ironiske distansen ser ut til å ha forsvunnet et sted på veien. De fleste av dagens norske husmorbloggere deler bakeoppskrifter og viser fram sine vakre hjem uten å blunke. Det virker som om de i liten grad reflekterer over den åpenbare kontroversen i dette valget. Også når trenden presenteres i øvrige medier, mangler ofte spørsmålet om hvorvidt husmordyrkingen representerer et tilbakeslag for likestillingen.

La meg ta et ferskt eksempel: I sommer fikk en 26 år gammel husmorblogger på Tromøya besøk av Fædrelandsvennen. Avisa beskriver hjemmet hennes slik: ”Cupcakes med rosa glasur, hvitt tyll over hvite sjeselonger og fat med champagne og stettglass på kjøkkenbenken. Det er hverdagen for denne tobarnsfamilien på Tromøya.”

Den unge bloggeren forteller at hun er hjemmeværende på tredje året, og elsker det. Hun stryker alle barneklær, ”til og med de William bruker i barnehagen”, og sørger for at middagen alltid står på bordet når mannen kommer hjem fra jobb. ”Et gjennomført familieliv” er den ironiløse tittelen på artikkelen.

Hoppe av karrierekjøret
Hva har skjedd med kvinnene i min egen generasjon? Da vi vokste opp på 1980-tallet, var det intet vi ønsket mer enn å bli ”karrierekvinne”. Med smalt skjørt og innsvingt dressjakke. Vi elsket den ambisiøse Tess – spilt av Melanie Griffith – i filmen Working Girl fra 1989. Dette var en moderne Askepott-historie om sekretæren som tok over ansvaret i meklerfirmaet på Manhattan da hennes kyniske sjef ble sykmeldt. For ikke å snakke om den superintelligente advokaten Grace Van Owen (Susan Dey) i tv-serien Lov og rett i L.A. Alle ville være som henne! Og på 1990-tallet fikk vi Ally McBeal, superadvokaten som nærmest bodde på kontoret.

Damebladene fulgte opp dette idealet. Det er bare noen få år siden de skrev artikler om hvor viktig det var for kvinner i yrkeslivet å bygge seg nettverk. De ga oss tips om hvordan cv-en vår burde settes opp, og om hvordan vi best forhandlet lønn med sjefen.
I dag møtes vi med et annet budskap. Hjemmets tidsalder er tilbake, også i bladene. Stadig får vi servert lykkelige historier om kvinner som har hoppet av ”karrierekarusellen” og nå nyter det harmoniske hjemmelivet med familien.

I det nye magasinet Alt for damene kunne vi i sommer lese artikkelen ”Feminint vendepunkt”. Her ble vi presentert for tre kvinner som alle hadde forlatt ”den mannsdominerte forretningskulturen”. En av dem var den tidligere it-gründeren Bente Sollid fra Molde. Hun figurerte mye i avisenes næringslivspalter for noen år siden, og jeg husker henne godt som en inspirasjon for unge jenter med ambisjoner. Sollid ble kjent som Norges yngste avisredaktør, og startet firmaet Digital Hverdag i internetts barndom. Pressen døpte henne ”dotcom-dronningen”. Bente Sollid hadde knapt passert 30 da hun solgte selskapet og ble mangemillionær.

Nå har hun droppet karrierekjøret, kan bladet fortelle: ”I familien har Bente endelig funnet fullkommen lykke. Tidligere besto livet hennes av jobb.” På neste side blir vi presentert for den tidligere forsikringsmekleren Ellen Vahr, som forteller om sitt store dilemma: ”Mens mine kollegaer, som oftest mannlige, diskuterte finans og analyse, var jeg mye mer opptatt av myke temaer. Favorittprogrammet mitt på tv var Oprah, men det turte jeg ikke si høyt.”

Så kom det ”feminine vendepunktet” for Vahr: ”En dag gikk hun inn på nærmeste kjøpesenter, iført sin svarte karrierekvinnedrakt. Ut kom den nye Ellen med en nyinnkjøpt kåpe med rosa og røde roser på. Da fant hun endelig det hun ønsket mest av alt: Ro. Heretter skulle hun følge hjertet sitt, leve sant og ikke lenger være en prestasjonsprinsesse.”

Om våre mødre blir det gjerne hevdet at ”de brant BH-en”. Nå ser det ut til at døtrene drømmer om å brenne ”karrierekvinnedrakten”. Den har blitt for trang. De vil sparke av seg de ubehagelige pumpsene og heller krype inn i en rosa tunika i fløyelsstoff og kose seg med et blad.

Fra Skup til feelgood
Det var nettopp dette klesskiftet Norges største kvinneblad, KK, foretok for tre år siden. De kvittet seg med den innsvingte karrieredrakten – bokstavelig talt. Bladets tidligere redaktør, Bente Engesland, stilte nemlig alltid på lederplass i snertne, stramme jakker, høye hæler og perfekt sminke. Ikke et hårstrå lå feil. Engesland kom til ukebladet i 2005 fra stillingen som politisk redaktør i NRK, og hun hadde ambisjoner om å lage et samfunnsaktuelt og skarpt kvinneblad. Hun tok dermed opp tråden etter sin forgjenger Kjersti Løken Stavrum, som blant annet satset på dokumentariske reportasjer med internasjonal tematikk. Under Løken Stavrums ledelse ble KK det første norske mediet som fikk ideen til å intervjue Shah Mohammad Rais, bokhandleren i Kabul, og den Skup-nominerte artikkelen satte i gang hele debatten rundt Åsne Seierstads metode. ”For oss er det en uttalt målsetning å lage saker som kan kvalifisere for Skup-prisen,” sa Løken Stavrum i den forbindelse.

Men så viste det seg at KKs opplag stupte. Norske kvinner var visst ikke interessert i å lese om trafficking og livet under burkaen. Konsernledelsen i Aller Media samlet derfor troppene for å planlegge en ”justering av konseptet.” De kikket i retning av rivalen Kamille, en nykomling på bladmarkedet som hadde tatt betydelige markedsandeler siden oppstarten i 2005. I motsetning til KK holdt Kamille seg langt unna alvor og samfunnsproblemer: ”Kamille er et reinspikka feelgood-blad for damer. Bladet skal gi avslapning og nytelse, og vi skal gi energi. Ikke ta,” uttalte redaktør Gjyri Helen Werp den gangen.

Aller Media presenterte sine ideer om et lettere blad for Bente Engesland, som mislikte den nye strategien, og sluttet i protest. Få dager etter var ny sjefredaktør på plass, og det naturlige valget var nettopp Kamilles Gjyri Helen Werp.

Undertegnede, som i noen år leverte film- og plateanmeldelser til KK, deltok på en champagnefest for frilansere. Der ble den nye redaktøren og profilen presentert, og budskapet jeg satt igjen med, var: Heretter er det feelgood som gjelder. Ingen flere ti-sidere fra Pakistan! Ingen Skup-ambisjoner. Nå skal vi møte kvinnene på hjemmebane, i deres egen sfære. Bladet skulle dessuten bli penere, og intervjuobjektene måtte derfor styles i større grad enn tidligere.

Også lederartiklene endret seg. Werp ville møte leserne som deres venninne, ikke som en velkledd karrierekvinne. På bylinebildene som trykkes i lederen, sitter hun gjerne sammenkrøpet i godstolen, ikledd en flagrende tunika og med en stor kopp te i hendene. Hun skriver om de nære ting, som trening, shopping og helgeturer med venninner. På denne måten treffer hun tidsånden bedre enn sin forgjenger. For hvem liker egentlig en ambisiøs karrierekvinne? Det er jo litt 80-talls …

Og KK lyktes med å snu skuta. Salgspila begynte å peke oppover igjen. I fjor økte opplaget med hele ti prosent. Dermed stilnet kritikken fra journalistene som først hadde reagert negativt på endringene. Det er vanskelig å argumentere mot suksess.

Kaster bort tiden på å bake cupcakes
Det har likevel kommet noen sure reaksjoner på den nye husmorlykken. Den svenske forfatteren Maria Sveland, som fikk mye oppmerksomhet for sin feministiske roman Bitterfittan i 2007, kommenterte fenomenet slik: ”Budskapet er tydelig: Se ikke mer enn to meter utenfor din egen bolig!” Hun er opprørt over at dagens småbarnsmødre ikke har klart å plukke opp hansken etter 70-tallsfeministene, men i stedet velger å omfavne kjernefamiliens tradisjonelle kjønnsrollemønster. I dag må hun ”løpe rundt i en masse kirkebryllup der hennes feministiske venner gifter seg i bløtkakekjoler!”.
Flere næringslivstopper har også advart mot tendensen. Den danske hodejegeren Inge Berneke hevdet i Dagens Næringsliv at det er et økende problem for samfunn og næringsliv at velutdannede kvinner hopper av karrieren etter fem til ti år fordi de synes det kunne være ”sjovt at prøve noget andet”. ”Hvis du åpner et dansk dameblad, renner det ut historier om kvinner som skal bli frilansere, starte for seg selv og følge hjertet sitt,” sa hun. Vibeke Madsen i Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon stemmer i. Hun synes det er ille at så mange flinke jenter med topputdannelse og ”mastergrad på mastergrad” velger å hoppe av karrieren for å være hjemme. ”Så kaster de bort tiden på å bake cupcakes,” sier hun til Aftenposten.

Nå er det endelig min tur. Jeg løfter den lekre rosa cupcaken opp til munnen og dytter den inn. Det tjukke laget med smørkrem smaker et øyeblikk himmelsk. Men etter et par sekunder føles den syntetiske jordbærsmaken ganske overveldende. Og idet jeg svelger den første biten, kjenner jeg en voldsom sødme. Jeg forstår umiddelbart at jeg kommer til å bli kvalm hvis jeg prøver å fullføre.

Det er noe veldig unorsk over disse kakene. Våre ganer liker tradisjonelt ikke mat som smaker veldig søtt, tungt eller kunstig. Det er mye som aldri har slått an: popcorn med vaniljesmak, peanøttsmørbrød med syltetøy eller den engelske ”christmas pudding”. Når cupcakes likevel har blitt et så stort fenomen, handler det om at essensen i trenden er at de skal bakes, ikke at de skal spises. For det er jo fremdeles lavkarbo-bøkene som topper salgslistene.

”Do good feminists bake cupcakes?” spurte den britiske avisa The Guardian i 2008. Avisa hadde intervjuet flere representanter for de unge husmordyrkerne, som forsøkte å forklare bakgrunnen for sine valg. En av dem fortalte at det å prøve dop eller å drikke på byen ikke ville blitt sett på som opprørsk fra hennes side, ettersom dette var noe foreldrene hennes hadde gjort. Å dyrke huslige sysler vakte derimot større oppsikt. En annen sa at hun misliker ideen om at det er ting hun ikke kan gjøre fordi det er ”anti-feministisk”: ”Vi har blitt sosialt oppdratt til å være flaue over vår femininitet, men nå ønsker vi å omfavne den,” sier hun.

Mange synes nok at dette høres fornuftig ut: ”La nå jentene få bake, dersom det er det de vil!” Men innbakt i slike budskap ligger også en understrekning av at husarbeid og matlaging nettopp er et kvinneområde – og en del av vår femininitet. En antagelse våre mødre kjempet for å bli kvitt. Har likestillingen virkelig kommet så langt at kvinner i dag kan bruke husarbeid som rekreasjon? Hvis vi ser på tallene som viser hvordan arbeid i hjemmet fordeles mellom yrkesaktive par, har vi ikke det.

Jeg lurer på om alle disse unge kvinnene fremdeles vil elske å bake og sy, hvis det med tid og stunder blir forventet av dem?

Frys eplebiter og rabarbrastilker!
Etter å ha dominert blader og blogger i et par år har husmortrenden nå for fullt tatt steget inn i bokbransjen. Bøker om håndarbeid har fått et kraftig oppsving de siste åra. I fjor klarte designerduoen Arne & Carlos å selge nær 50 000 bøker om strikkede julekuler (!). Cupcakebøkene selger også godt. Aschehougs The Hummingbird Bakery har et foreløpig opplag på ti tusen, mens Ingrid Hancock Bjerknes’ Cupcakes – lag dem selv! (Cappelen Damm) har passert 20 000. KKs faste mat- og håndarbeidsskribent Paul Løwe er også aktuell med cupcakebok.

Interiørdesigner Maria Hovtun, som står bak husmorbloggen Marialifestyle.com, er ute med coffee table-boken Maria kokkelerer, inviterer og organiserer (Aschehoug 2011). Som så mange andre kvinner vi møter på glanset papir, har firebarnsmoren trappet ned karrieren for å skape et harmonisk hjem for familien. Og harmonien lyser virkelig ut av hver side i boken, enten det handler om rosa babyshowers eller bursdagsfest for labradoren Melissa.

Maria baker ikke cupcakes, men holder seg til deres noe uflidde fetter, muffinsen. Hun er opptatt av norske mattradisjoner, og i god husmorånd prediker hun matauk. Denne økologiske tilnærmingen til matlaging, selvberging og innhøsting er et sympatisk trekk ved mange husmorblogger. Trenden er jo også blitt knyttet til den lavkonjunkturfasen vi gikk inn i for tre år siden.

Jeg hørte den nederlandske trendguruen Li Edelkoort snakke om akkurat dette et par måneder før finanskrisa slo inn høsten 2008. Anledningen var åpningen av en utstilling i Sandnes, bestående av kunsthåndverk og tradisjonelle håndarbeidsteknikker. Edelkoort spådde at den økonomiske oppturen snart var slutt, og at vi nå kom til å søke tilbake til røttene våre. Bonden og selvbergeren kom til å bli våre nye forbilder, og matauk ville bli en folkesport igjen. Jeg ristet på hodet og ba om påfyll av champagnen. Men så er jeg altså heller ikke trendguru.

Maria Hovtun tok opp temaet i et intervju med Aftenposten nylig: ”Å få ned forbruket er den aller viktigste utfordringen vi står overfor. Vi har så smått tatt fatt på den veien. Tenk gjenbruk og bli flinkere til å utnytte all mat. Bruk naturressursene rundt deg: Frys eplebiter og rabarbrastilker om høsten. Plukk bær og sopp, saft og sylt,” sier hun.

Et viktig og positivt budskap. Men etter hvert som jeg blar gjennom de eksklusive fotografiene tatt i hennes 500 kvadratmeter store herskapsvilla på Vinderen i Oslo, slår det meg at det nok skal mer til enn å fryse eplebiter og rabarbrastilker før denne familien nærmer seg et lavere forbruk.

Våre bestemødres hjem hadde gjerne en finstue, som bare ble vist fram når det kom gjester. I skapet hang søndagsklærne. På samme måte velger min generasjons kvinner hva vi ønsker å vise omverdenen, og hva som skal holdes skjult. Det sier seg selv at du ikke poster et bilde på bloggen av et grisete kjøkken eller en full ektemann. Såkalt ”scrapbooking” – en utbredt kvinnehobby i dag – dreier seg om å lime inn bilder og andre minner i forseggjorte bøker. Heller ikke her får livets trivialiteter stor plass. Det handler om de vakre øyeblikkene. Våre Facebook-profiler føyer seg ofte inn i samme mønster.

Det er vel så interessant å se på hva vi utelater. For eksempel vet vi at det er svært utbredt i middelklassemiljøer å ha østeuropeisk vaskehjelp, men dette er lite synlig i norske kvinners framstilling av sin egen hverdag. Vi ser aldri at hun som viser fram sitt vakre hus i Bonytt, peker på terrassen og sier: ”Denne fikk vi en gjeng polske håndverkere til å bygge for oss svart!”
Superhusmor Maria Hovtun har ifølge Aftenposten en au pair boende i huset, men hun nevnes ikke i praktboken.

Nei, vi velger vår fasade med omhu, nå som før.
Det er et paradoks at husmorbølgen på den ene siden knyttes til miljøvennlighet og fremstilles som et slags opprør mot forbrukersamfunnet, når vi samtidig ser at trenden er blitt big business. Det samme kan sies om cupcaken som symbol: Den assosieres både med den familieorientere husmorkulturen, men også med en ”shopping og champagne”-mentalitet vi kjenner fra tv-serien Sex og Singelliv.
Som bevegelse har altså de nye husmødrene et stykke igjen når det gjelder å tydeliggjøre sitt budskap. Det kan jo være at husmorbloggene og kvinnebladene ligner litt på cupcakene de skriver så mye om: Søte og pene å se på, men nokså tomme på innhold?

——————————————————————————-
Aktuelle bøker:
Josefin Ekman: Pyssel de luxe (Bokförlaget Parasoll 2008)
Ingrid Hancock Bjerknes: Cupcakes – lag dem selv! (Cappelen Damm 2011)
Tarek Malouf: The Hummingbird Bakery-kakeboken (Aschehoug 2011)
Ellen Vahr: Drømmekraft (Gyldendal 2011)
Maria Hovtun: Maria kokkelerer, inviterer og organiserer (Aschehoug 2011)
Paul Løwe: Cupcakes – lekende lett (Versal 2011)

Stortingsmeldingen er en tilråding fra Kunnskapsdepartementet, datert 29. april i år og godkjent i statsråd samme dag. Meldingen er til behandling i stortingskomitéen, som har høring 10. oktober i år. Fristen for avgivelse av innstilling er satt til 12. januar 2012.

Kunnskapsdepartement "Melding til Stortinget 22 (2010-2011) - Motivasjon – Mestring – Muligheter. Ungdomstrinnet," Fagbokforlaget 2011

Meldingen har følgende undertittel: Motivasjon – Mestring – Muligheter. Ungdomstrinnet. Bakgrunnen er sviktende elevmotivasjon, særlig i 10. skoleår, og hensikten med meldingen er å motarbeide denne tendensen gjennom en fornyelse av ungdomstrinnet. De 126 sidene i A4-format består av tolv kapitler hvorav ni drøfter tilstand og tiltak. I tillegg beskriver ett kapittel grunnskoleutviklingen siden 1936, mens et annet gjør rede for økonomisk-administrative konsekvenser. Et tredje sammenfatter meldingen. Der står denne formuleringen av hovedmålet:

“Det er noen områder som er særlig sentrale for å få til en fornyelse og styrking av ungdomstrinnet. Av innsatsområdene som departementet ser som de mest sentrale og som er prioritert i strategien for gjennomføring, er:
- økt valgfrihet gjennom innføring av valgfag og fleksibilitet
- god læring og godt læringsmiljø gjennom bedre læringsledelse
- bedre opplæring i regning og lesing.”

Ingenprosa
Under arbeidet med Meld.St. 22, heretter kalt Nummer 22, er jeg blitt lei meg. Hvorfor har det vært så smertefullt å lese dette dokumentet, som er en sakprosaisk høysang til fremskrittet? Jeg tror at det dels skyldes en ideologisk-praktisk misforståelse hos avsender og dels en sjanger som er i ferd med å overleve seg selv.

På nivået styresmakter og politikk foregår det i dag et språklig spill med oppnåelse og bevaring av makt som det primære mål. Den største avledningsmanøvren av alle heter utredninger. Komitéfolket eksellerer i kunsten å vri på gamle og skape nye ord. Det er konsulenter og utredninger og meldinger for alt ned til det minste stykke gjetost her i landet. Men gjetosten smaker jo akkurat som før. Et avsluttet utvalgsarbeid gir aldri noen løsning, det består av gjentakelser og er kun en utsettelse. Løsningen består da logisk nok i å nedsette nok et utvalg. Så kan praten gå. Man snakker og skriver seg til en falsk overbevisning om at noe skjer; vi har å gjøre med en kollektiv selvsuggesjon.

Se på kommunene, for eksempel. Der pågår det en kontinuerlig strid om hvem som skal stelle med omsorgen; det offentlige eller det private. Så blir de ikke enige; de såkalte sosialistene vil ha offentlig og de såkalte borgerlige privat. De nedsetter komiéer og utvalg over en lav sko: “Eldres verdighet skal ikke settes ut på anbud,” skriver mindretallet eller flertallet i komitéen i Vefsn eller i Grimstad. “Eldres verdighet bør styrkes gjennom anbud,” skriver mindretallet eller flertallet i komitéen i Grimstad eller i Vefsn. De tror de kappes om å perfeksjonere omsorgen. Men egentlig har de vel så stor omsorg for ord som for mennesker.

På sentralt hold ønsker noen i et stort parti oljeboring i nord, mens andre er imot. Man kan overvinne usikkerhet og splid ved å lage en konsekvensutredning om spørsmålet. Så skriver og snakker man om denne muligheten, og så ender det med at man ber noen utrede følgene av å nedsette et utvalg til å vurdere behovet for en konsekvensutredning, et prosjekt som underveis er blitt omdøpt til “kunnskapsinnhenting”. I dette spillet brukes det så mange vassjuke ord at meningmann mister troen på språket – og på dem som bruker det.

Det er nå så mange muligheter i smeltedigelen norsk at det liksom alltid finnes ord som kan ordne opp. Den offentlige litteraturen er blitt så voluminøs og vag at den oppløser seg selv; den representerer i dag norsk sakprosas nullpunkt. Siden man ikke får vite hvem som fører tekstene i pennen, kaller jeg forfatteren/forfatterne av Nummer 22 for Ingen. Som tentativ betegnelse på sjangeren utredningsspråk, som i høy grad eksemplifiseres av denne stortingsmeldingen, bruker jeg Ingenprosa.

Begynnelsen
Meldingen begynner med omslaget, som er fargeillustrert med en montasje av vel et snes mennesker i hektisk aktivitet. Åtte av personene er avbildet en face; én lærer og syv elever. Av disse åtte er det seks som smiler bredt, mens de to øvrige – uten å smile – i det minste ser svært godt fornøyde ut. Vi ser ni elever skrive på PC, og én på papir. Midt i bildet henger en gitar og en svamp – her skal det både læres og utøves i gamle og nye retninger. Ja, det er en lekker anretning! Synet minner om alle de fine reklamefotoene av vakre mennesker som er gått ned 15 kilo på én måned. I sistnevnte tilfelle er remediet som oftest pillebruk. I Nummer 22 er det derimot ord. Og ord er da bedre enn piller?

En stor appelsin troner alene i bildet. Hvorfor ikke heller et eple; er det passé som kunnskapens symbol? Hvorfor citrus i sentrum av smilets læringsland? Forhåpentligvis ikke et omen om utilsiktede motsigelser, tenker jeg velvillig småbekymret.

Også innledningen i et dokument er en viktig begynnelse. Det er synd at en gammel norsklærer skal anmelde Nummer 22. For jeg kan ikke dy meg. Alt i meldingens aller første avsnitt finnes en ukorrekt uttrykksmåte («opplever den [skolen] relevant»), samt en uheldig orddeling (opplærin-gen). Fjerde avsnitt kan by på et brudd på en elementær kommaregel (komma foran og som forbinder to helstetninger). Femte avsnitt rommer en selvmotsigelse: «Elevene skal forberede seg på en framtid som ingen kjenner, men som stiller store krav til faglig, sosial og kulturell kompetanse». [Her virker det ukjente svært så godt kjent!] I sjette avsnitt er kommaet ekstra aktivt uten noen innlysende grunn. Nok et omen?

Tilgi meg, Ingen! Dette er smålig pirk, ikke minst fordi slike feil er ytterst få i resten av dokumentet. Så la oss heller straks gå videre til et med rette rosverdig forhold – til det grunnarbeidet som ligger bak dokumentet.

Dokumentasjon
Nummer 22 er for det første en tilstandsbeskrivelse og for det andre en programerklæring som bygger på den. Beskrivelsen er dokumentets store styrke; programerklæringen dets svakhet.

Meldingen gjør grundig rede for tilstanden på ungdomstrinnet i Norge i dag. Kildematerialet er imponerende i volum og omfatter alt fra elev- og foreldresamtaler til nasjonale og internasjonale undersøkelser. Litteraturlisten rommer bortimot to hundre titler – det gjelder stort sett nyere forskning hvis resultater er samvittighetsfullt innarbeidet i brødteksten. Ikke minst verdifulle er de mange tabeller, faktarammer og lokale rapporter som utdyper stoffet; det spørs om man ikke kunne danne seg et fullverdig bilde av situasjonen bare ved hjelp av dem. Her forreligger grunnlagsdokumentet for den som ønsker å vite mye om hva som skjer – og ikke skjer – på ungdomstrinnet. I tillegg har departementet lagt ut en appetittvekkende forsmak på nettet (http://www.regjeringen.no/bedreungdomsskole).

Beskrivelsen er strukturert i henhold til tittelen: Motivasjon-Mestring-Muligheter. Dette fornemme bokstavrimet, for øvrig meldingens eneste retoriske godbit, danner et motto som blir utmyntet i 12 kapitler med læring som nøkkelord. Læring omfatter her ikke bare regulær kunnskap, men også holdningsarbeid og forberedelse til voksenlivet. Hva læres, hvor mye læres, og hvordan læres det? Det er svære spørsmål. Desto mer imponerende er bredden og dybden i den informasjonen som legges frem. Like fortjenstfullt er det at arenaen ikke er begrenset til innenfor murene. Hjem og miljøfaktorer utenfor skolen utgjør også en del av utredningen.

Her er som nevnt mer – meldingen avsluttes med en historikk over ungdomstrinnets utvikling. Dette kapitlet skiller seg ut fra de øvrige ved å mangle fotnotereferanser til forskningslitteratur. Hvorfor er sentrale undersøkelser av hvordan så mye gikk alvorlig galt fra og med Hernes utelatt her? Det begynte med Forskningsrådets store evaluering som ble avsluttet i 2003. Ledet av professor Peder Haug brukte 75 forskere ved 20 forskjellige institusjoner 45 millioner kroner på å konstatere at de politiske intensjonene ikke ble realisert i skolen. Inntrykket er blitt bekreftet av senere enkeltundersøkelser.

Hvorfor er siste kapittel, «Økonomiske og administrative konsekvenser», på under én side? Her vises det vagt til kommende «gjennomføringsstrategi» og til kommende statsbudsjetter. Kun på ett punkt er man konkret. Totalkostnadene for utviklingen av valgfag over tre år vil bli i overkant av 470 millioner kroner, står det. Tallet er avslørende. Norge har nesten 1200 skoler med ungdomstrinn. Enhver kan regne seg til at her skal det spinkes og spares – ikke på ord, men på kroner. Man trenger ikke være spåmann for å skjønne at her vil kommunene bli bedt om å ordne opp.

Svært mye av det som står her, har departementet og Utdanningsdirektoratet skrevet før. Man svimler en smule stilt overfor fortidig innsats. I perioden 2006-2011 står deptet bak hele seks stortingsmeldinger og to NOU’er i sakens anledning. Det har ikke manglet på innfallsvinkler. Her er titlene: Kvalitet i skolen, … og ingen sto igjen, Utdanningslinja, Læreren – rollen og utdanningen, Tid til læring, Læring og fellesskap, Rett til læring, Mangfold og mestring. Nummer 22 blir på den måten både en oppfølger og en fornyer.

Meldingen føyer seg dessverre inn i rekken av forgjengere på ett skjebnesvangert punkt. Den unngår å behandle det som fortsatt er skoletimenes kanskje mest styrende element, nemlig lærebøkene. Har da de nedslående resultatene fra den bredt anlagte norske lærebokforskningen gått departementet hus forbi? Har ikke Ingen oppdaget det som kanskje er hovedårsaken til den vantrivselen han skulle bekjempe? La meg i så fall forsøke å hjelpe til:

Få – om noen – fremstillingsformer skal imøtekomme så mange forskjellige krav som læreboken; krav fra styresmakter, læreplaner, vitenskapsfag, lærere, foreldre og elever. Boken skal vise hvor langt det store voksne «vi» er nådd her i verden, men det skal skje på en måte som får mer eller mindre uvillige lesere med. Alt må komprimeres og forenkles. Slik blir bøkene utspent mellom ideal og virkelighet og risikerer å forstrekke seg i begge retninger. Fremfor alt er de en type offentlig representasjon som ikke må støte noen. Språklig sett blir resultatet dermed – når vi kommer så høyt opp som til ungdomstrinnet – et upersonlig meldingslingua, et ingen-språk som tar knekken på lese- og læringslyst. Føyer vi til at bøkene hver for seg er minst hundre sider for tykke/dyre, blir det min påstand at vi her har å gjøre med en hovedkilde til den vantrivselen som Nummer 22 tillegger alle andre slags faktorer.

For hver runde med lærebokspråket, som til overmål stereotypiserer enkeltfagene, vokser avstand og avmakt hos de mange som ikke er skapt til å henslepe puberteten mellom slike permer. Det er for så vidt et sunnhetstegn like mye som et symptom på vantrivsel at så mange gir opp og vender tekstene/skolen ryggen. I meldingen står det at én av tre vantrives med leksearbeidet. Men når bøkene ikke evner å utnytte morsmålet slik det fortjener, kan man ikke forlange hjemmelesing. En god lærer kan nok levendegjøre stoffet. Men i så fall gjør han det uavhengig av læreboken.

Med dette har jeg ikke bare pekt på en kapital mangel ved meldingen. Jeg har også oppdaget en slem ironi som jeg snart kommer tilbake til.

Dokumentasjonsutnyttelse
Den bredt anlagte tilstandsbeskrivelsen blir brukt til å formulere en programerklæring, eller rettere sagt flere titalls programerklæringer. Nå er dette en stortingsmelding; teksten er ikke et vedtaksdokument. Men den kan åpne for fornyelse og forbedring ved å love tiltak. Bakgrunnen for arbeidet er en alminnelig bekymring over motivasjonssvikt og frafall. Hovedsaken i meldingen er botemidler som formuleres i punkt 1.3. Det gjelder i hovedsak styrking av fagene, med særlig vekt på praktisk-estetiske fag og større mulighet for valgfag og dessuten arbeidslivsfag. Få fag styrker sosial kompetanse mer enn heimkunnskapsfaget; samlingen om komfyren betød i sin tid innføringen av gruppearbeid i norsk skole. Og gymnastikk – en hel ny generasjon lider av mangel på kroppslig skolering. Derfor blir man overrasket over å konstatere at nettopp disse kjernefagene ikke blir omtalt stort mer enn summarisk.

I stedet finner man en hærskare av adminisgtrative forslag som mobiliserer alle, fra mannen i gaten til morfar og til og med læreren. De enkelte kapitlene avsluttes med et eller flere «Departementet vil»-mål. Disse er så mange og omfattende at de kunne konsentreres i én sentens: «Departementet vil Alt». Troen på at administrasjon er selve motgiften mot vantrivsel og frafall, styrer fremstillingen. Ideologisk sett utgjør Nummer 22 dermed ikke en fornyelse, men en gjentakelse. Vel kryr teksten av nye ord, men overbygningen er den samme fastlåste. Veien til en bedre verden går gjennom skjerpet og utvidet administrasjon. Skolen er en bedrift og lærerne dens funksjonærer. Da blir alt bra bare hvis man sørger for å holde orden i rekkene. Derfor bebuder departementet i denne meldingen solid påfyll av utredninger, forskrifter og hjelpehefter: «Departementet vil utarbeide en strategi for gjennomføring av prioriterte tiltak i meldingen» (s 101). Hvor mange nye ord skal vi få å lese der? Men gled dere likevel, venner, stedvis tenker man dog fortsatt praktisk. Ordningen med utsendte patruler fra departementet som skal hjelpe hjelpeløse skoler vil bli utvidet. Nå skal denne SOS, omdøpt til Veilederkorpset, tilbys trengende tilkortkommere i opptil halvannet år av gangen.

Man vil reparere systemet med enda mer system. I stedet for moral setter man styring. I stedet for disiplin setter man tilrettelegging. I stedet for vilje setter man rettleiing. Man går som katten rundt den varme økonomien, og man flykter som ulven fra lys over land. Med det siste tenker jeg på grunnleggende spørsmål som har med menneskesyn og evaluering å gjøre, som for eksempel dette: Skal skole nødvendigvis eller primært bety trivsel? Eller dette: Skal det være nødvendig å gå på skole i ti år; er ikke verden i ferd med å distansere vårt foreldede skolebegrep? Eller dette: Hvor stort ansvar skal en institusjon som skolen ha for å rette opp det som alt er ødelagt andre steder? Eller dette: Hvor lenge skal hver fjerde nordmann leve med vissheten om ikke å kunne norsk?

La meg begrunne synspunktet i det siste spørsmålet. I vårt land finnes det flere hundre tusen voksne nordmenn som har fått sitt verbalpass negativt påskrevet, og det strømmer årlig til nye tusener. Det står i protokoller og eksamensbevis. ”Ng”, står det, eller nå til dags ”2”. Disse på papiret knapt språkkyndige må oppleve norsk skriftspråk delvis som et annet fremmedspråk. De mestrer det ikke, står det, svart på hvitt. Norsk skriftlig – ja, skriftlig overhodet – er en mektig ekskluderende verdi. I gamle dager gikk skillet mellom alfabetister og analfabeter, i dag går det mellom de flinke og flertallet – alle de middelmådige, de som bare nesten klarer å skrive på anstendig vis. Derfor spør jeg om man ikke burde se nærmere på hva som kan være det bakenforliggende vurderingsgrunnlaget i en nasjon som uteksaminerer over en fjerdedel av årskullene til en foraktelig 2’er i morsmålet. Dét spørsmålet er i sannhet en egen stortingmelding verd. Det finnes minst en million ikke skrivepraktiserende mennesker i Norge. Burde det ikke være en menneskerett for disse, alt som unge, å slippe å skrive ned løse kunnskapsbrokker, synspunkter, medieanalyser eller diktopplevelser? Og kunne de ikke slippe å bli ”evaluert”? Enhver evaluering rommer i seg faren for en viss urettferdighet. Dette elementet blir jo forsterket når man skal sette karakterer på tolkning, argumentasjon eller endog noveller. Blir ikke den skriften som er ment å skulle frigjøre, og som for et privilegert mindretall unektelig er stand til å gjøre det, forvaltet på en fremmedgjørende måte av utdanningssystemet?

Jeg har oppholdt meg ved alle dem vi kan kalle «2-mennesker» fordi Stortingsmelding 22, som skal bøte på skaden, selv er et dokument som står til karakteren 2. Det er avfattet på korrekt norsk, det er så. Men hvor lesverdig eller overbevisende er det som står her – hvor er livskraften; er det bryet verdt?

Vi har å gjøre med et stykke pedokratisk halvjournalistikk et sted mellom utopi og propaganda, med jevnlige innslag av diskusjon av stilskrivningstypen «på den ene siden, på den andre siden». Denne vrien gjentas og gjentas inntil kjedsommelighet, hele tiden styrt av det som kan kalles dokumentets overordnede ideologi. Den er slik: «Vi har vært riktig flinke de siste årene. Alt er nå nesten veldig bra i norsk skole, men det kan bli enda bedre, særlig for verstingene». Dette er ikke mye til ideologi dersom man ikke evner å samle idealene om trivsel, holdninger, tro eller medmenneskelighet under klare ledestjerner.

Til dette kunne forfatter Ingen forsvare seg med at meldingen er et praktisk innrettet arbeidsdokument og at det som sådant ikke skal avkreves noen visjonsløftende profil. En slik innvending kunne ha mye for seg dersom Nummer 22 varen slik praktisk tekst; en veiviser. Men det er den jo ikke. Den er i stedet de tusen stiers detaljkart – en spraglete ansamling av selvfølgeligheter, gjentakelser og tidvis inkonsekvenser. Forfatteren maner til handling som en annen general. Men talen blir så utflytende at infanteriet etter hvert får døve ører. Folket på bakken merker dessuten fort at talen ikke en gang er til å stole på. For eksempel kan godordene om Veilederkorpset ikke gjøre annet enn å provosere all den stund et forlengst utlovet system med veiledningstjeneste for ferske lærere jo slett ikke fungerer (Se Utdanning 12/2011).

Antoine de Saint-Exupéry skriver et sted at hvis du skal få bygd et skip, må du ikke sette mennene i gang med å samle materialer alle mulige steder, eller med å stykke opp arbeidet i tilmålte porsjoner. Nei, du skal begynne med noe ganske annet. Du skal i stedet inngi dem lengsel etter det veldige, det uendelige havet. I Nummer 22 inngis man ikke inspirasjon til å lengte etter så mye som en andedam.

Ord, ord som verden bør forakte
Foran lovte jeg å avdekke «en slem ironi». Den består i at regjerende læreboktekster og språket i Nummer 22 er av samme ætt. Dermed blir meldingen selv en demonstrasjon av mye av årsaken til at elever faller fra. Den som leser noe slapt, blir selv slapp. Forfatter Ingen klarer ikke å Motivere fordi han ikke Mestrer de Muligheter som språket tilbyr en god bruker. Det kan ikke overraske noen at et lærebokforlag står bak produksjonen av Nummer 22, som er et ikke trivselsfremmende dokument. Leserne konfronteres med en slik uoverskuelighet av hel- og halvklare forbedringselementer at ordtaket om ikke å se skogen for bare trær blir en altfor veik karakteristikk. La oss heller forlate det som gror og snakke om ordflom.

Tror du meg ikke, leser? Men så prøv å mestre disse farkostene, da:

lesestrategiskolering, koordinerende lærersamarbeid, veilederutdanning, praksisfelt, praksisnettverk,
optimal strukturfunksjon, endringskapasitet, endringsvilje, organisasjonsbygging, entreprenørskapskompe-
tanse, gjennomføringsstrategi, reformimplementering, refleksjonsverktøy, ståstedsanalyse, innfasing,
tidstrender (for motivasjon), forklaringskraft, konsensuspunkter, læringstrykk, kontrollstrategier,
å korrelere positivt, demokratisk beredskap, prosjekt leksehjelp, prøvebank…

Foran har jeg brukt nedsettene karakteristikker som «selvfølgeligheter, gjentakelser og tidvis inkonsekvenser». Nå er det på tide å eksemplifisere.

Selvfølgelighet: I kapitlet Skole, hjem og fritidstår det: «Elevene gjennomgår en stor følelsesmessig og sosial modning gjennom utdanningstrinnet. Dette kan i seg selv oppleves som vanskelig og problematisk.» Hva med denne?: «For å forstå ungdom må man følge med i den digitale utviklingen». (Jeg tror samme krav må stilles til den som vil forstå deres foreldre.) Eller denne?: «Skoleledelsen må sette dagsordenen».

Gjentakelse: Lærerens betydningsfullhet fremheves både i eget kapittel og stadig vekk i teksten for øvrig. Det blir fastslått at lærere har en meget sterk «endringsvilje». Dette er nok korrekt i den forstand at svake ledere i lærerorganisasjonene lojalt har akseptert reform etter reform, på rekordtid. Men jeg tror at standen som sådan neppe er mindre konservativ enn andre yrkesgrupper. Maset utenfra bryter gode krefter ned og resulterer i vantrivsel. (Om rektorer heter det at «Tre av fire rektorer oppgir at de ikke opplever den balansen de ønsker i forholdet mellom de administrative og de pedagogiske lederoppgavene».) Man spør seg hvorfor det ikke står noe i meldingen om lærertrivsel; derimot side opp og side ned om elevenes. Gjengangerordet i lærerskildringene er et annet: «For at en lærer skal kunne undervise med høy motivasjon og god kvalitet, er det vesentlig å legge til rette for et system som fremmer kontinuerlig kompetanseutvikling, og som er robust og endringsvillig.» [Mine uth.]

Inkonsekvens: «Elever i Norge trives generelt godt i ungdomsskolen». Dette er meldingens første setning. Noen sider senere blir det fastslått at «Nesten en av tre tiendeklassinger svarer at de ikke liker skolearbeidet særlig godt eller ikke liker skolearbeidet i det hele tatt». På side 102 får vi vite at «rundt halvparten» av femtenåringer blir stresset av skolearbeid, og på side 105 at 25 prosent kjeder seg på skolen. Hvordan får man slike opplysninger til å stemme med innledningen om god trivsel? Er det all den sosiale hyggen man har for øye, nærmere bestemt den innskutte opplysningen at norske ungdommer «er blant de beste i verden i demokratiforståelse»?

Jeg oppfatter Nummer 22 som et prateri. Meldingen er en demonstrasjon av offentlig makt og avmakt slik den fremstår i ingenprosaen. Den som ønsker fornyelse, må bekjempe sjangeren. I stedet for at ordene skal slå hverandre i hjel i massedokumenter og kvasisamtaler som ingen følger får, må det komme en ordning der de ansvarlige skoleres. De må avvennes fra å slå om seg med nyord og reservasjoner som en annen doktorgradsstipendiat. Noen med makt må bannlyse løsningen med å nedsette enda et frustrert og frustrerende utvalg straks middelmådige statsråder eller ekspedisjonssjefer prøver å få andre til å ta bladet fra munnen fordi de ikke våger selv. Vi ser det jo når masken brister. Ett åpenbart feilgrep, ja bare en forsnakkelse, er mer verdt som aktuell samfunnslitteratur enn ti konsekvensutredninger.

Fremfor alt må vi få en statsråd med personlig klasseromserfaring som voksen, en statsråd som i tillegg er klok nok til å ta fatt på fundamentale problemstillinger. Hvis ikke kan vi ende opp som i Hans E. Kincks novelle Denne krakkjen (1897). Den handler om en familie der flere generasjoner er samlet i ei lita bu av et hus. Der liker de seg, de sitter innendørs og glaner ut for å se om det kanskje kommer noen. Selv vil de helst ikke ut. Men det står en krakk ute på tunet, og den skulle de gjerne hatt under tak. Den revner under bygene, men det er sånt tiltak å få den i hus. I stedet prater og prater de om denne krakken som det burde gjøres noe med. Jobben blir så å si gjort, ja, har de ikke nesten krakken under baken alt? Sier de! Det skjer slett ingenting. Men de tror at det skjer noe; de prater seg tiltaksvillige bort fra det enkle faktum at dørstokkmila er den lengste.

Det hjelper ikke med gode forfattervilkår, stort mangfold av kvalitetslitteratur på norsk, hardtarbeidende forlag og et godt utbygd bokhandlernett hvis man ikke har den største oppmerksomheten rettet mot dem man egentlig er til for – leserne. Og leserne er egentlig ikke så veldig kravstore. Det de ønsker, er at den utgitte litteraturen er så tilgjengelig som mulig i alle typer formater og kanaler, og til en pris som oppleves som anstendig sammenlignet med andre typer kulturprodukter.

Nylig kjøpte to av mine venner lesebrett. De er litt over middels interessert i ny teknologi og middels interessert i litteratur. De er begge rundt 40 år. Yngvar endte opp med å kjøpe en type tablet-PC, som er et lesebrett og en PC i en og samme innretning. Øystein kjøpte et Kindle-lesebrett, vel vitende om at han da kun hadde tilgang til å kjøpe e-bøker via amazon.com.
Yngvar ga norske e-bøker en sjanse, lastet ned Bokskya-appen og gikk inn på en av nettbokhandlene, hvor han fant ca. 1500 norske e-boktitler. Han fant ikke én bok han hadde lyst til å lese. Etterpå lastet han ned Amazons Kindle-app, og har siden ikke vært innom Bokskya. Alt han leser og kjøper av e-bøker – ja bøker overhodet – kommer nå fra Kindle, hvor utvalget er rundt en million titler. Øystein ga ikke Bokskya en sjansje i det hele tatt siden han valgte Kindle med en gang. Han trenger ikke angre.

Yngvar og Øystein er ikke alene om slike erfaringer. Hver dag tas denne typen valg av flere og flere norske lesere, og de norske løsningene for e-bøker er dømt til å tape 95 prosent av gangene. Det underlige er at bransjen med åpne øyne ser på denne utviklingen uten å gjøre noe med den. Hvorfor er det ikke minimum 50.000 eller 100.000 titler tilgjengelig i Bokskya? Hvorfor tror bransjen at den har så god tid? Er man fornøyd med å ha etablert en infrastruktur for e-bøker (en dårlig sådan) uten innhold?

Kortsiktig
Norsk bokbransje benytter i skrivende stund en strategi som på kort sikt gir penger i kassa, men som på lang sikt truer hele den norske bokøkonomien. Denne strategien har høyst sannsynlig med strukturforholdene i norsk bokbransje å gjøre. De tre største forlagshusene eier tre store bokhandelkjeder, og har de siste årene brukt svært mye penger på å investere i bokhandelleddet. Nå skal de ha avkastning. Da blir det viktig å ikke gjøre det for attraktivt med e-bøker på kort sikt, men heller lokke kundene til de fysiske bokhandlene. I tillegg er bransjen engstelig for å miste privilegier som faste bokpriser og momsfritak, ordninger som i utgangspunktet er tuftet på en fysisk infrastruktur for bøker. At e-bøker ikke har momsfritak, viser dessverre at bransjen har grunn til å være bekymret, og bidrar til å holde hovedfokuset på fysisk bokdistribusjon heller enn digital.
Det bransjen ikke har tatt godt nok høyde for i denne fysiske bokstrategien, er faren for stor handelslekkasje til utenlandske e-bokhandler som amerikanske Kindle og svenske AdLibris, for å nevne to. Tanken om at Norge er en liten, skjermet språkøy der det norske språket limer leserne til det norske bokmarkedet, er ikke lenger berettiget. Flere og flere oppdager nå hvor enkelt det er å lese bøker på andre lands språk. De fleste lesende nordmenn forstår engelsk, svensk og dansk godt, og e-bøker på alle disse språkene er dermed store trusler mot norsk litteratur. Alle disse markedene har i tillegg frie bokpriser, noe som betyr lave priser på attraktive titler. Når prisen på bestselgende engelske e-bøker er 9,99 dollar, eller knappe 50 kroner med dagens lave dollarkurs, forstår man hvilken vei det bærer. Når det i tillegg ikke finnes et godt norsk alternativ for e-bøker, ligger veien åpen for en svært omfattende lekkasje. For norsk litteratur kan konsekvensene bli skjebnesvangre.

Økt konkurranse
Det er ikke noe nytt at en del lesere velger å lese bøker på andre språk enn norsk. Det kan være fordi boken ikke er oversatt, fordi oversettelsen ikke er ferdig eller fordi den engelske utgaven er billigere enn den norske. Men denne lekkasjen har hittil ikke vært stor. I en fysisk bokvirkelighet tar det tid og krefter å finne fram til den boken man ønsker å lese, og tilgjengeligheten til norsk litteratur har vært langt større enn til utenlandsk. I dagens e-bokverden er dette forholdet snudd på hodet, og dermed oppdager flere og flere lesere den engelske litteraturen – på bekostning av den norske. Det som #verre* er: De oppdager at de liker å lese litteratur på engelsk og finner svært mye høy kvalitet der til en relativt rimelig pris. Spørsmålet som melder seg for leserne, er: Hva skal jeg nå med den norske litteraturen?
Dersom bransjens lave e-boktempo holder fram, er både det norske språket og den norske litteraturen truet. I hvilken grad tar de tre største forlagene denne erkjennelsen inn over seg?

En annen konsekvens av at alle mulige medieuttrykk er tilgjengelige gjennom den samme digitale skjermen, er at litteraturen får økt konkurranse fra film, musikk og spill.
På min iPad kan jeg se gratis film, helt lovlig, gjennom filmapplikasjonen Voddler, som tilbyr et stort utvalg film. Mot å se 30 sekunder reklame først, får jeg filmopplevelsen gratis. Skal jeg lytte til musikk, starter jeg applikasjonen Wimp, som jeg betaler 100 kroner i måneden for. Da har jeg ubegrenset tilgang til stort sett all den musikken jeg ønsker å lytte til. Når litteratur, film og musikk på denne måten konkurrerer innenfor det samme skjermuniverset, er det ikke gitt at litteraturen stikker av med seieren. Den norske e-litteraturen er ikke engang med i konkurransen, siden det verken finnes et interessant utvalg eller abonnements- eller prismodeller som evner å konkurrere med de andre nevnte tjenestene.

Skyver teknologien foran seg
Bransjefolk skylder gjerne på dårlig utbredelse av lesebrett når de forsvarer den labre satsingen på e-bøker. Så lenge teknologien ikke er blitt allemannseie, eller har nådd en kritisk masse, er det både ressurskrevende og lite lønnsomt å satse stort. Argumentet er feilslått av to grunner. For det første fordi teknologien i stor grad er utbredt, ikke minst gjennom smarttelefoner som snart alle har. Enhver skjerm, uansett størrelse, er et potensielt lesebrett — selv bruker jeg ofte mobiltelefonen til å lese e-bøker gjennom Kindle-appen. For det andre bidrar den defensive holdningen til e-bøker fra bransjens side at utbredelsen av lesebrett går saktere enn den ellers kunne gjort. Hadde tilbudet av e-bøker vært omfattende og de teknologiske løsningene lettvinte, er dette noe folk hadde begynt å snakke om, og ingen markedsføring er bedre enn den som kommer nedenfra, gjennom jungeltelegrafen.

Veien videre
Det er nå ganske nøyaktig seks måneder siden Bokskya ble lansert og norske nettbokhandler begynte å selge e-bøker. Når jeg går inn på de ulike nettbokhandlene, er det nøyaktig de samme e-boktilbudene som frontes i dag som for et halvt år siden. Hvilken salgsstrategi er nå dette? Hvor mange kunder ville det vært i fysiske bokhandler med en slik tenkning? Strategien må vitterlig handle om å bevege seg så langsomt som overhodet mulig i e-bokterrenget, med den konsekvens at for hver dag som går, beveger flere og flere bokkroner seg fra norske lesere til utenlandske aktører. Strategien framover for bransjen bør være relativt enkel: prioritere kundens og lesernes behov framfor egne. Det betyr et stort mangfold av e-bøker, attraktive tilbud, abonnementspakker som får lesere til å få lyst til å handle, vilje til priseksperimentering og brukergrensesnitt som gjør det like enkelt å handle e-bøker i Norge som hos Amazon. Dette er ikke veldig vanskelig å få til hvis viljen og evnen til å tenke langsiktig er til stede. Jeg ser ingen slik vilje i den norske bokbransjen i dag. Bransjen går en lang dags ferd mot natt, og når den våkner dagen etter, og kanskje innser at noe må gjøres, har den ingenting å våkne opp til. Vi har gjort engelskmenn og svensker av oss alle sammen – i hvert fall litterært sett.

(Denne teksten står også på lederplass i Prosa nr. 4 / 2011 som kom ut 10. oktober.)

Vi fagbokforfattere skriver og skriver. I 2010 ble det publisert 912 fagbøker og lærebøker på norsk, og gjennomsnittet de siste ti årene er 1044 (2). Vi skriver imidlertid minimalt om hvordan alle disse bøkene blir til. I motsetning til det som er tilfellet for skjønnlitteraturen, finnes det heller ikke biografer som tar seg av denne jobben. Jeg kjenner bare noen få beskrivelser av selve skriveprosessen for fagbøker (3). Disse dreier seg dessuten om sakprosa i vid forstand og handler mer om tekstutformingen enn om alternative måter å organisere skrivingen på.

Mitt inntrykk er at fagbøker vanligvis skrives innimellom mange andre oppgaver. Skrivingen foregår dermed på deltid, over et lengre tidsrom og med mange start- og stoppunkter. Tilbakemeldinger fra forlagskonsulenten kommer dessuten oftest som innspill til en ferdigskrevet førsteversjon. Skrivingen er altså verken intens, kompakt eller i tett dialog med andre. Jeg vil kalle dette den klassiske modellen for en skriveprosess (4). Selv har jeg brukt denne flere ganger.

Nylig publiserte jeg en fagbok som ble skrevet på en helt annen måte. Denne prosessen vil jeg kalle konsentrasjonsmodellen. Den kjennetegnes for det første av at prosessen er intens: Når skrivingen foregår, legges mest mulig annet til side. Konsulenten er involvert nesten kontinuerlig i skrivingen av førsteutkastet, men ikke senere. Da kommer innspillene fra andre. Skriveprosessen er dessuten kompakt: Den skjer innenfor et begrenset tidsrom og er ikke oppstykket.

I konsentrasjonsmodellen er derfor produksjonen av manus ikke bare mer intens når skrivingen foregår. Den har også kortere kalendertid enn i den klassiske modellen. Temaet i mitt prosjekt gjaldt et nytt og uetablert fagområde, og jeg var eneforfatter. Disse to særtrekkene tror jeg gjør konsentrasjonsmodellen ekstra godt egnet sammenlignet med den klassiske. Nøkkelordene for mitt prosjekt var derfor intenst, kompakt, upløyd mark og eneforfatter.

Målgruppen var masterstudenter samt praktikere fra næringsliv og offentlig forvaltning. Bokas tema er hva eierne, styret og ledelsen betyr for en bedrifts evne til å skape økonomiske verdier. Fagområdet heter eierstyring og gjelder bl.a. effekter av aktivt eierskap, konflikter mellom eiere, kjønnskvoterte styrerom, opsjonslønn for ledelsen, eierskifter gjennom oppkjøp, eierutøvelse av pensjonsfond, særtrekk ved familieeierskap og bedrifters samfunnsansvar (5).

I det følgende skal jeg redegjøre for hvordan konsentrasjonsmodellen ble brukt ved henholdsvis forarbeidet, første versjon og ved omskrivingen. Avslutningsvis kommer noen tanker om bevisste valg av skriveprosess.

Forarbeidet: Upløyd mark
Ideen til prosjektet kom uventet og uten planlegging en dag i fjellet i september 2007. Vel framme i selvbetjeningshytta fylte jeg innsidene av tre betalingskonvolutter med stikkord, som ble renskrevet ved hjemkomst. Deretter gikk det to år uten mer konkretisering før jeg bestemte meg for å satse på prosjektet. I september 2009 skrev jeg derfor en detaljert disposisjon på 30 sider. Denne ble revidert flere ganger i løpet av den måneden, og han som skulle bli min fagfelle (dvs. noe mye mer enn en forlagskonsulent) i skrivefasen, kommenterte disposisjonen i detalj (6). Det samme gjorde forlagsredaktøren, som deretter fulgte meg tett og konstruktivt hele veien (7).

Disposisjonen utgjorde grunnlaget for søknad om forfatterstipend fra NFF, som ble innvilget tidlig i 2010. Min erfaring med eierstyringsfaget var å ha undervist deler av det to ganger på masternivå, holdt noen populærforedrag samt forsket på det noen år med norske data.

Boka var usedvanlig krevende å disponere. Det skyldtes at fagområdet er nytt og ubefestet. Det manglet derfor fagbøker både hjemme og ute som dekket feltet på en helhetlig måte. Særlig gjaldt dette det finansperspektivet som min bok skulle ha. Det lå altså ikke noen tydelig sti der som andre hadde gått opp, slik det hadde vært i tidligere fagbokprosjekter.

Det vanskeligste i forarbeidsfasen var å organisere stoffet i kapitler og gi disse dekkende navn. Da denne grunnmuren kom på plass, var det en enklere jobb å strukturere det enkelte kapittel. Innenfor hvert kapittel var detaljeringsgraden såpass stor at disposisjonen spesifiserte hovedpoengene i hvert eksempel, figur, tabell og utklippsboks.

Ifølge disposisjonen skulle hvert kapittel kjennetegnes av sentral teori, norsk empiri samt av praktiske eksempler fra private og offentlige bedrifter. Boka skulle skrives for masterstudenter med kunnskaper på bachelornivå i økonomi og for faglig interesserte praktikere. Disse praktikerne ble målgruppe fordi jeg trodde at hvis ikke boka greide å formidle stoffet til dem, ville den heller ikke fenge studenter. Studentene skulle motiveres nettopp av den korte veien fra teori til jordnær anvendelse.

Boka skulle ha ti kapitler, og målet var et volum på 250 sider. Det ville opplagt bli krevende å holde et så lavt sidetall på et bredt emne med såpass stor dybde. Selv om dobbelt sidevolum ville vært både enklere og raskere å skrive, ville trolig kvaliteten bli dårligere. Tidligere skrivepraksis tilsa at jo mer jeg arbeider med teksten, desto kortere og tydeligere blir den. Dette er ingen original innsikt, men den sitter i alle fall bedre når erfaringen er både selvopplevd og gjentatt.

Den andre komponenten i læreverket skulle være en nettside. Hovedideen var å plassere det mer tidløse stoffet i boka, mens det mer dagsaktuelle og raskt forgjengelige skulle legges på en nettside som lett kunne oppdateres (8). De to komponentene skulle dessuten være integrert og stadig peke mot hverandre. Eksempelvis skulle bokteksten vise til spesielle eksempler på nettsiden. Nettsiden skulle organiseres etter samme kapittelstruktur som boka. På nettsiden skulle det også være lett gjenkjennbare visuelle elementer fra boka, eksempelvis en sentral figur eller en utklippsboks.

Hvis denne integreringen mellom bok og nettside skulle lykkes, måtte innholdet på nettsiden spesifiseres fortløpende mens boka ble skrevet – altså en synkron prosess. Ambisjonen om tett integrasjon ville ikke kunne realiseres hvis boka skulle skrives først og nettsiden etterpå, altså sekvensielt. Men det siste alternativet var fristende, siden det ville innebære færre baller i lufta samtidig. Konsentrasjonsmodellen gjorde det imidlertid lettere å motstå denne fristelsen og heller velge den synkrone prosessen.

Første versjon: Døgnet rundt
Disposisjonen tilsa at en god leseropplevelse først ville oppstå hvis boka kunne vise leseren tydelig, og gang på gang, hvordan de faglige bitene i teksten henger sammen. Ønsket om å stadig få fram helhet og sammenheng ville dessuten ikke bare gjelde innen det enkelte kapittel, men enda mer kapitlene imellom. Det var altså et komplisert puslespill som skulle legges, og det ville være nødvendig å gå mye fram og tilbake i manus for å skrive om.

Behovet for å kunne ha hele disposisjonen og etter hvert nærmest hele bokteksten i hodet på en gang føltes derfor mye mer påtrengende nå enn i tidligere prosjekter. Dessuten skulle jeg jobbe uten medforfatter og med mye upløyd mark, også hva gjelder språk. Eksempelvis fantes ikke norske ord for sentrale begreper fra den engelske litteraturen.

Dette tilsa at den klassiske modellen jeg hadde erfaring med, ikke ville fungere. Dermed var veien kort til konsentrasjonsmodellen. Den ble virkeliggjort ved å leie en leilighet utenlands i tre måneder (9). I løpet av denne tiden gjorde jeg ikke annet enn å skrive, sove, spise og trene. Dette valget av skriveomgivelser var det ene viktige bidraget til å skape intensitet og konsentrasjon. Jeg ville ha prøvd å isolere meg på lignende måte også uten NFF-stipend. Det rause bidraget til å dekke merkostnader gjorde likevel beslutningen lettere.

Det andre og like viktige bidraget til å virkeliggjøre konsentrasjonsmodellen kom fra min fagfelle. Her skjedde samarbeidet på en helt annen måte enn hva som trolig er vanlig. Særtrekket var tilbakemelding kapittel for kapittel i stedet for samlet respons når første versjon av hele manus var ferdigskrevet. Dertil var tilbakemeldingen særdeles spesifikk.

Helt konkret skjedde følgende: Da første versjon av et kapittel var skrevet, sendte jeg det elektronisk til fagfellen og tok fri påfølgende dag. Ved fridagens slutt kom filen tilbake fra fagfellen; typisk med 150 kommentarer elektronisk om både store linjer, små detaljer, substans og presentasjonsform (10). Deretter skrev jeg umiddelbart en ny versjon av kapitlet. Opprinnelig og omskrevet første versjon hadde aldri større tidsforskjell enn en halv uke. Da omskrivingen var fullført, fortsatte ferden til neste kapittel, hvor samme prosess gjentok seg. Slik holdt vi på i tre måneder. Ca 700 av totalt 1000 timers samlet arbeidsinnsats på boka la jeg ned i denne fasen. Fagfellen brukte omtrent 100 timer.

Jeg tror konsentrasjonsmodellen skapte et mye bedre førsteutkast enn hva den klassiske modellen ville ha gjort. Dessuten var skrivegleden underveis uvanlig stor. For det første hadde jeg en følelse av mestring ved å kunne ha mange biter av teksten i hodet, samtidig og uavbrutt, helt til første versjon var på plass i god forfatning. For det andre var de kontinuerlige tilbakemeldingene spesielt viktige, siden det i utgangspunktet var såpass uklart for meg hvordan boka skulle skrives. Den tette dialogen med fagfellen reduserte mye av min uro for utfallet og ga tilsvarende trygghet og selvtillit underveis. Prosessen ble også effektiv fordi dårlig språk ble luket ut første gang det oppsto, i stedet for å bli gjentatt i kapittel etter kapittel.

Omskriving: Energi fra nye kilder
Vel tilbake etter de tre månedene skrev jeg det tiende og siste kapitlet, tok en samlet gjennomgang av hele manus og sendte så en papirkopi til atten personer midt i juli 2010. De ble spurt om å gi tilbakemelding innen to måneder på den måten som passet dem best (kommentere direkte i manus, skrive notat eller e-postmelding, ringe eller ta et møte).

Ti personer leste og kommenterte hele manus, mens de åtte resterende leste deler. Av de ti som leste alt, var fire fra akademia, hvorav en fra mitt eget fag (finansiell økonomi) og tre fra andre fag (beslutningsanalyse, juss og statsvitenskap). Tverrfagligheten i denne gruppen var viktig, siden boka trekker på flere fagområder (særlig selskapsjuss). Sentrale problemstillinger i boka finnes dessuten i lignende utgaver innenfor andre fag (spesielt statsvitenskap). Siden fagfellen kom fra mitt eget fag, var det ekstra verdifullt å få innspill fra fagområder som han og jeg begge var amatører i.

De seks andre var praktikere som gjennomgående hadde bred erfaring i daglig bruk av bokas fagområde. Jeg hadde ikke regnet med at de ville ta seg mye tid til å lese manus. Overraskelsen ble derfor stor over hvor mange relevante og gjennomtenkte kommentarer de ga. Samtidig var dette en test på om boka ville lykkes med ambisjonen om å gjøre stoffet interessant for praktikere.

Denne kommentarrunden ga energi og inspirasjon til å skrive endelig versjon. Det tok 250 timer fordelt over tre måneder å lage denne, og prosessen fulgte den klassiske modellen. Nå var det da heller ikke behov for en konsentrasjonsmodell. Tilbakemeldingene tilsa at hovedstrukturen skulle ligge fast, og at omskrivingen ville dreie seg om hundrevis av endringer innenfor den etablerte rammen. Da fungerte den klassiske modellen godt fordi det var lett å jobbe alene, på isolerte biter om gangen og med gjentatte avbrytelser fra konkurrerende aktivitet.

Det tok til sammen ni måneder (mars-desember 2010) og tusen arbeidstimer fra skrivingen av manus startet til forlaget fikk endelige versjon. Boka har 262 sider, så dette innebærer ca fire timers forfatterarbeid per ferdig bokside.

Konsentrasjonsmodellen fungerte godt for mitt prosjekt. Den ga dessuten en flyt og arbeidsglede underveis som jeg sjelden har opplevd før. Boka ble lansert 8. mars 2011 med innlegg fra bl.a. to av de mest aktive leserne. Det var et godt tegn på praktisk relevans at Aftenposten dagen etter brukte tre sider på ett av kapitlene. Hva studentene mener vil vise seg etter hvert.

Valg av skriveprosess: Større bevissthet om alternativene
Litteratur om alternative måter å organisere fagbokskriving på ser ut til å være en mangelvare. Min første erfaring med den klassiske modellen skjedde derfor helt ubevisst, ikke etter et valg mellom ulike måter å legge opp skrivearbeidet på. Jeg hadde ingen klar forestilling om hva slags skriveprosess jeg gikk inn i, og ingen andre sa noe om hva alternativene kunne være. Det skjedde heller ingen refleksjon over dette fra min side da bokprosjektet var ferdig eller da det neste startet. Denne erfaringen er neppe spesiell.

Heller ikke konsentrasjonsmodellen ble valgt fra en meny som jeg visste om. Erfaringer med den klassiske modellen og særtrekk ved det planlagte skriveprosjektet tilsa imidlertid at det denne gangen trengtes et annerledes opplegg for skrivingen. I ettertid ser jeg at den intense og kompakte prosessen har gjort min faglitterære verktøykasse mer innholdsrik fordi jeg nå har prøvd to helt ulike arbeidsmåter.

Dette betyr ikke at konsentrasjonsmodellen alltid er bedre enn den klassiske. Ulike fagbokprosjekter stiller ulike krav til hvordan skriveprosessen bør organiseres. Derfor er første oppgave rett og slett å bli klar over at det finnes alternative måter å legge opp skrivingen på. Deretter gjelder det å velge den måten som vil bidra mest til et godt resultat, gitt det prosjektet som skal gjennomføres.

Styrken ved konsentrasjonsmodellen sier samtidig mye om dens svakheter. Intens og kompakt skriveprosess gjør at teksten kan lide fordi høyt tempo reduserer muligheten til å la stoffet modne underveis. Dette problemet er større desto mindre gjennomarbeidet disposisjonen er. Altså: Jo mindre du vet om hvor du vil når skrivingen starter, desto dårligere er konsentrasjonsmodellen. Da kan den klassiske modellen fungere godt nettopp som en modningsprosess for en uavklart manusidé.

Uavhengig av forberedelse er konsentrasjonsmodellen risikabel for førstegangsforfattere og særlig for den som er eneforfatter og i tillegg uten fagfelle. Selv erfarne forfattere som skriver sammen vil trolig mislike prosessen hvis ikke fagfelle eller medforfattere har samme lyst og mulighet til intens og konsentrert innsats. Altså: Har du ikke samarbeidspartnere som er like innstilt på konsentrasjonsmodellen som du selv er, så velg den klassiske modellen. Likevel tror jeg mange fagbokforfattere ville ha arbeidet mer effektivt og med større glede hvis vi i det minste ga en sjanse til den intense og kompakte skriveprosessen.

Noter:

1) Tore Abrahamsen, Jo Bech-Karlsen, Inger Bøhren, Eliann Egaas, Knut Ebeltoft, Per Ivar Gjærum, Kjell M. Gjævenes, Maria Isaksson og Rune Sørensen har gitt verdifulle kommentarer til tidligere versjoner av denne teksten.

2) Kilde: Den norske bokdatabasen (www.bokdatabasen.no). I undergruppen lærebøker for høyere utdanning var tallene hhv. 505 og 585 bøker.

3) Merete Morken Andersen, “Skriveboka”, Aschehoug, 2010. Jo Bech-Karlsen, “Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere”, Universitetsforlaget, 2003. Nils Christie, “Små ord for store spørsmål”, Universitetsforlaget, 2009. Anders Johansen, “Samtalens tynne tråd – Skriveerfaringer”, Spartacus, 2003. Anders Johansen, “Skriv! Håndverk i sakprosa”, Spartacus, 2009.

4) Et godt eksempel på skriving etter klassisk modell finnes hos Sigrid Bø Grønstøl, “Javn skrivepust. Om kunsten å halda på lenge”, Prosa 2, 2010, 50-55.

5) Øyvind Bøhren, “Eierne, styret og ledelsen: Corporate governance i Norge”, Fagbokforlaget, 2011.

6) Per Ivar Gjærum ved Norges Handelshøyskole tilbød seg å være min fagfelle. Da han sa ja til å kommentere manus etter å ha gitt innspill til disposisjonen, visste han nok lite om hvor mye arbeid dette ville innebære. Hadde han ikke hatt sabbatsår, ville det neppe gått. Uansett er det utenkelig at en forlagskonsulent kunne ha lagt inn arbeid like intenst og kompakt. Vårt tekstsamarbeid hadde pågått i mange år etter at vi første gang skrev en lærebok sammen i 1983. Den boka er senere blitt revidert flere ganger; senest så radikalt at den fikk ny tittel og nytt forlag: Prosjektanalyse. Investering og finansiering, Fagbokforlaget, 2009.

7) Knut Ebeltoft i Fagbokforlaget.

8) www.fagbokforlaget.no/esl

9) Jeg fant fort et passende sted gjennom www.sabbaticalhomes.com. De aller fleste utleierne på dette nettstedet skal leie ut sitt hjem i perioder fra en uke til ett år. Denne utleiertypen gjør det spesielt enkelt for leietaker å etablere seg, siden utleieobjektene har all nødvendig infrastruktur. Nettstedet dekker hele verden, og det er ingen megler involvert.

10) Seks timers tidsforskjell mellom oss ga dessuten en effektivitetsgevinst ved at jeg kunne sove mens fagfellen leste manus og skrev sine kommentarer.

En gang i fjern fortid var lærebokforfatteren en person av rang og med autoritet. Læreboken var et verk det sto respekt av, som den typen skrevet av Knud Olai Brekke i engelsk, Ole Johannesen i matte eller Ivar Refsdals skoleatlas. Henrik Wergeland og Nordahl Rolfsen var begge stolte forfattere av lesebøker brukt av flere generasjoner skolebarn. I dag utvikles læremidler i rasende tempo for å holde tritt med en evig løpende teknologisk utvikling. Samtidig er Kunnskapsløftets læreplan åpen, og gir få retningslinjer til forlag som jobber med utvikling av læremidler. Er storhetstiden till læreboken forbi? Har teknologien, kan hende i samspill med reformivrige politikere, tatt livet av teksten?

Deltagere i samtalen: Tom Skovdahl, forlagssjef for Samlaget Utdanning. Tidligere leder av Læremiddelutvalget i Norsk Forleggerforening. Var lærer på 80-tallet. Tror på utviklingen av digitale læremidler i samspill med bøker. Synes Kunnskapsløftet gjør det spennende å være utdanningsforlegger.

Yngve Nordkvelle, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer. Har særlig forsket på hvordan norske læremidler presenterer verden der ute for elevene her hjemme. Savner fordums mer radikale bøker og tror skolen i dag surrer bort mye tid på digitale læremidler. Var også lærer på 80-tallet, men fristes ikke av dagens lærerrolle.

Forlagssjef i Samlaget, Tom Skovdahl (t.v.), og professor i pedagogikk, Yngve Nordkvelle, lurer begge på hvor lærerne blir av i debatten rundt bruk av analoge og digitale læremidler i skolen. (Foto: Tomas Moss / icu.no)

PROSA : Skolereformen Kunnskapsløftet fra 2006 har som overordnet mål at grunnleggende ferdigheter som skriving, lesing, regning og digital kompetanse skal i fokus. Reformen er mer åpen enn tidligere reformer fra 1994 og 1997 med hensyn til å spesifisere hva læremidlene faktisk skal lære bort. Hva betyr dette for et utdanningsforlag som Samlaget?

Skovdahl: Det er sant at tidligere reformer ga oss en mye strengere struktur. De var i større grad knyttet opp mot mer spesifikke læreplaner vi måtte følge. Et av resultatene var at læremidlene fra de ulike forlagskonkurrentene ble mye mer like enn i dag. Kunnskapsløftet gjorde alt mer åpent. Nå vet vi knapt hvilket klassetrinn boken skal inn i, og vi må foreta egne valg når det gjelder stoff, metode og oppgaver. Vi har mye større frihet, og på den måten er det mer spennende å være utdanningsforlegger enn før. Vi må være markedsorienterte og tenke på hva lærerne vil ha, fremfor bare få levert en kanon.

Nordkvelle: Kunnskapsløftets kompetansemål gir helt riktig et større handlingsrom, men utnytter vi dette? Jeg kan ikke si jeg ser en betydelig endring i de nyeste bøkene. Nå snakker jeg særlig om samfunnsfag, som er mitt felt. Lærebøker er på mange måter et slagskip som er bygget over mange år, og hvor mye endrer man egentlig en salgssuksess? Til Samlaget vil jeg si: Dere var jo så radikale på 80-tallet. Bøkene fra Samlaget fremsto som mer poengterte, saftigere og hadde mer direkte tale enn bøker fra andre forlag. På tross av at bøkene den gang hadde mer spesifikke retningslinjer å forholde seg til, synes jeg faktisk samfunnsfagbøkene før var mer avanserte enn dagens.

Skovdahl: Det var nok sånn på 80-tallet at en og annen forfatter fikk slippe til og være eksperimentell. Det ble laget noen virkelig spennende bøker den gang. Jeg husker for eksempel en strålende bok fra Aschehoug i O-fag. Den var formet som en reise, veldig leken, i et fortellende språk. Media var i tillegg interesserte i den, men den solgte nesten ingenting. Veldig synd.

Nordkvelle: For min del er jeg ikke begeistret for Kunnskapsløftet. For det første er jeg litt betuttet over ordvalget. Hvorfor ordet «kunnskap»? Er det virkelig et godt navn i en komplisert verden? Hvorfor ikke heller ansvarsløftet eller kjærlighetsløftet? Man tror man skal forstå verden bare via kunnskap. Det er trist at SV nå styrer hele butikken på dette feltet, men så gjør de ingenting med akkurat det. I tillegg er Kunnskapsløftet tvetydig. Det åpner i den ene enden, men samtidig må vi være oppmerksomme på at det kontrollerer i den andre, med for eksempel de mange nasjonale prøver. Dette er en del av diagnosesyken vårt samfunn lider av i dag, der hver enkelt elev skal presses inn i en ferdig oppsatt matrise. På den måten dobbeltkommuniserer Kunnskapsløftet med oss.

Prosa: Hvordan er utviklingen i andre land vi liker å sammenligne oss med, når det gjelder åpne eller lukkede læreplaner?

Nordkvelle: Hvis vi ser Vest-Europa under ett, så går det i bølger mellom åpne og spesifikke læreplaner. I begynnelsen av 90-tallet, da Gudmund Hernes lukket læreplanene i Norge, åpnet finnene sine.

Skovdahl: Det er interessant hvordan politikerne påvirker dette. Ikke før har vi fått Kunnskapsløftet med vekt på lokale læreplaner, så hører jeg at Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet, som er leder av utdanningskomiteen på Stortinget, etterlyser mer sentralisert styring av innholdet i læreplanverket.

Nordkvelle: På mange måter minner dette om kompisen min som sluttet å røyke og gikk opp 20 kilo. Da begynte han å røyke igjen for å bli kvitt overvekta. Nå er han en 20 kilo tyngre røyker.

Skovdahl: Så lenge læreplanene er såpass åpne, og det meste er lov, bruker man ofte den spesifikke læreplanen fra forrige periode og bare fortsetter som før. Min hypotese er at når skolene lager lokale læreplaner, så bruker de ofte struktur og innhold i konkrete læreverk som utgangspunkt.

Nordkvelle: Det er sant, og ingen kjenner læreplanene så godt som forlagene! Det kan lærerne være helt trygge på, lærebøkene gir en helt troverdig fortolkning. Men hvordan forholder dere dere til læreplanmålene? For eksempel er et av målene i samfunnsfag at elevene skal bli bevisst hvordan man kan påvirke fellesskapet og sin egen livssituasjon. Men jeg synes det er lite kritisk tenkning i bøkene. Det er mye analyse og drøfting, men ingenting som lærer ungene hvordan de selv kan gripe fatt i samfunnsproblemene. Hvordan bli aktivist for eksempel? Jeg tenker særlig på at dette er et ansvar for dere i Samlaget, som mer enn et forlag er en kulturinstitusjon som favner det rurale Norge og den folkelige rørsla. Samlaget betyr et alternativ.

Prosa: Er dere i forlagsbransjen for redde for å støte noen og ta unødige sjanser?

Skovdahl: Klarer vi å lage noe det virkelig spruter av, er det bra. Men, prosessen frem mot en bok involverer mange. Vi forholder oss til en forfatter som har en idé, og som ofte kjenner både elever og lærere godt. Så tester vi boken ut hos fagkonsulenter, pedagogiske konsulenter, og i skolehverdagen. Resultatet av dette blir vårt uttrykk. Hvorvidt vi oppnår dette du krever, det vet jeg ikke. Hvis du synes vi burde hatt bøker som gikk enda lenger med hensyn til viktige samfunnsspørsmål, er det synd det ikke er mer offentlig debatt rundt det. Så lenge ikke lærerne etterspør det, fortsetter vi å lage det de vil ha.

Prosa: Hvem bestemmer til slutt hvordan den endelige boken ser ut og hva den inneholder?

Skovdahl: Forfattere og forlag bestemmer i Norge. Offentlige godkjenningsordninger forsvant for 10 år siden. Det er skolenes og lærernes rolle å være kritiske og skeptiske hvis vi ikke dekker læreplanen godt nok. Lærerne kan godt være mer aktive, hvor er de i debatten?

Prosa: Vi forsøkte å få noen til å stille i debatten her, men tross mange forespørsler var det ingen som ønsket å stille.

Nordkvelle: Lærere tør jo ikke snakke! De er kommunalt ansatte, og mye har skjedd når det gjelder hvem som kan snakke og hva som er lov å si. Dette er et nytt regime som er ganske skammelig. På den annen side er media vanskelig å forholde seg til, jeg skjønner at mange er redde for å bli misforstått.

Prosa: Kritikere av moderne lærebøker, som for eksempel tidligere lektor Egil Børre Johnsen i pamfletten Hvem skal hjelpe fremtiden?, mener at enkelte bøker sprenges av stimuli og informasjon, med sider stappfulle av illustrasjoner, spalter, tabeller, foto, oppgaver, faksimiler og hjelperåd. Går forlagene for langt i iveren etter å tilfredsstille elever som er vant til heftige informasjonsbilder?

Skovdahl: Bilder og alle slike ting er de siste årene blitt mye billigere og enklere å lage, her har vi helt andre muligheter enn før. Det er mulig dette i enkelte tilfeller har sklidd ut i overforbruk av visuelle virkemidler. Men jeg tror på en naturlig utvikling hvor dette vil justere seg og hvor forholdet mellom bilde og tekst vil bli mer balansert.

Prosa: Det er ikke sånn at man er blitt altfor redd for å kjede elevene?

Nordkvelle: Jo, det er det man har. Lærebøkene følger formspråkene man ser alle andre steder. Som at TV-bilder ikke bare er bilder lenger, men har undertekst som strømmer forbi samtidig. Jeg lurer av og til på om forlagene leser forskning på dette området før de overlesser sider med bilder, når man legger tekst oppå et bilde som i seg selv forteller en egen historie. Det er en hype – det er too much.

Skovdahl: Det finnes mye nydelig design, og det er ikke sånn at vi slenger på et bilde for underholdningens skyld. Det er viktig at både tekst og bilde har kvalitet. Vi er først og fremst kunnskapsformidlere. Det viktigste i undervisningen er alltid læreren. Læremiddelet er bare et hjelpemiddel. En lærer som er en god forteller og som er faglig sterk, får mye gratis, og kan bruke læreverket som en ressursbank for undervisningen sin. Mens den faglig svake læreren er like avhengig av læreverket som eleven er, og legger opp undervisningen etter det.

Prosa: Ifølge Kunnskapsløftet har den enkelte skole nå mer ansvar for og mulighet til å forme sin egen læreplan. Gir dette utfordringer når det gjelder å lage læremidler for mottakere av alle typer?

Skovdahl: Læremidlene må gjøres mer varierte enn før, og vi må ta høyde for at mange skoler jobber mer i prosjekt og utenfor selve skolen enn tidligere. Men det er ikke læreverket som bestemmer over skoledagen, det er omvendt.

Prosa: Er noen fag mer preget enn andre av Kunnskapsløftet når læremidler skal utvikles?

Nordkvelle: I noen fag, som naturfag på videregående nivå, er nok universitetets forventninger mer normgivende for det en underviser i, enn hva som står i Kunnskapsløftet. Skovdahl: Dette er i tillegg typiske fag der lærere selv sliter med kompetansen, særlig i fysikk og kjemi i grunnskolen, og hvor vi i forlaget nærmest må lage egne kurs for læreren ved siden av. I disse fagene blir nok undervisningen mye lærerbokstyrt.

Det digitale drapet?
Prosa: Kunnskapsløftet legger sterk vekt på digital kompetanse. På noen skoler har alle elever tilgang til egen datamaskin. iPad, eller lesebrettet, er lansert i Norge. Er læremidler på papir egentlig på vei ut, nå som digitale læremidler er på full fart inn? Eller – først – hva er egentlig digitale læremidler?

Skovdahl: I Norge er dette et kunnskapsinnhold, det vil si stoff og oppgaver, som ligger på nettet og som har gjennomgått pedagogisk utforming. Det kan være alt mulig: ressurser, bilder, filmsnutter, pekere til bilder, eller konkret kunnskapsstoff. Det finnes frittstående digitale læremidler, men de fleste står i en sammenheng med trykte komponenter innenfor rammene av et læreverk. Det finnes mange som ser for seg at man bare kan bruke det som ligger ute på internett et eller annet sted, at kunnskapen ligger der ute og at lærerne bare kan hente den inn og bruke den. Men hvilken lærer har tid til det? Vår jobb blir da å samle ressursene inn, velge ut, kvalitetssikre og sette dem sammen, gi det hele en formulering. Derfor er det viktig med utdanningsforleggeri også i det digitale. Det vi imidlertid savner, er mer aktiv forskning på dette feltet, det er svært mangelfullt i dag. Hva fungerer og hva fungerer ikke av digitale læremidler?

Prosa: Men vet dere om de digitale læremidlene faktisk brukes?

Skovdahl: Det sjekker vi. De brukes faktisk i veldig liten grad i forhold til trykte læremidler.

Nordkvelle: Dette handler om at arbeidssituasjonen i skolen ikke er tilpasset de nye digitale læremidlene. Maskiner er for gamle, mange har feil, det er mange praktiske ting som blir en tidstyv når digitale læremidler skal tas i bruk. Det sløses bort utrolig mye tid på skolen i dag på dette, men samtidig synes elevene selv at dette er kult og moderne. Undervisning handler til syvende og sist om en kompleksitetsreduksjon, å gjøre utvalg, det er det lærere er utdannet til. Digitale ferdigheter reduserer ikke akkurat kompleksiteter. Det er nok mange lærere som abdiserer fra akkurat denne oppgaven når de må drive med det digitale. Det blir mye viming og surring i klasserommet.

Skovdahl: Mange skoler har kommet veldig kort på dette området, jeg er enig i beskrivelsen. Sett fra vår side virker mye av den digitale læringen tilfeldig, samtidig som det er kjempedyrt å utvikle dem. Men jeg tror at etter hvert som skolene skjønner at digitale ressurser tilfører undervisningen noe nytt, ser de viktigheten av dem, og de vil akseptere at de må betale for å få tilgang til dem.

Nordkvelle: Når det står 100 skjermer oppe og blafrer i et moderne baserom, er det skolekaos. Lærere må utnytte sin undervisningskunst, og lage gode oppgaver som fordrer samarbeid mellom elevene. Ikke la dem være i google-helvetet og tro at det er et digitalt læremiddel. Mange hevder at elever er så gode til å multitaske, men det er en oppskrytt kunst.

Prosa: Hvordan ligger Norge an på et internasjonalt nivå når det gjelder digitale læremidler?

Nordkvelle: Vi ligger godt fremme på lærebøker, og når det gjelder antall maskiner og grad av bredbåndsnettdekning ved skolene.

Skovdahl: Vi ligger langt fremme også på innhold i digital læring. Men det er jo interessant at noen land er bevisst restriktive på bruk av digitale ressurser i undervisningen, som for eksempel Finland.

Nordkvelle: Jeg har selv hatt barn på internasjonal skole, og der fantes knapt en PC. Men Norge er livredde for å sakke akterut, og dette med digitalisering kommer dermed mer som resultat av trykk utenfra enn som artikulerte behov innenfra. Typisk er at NHO uttrykker engstelse for kompetansen i fremtiden. Departementet hører på dem, og svarer med å sette fart på digital opplæring i skolen. I farten har vi mistet troen på læreren, han ble forlatt, vi trodde ikke på at han selv klarte å henge med på teknologiutviklingen. Mitt råd er å lære seg kunsten å ile langsomt på dette feltet. Det er som om vi tror det går bra bare vi er entusiastiske nok!

Prosa: Ligger det et press på lærerne om å ta i bruk digitale læremidler raskere enn de klarer å si «nei takk»?

Skovdahl: Lærere er nok preget av presset om at dette er fremtiden, selv om mange ikke helt forstår hvordan de skal bruke dem. For vår del er vi nødt til å ha en digital komponent i våre læreverk for å få solgt dem, og frem til nå – for å sette det litt på spissen – har det nesten vært det samme hva det er. Vi er helt avhengige av at lærere melder tilbake sine erfaringer, slik at vi får en god utvikling. Hva er det skolen vil ha? De må samarbeide mer med oss som bransje. Vi vet det jo ikke hvis de ikke vet det selv.

Prosa: Er det generelt for liten debatt rundt lærebøker og læremidler? Savner dere anmeldere, foreldre, skole på banen?

Skovdahl: Jeg tror mange opplever skolen som et lukket system det er vanskelig å ha meninger om. Foreldre i Norge deltar i liten grad. I andre land er det et større hjemmemarked for skolebøker, der foreldre kjøper lærebøker selv som de leser sammen med barna etter skoletid. Da blir de naturlig nok mer opptatt av dem også. Fagblader anmelder lærebøker, men dette er nok ikke sprekt nok for kommersielle medier. Det hender riktignok at VG kaster terninger rundt skolestart, men det blir med det.

Prosa: Gjør alt dette at det ikke lenger gir særlig status å være lærebokforfatter?

Nordkvelle: I USA sier man om en forfatter at det handler om publish or perish – altså publiser eller forsvinn. Om lærebokforfatteren kan man si publish and perish. Vokt deg vel for å gi ut lærebok. Jeg laget en gang en artikkel i en større bok, men fordi det sto på vaskeseddelen at det var en lærebok for blant annet lærerutdanningen, fikk jeg ikke poeng for den. Da jeg kontaktet forlaget og ba dem endre vaskeseddelen til vitenskapelig verk, var artikkelen i løpet av en time, vips, poenggivende.

Skovdahl: Men innen skoleverdenen får man et navn og en viss status dersom man er medforfatter av et verk som mange liker og tar i bruk. Forresten vet jeg ikke om jeg ønsker anmeldelser utenom i fagbladene. Vil anmelderne kunne nok om skolen? Nordkvelle: Det er få forfattere i dag som kan bære en lærebok over lang tid. Det er forlagene som gjør mye i dag, når man ikke har klare forfatternavn.

Prosa: Hvem kan utgi lærebøker?

Skovdahl: Alle. Det er et åpent marked. Eneste regel er at læremidlene skal foreligge både på bokmål og nynorsk til samme tid.

Prosa: Så både LO og Civita kan presentere hver sin historiebok om de vil?

Nordkvelle: Ja, om de vil, og LO prøvde da også på slutten av 70-tallet å lage korrektiver til lærebøker, men det skapte bråk og trøbbel. Det er jo mange som er der ute i dag, NORAD har for eksempel en lang tradisjon på dette, det samme har PRIOR, og både Statoil og Shell tilbyr materiale. Mye av det kan jo være bra, men det er mye corporate material som på ingen måte dekker lærerplanen. Dette har jo alltid vært der. Da jeg var skolegutt, fikk vi pamfletter fra bankene som skulle lære oss å spare.

Skovdahl: Mange bedrifter produserer materiell til skolebruk som er en blanding av reklame og opplysning. Det er ingen der ute, utenom oss i forlagene, som lager læremidler opp mot en helhetlig læreplan. Det har vært drøftet om reklame bør eller kan gå inn i vanlige læremidler som en del av finansieringen av dem. Heldigvis har det så langt vært sterk motstand mot dette fra de fleste hold.

Prosa: I 2007 dukket det opp noe som heter NDLA, Nasjonal Digital Læringsarena, et fylkeskommunalt initiativ som produserer læremidler med støtte fra Kunnskapsdepartementet. Dette er ikke du så glad i, Skovdahl. Hvorfor ikke?

Skovdahl: NDLA er en direkte trussel mot forlagene, og kan bety at mangfoldet etter hvert forsvinner. NDLA lager læremidler på nett for penger som skolene ellers kunne brukt til innkjøp, og pålegger dermed skolene indirekte å bruke disse. Det hele er et gigantisk eksperiment og en avsporing når det gjelder å utvikle et samarbeid med lærere. Jeg er svært skuffet over at staten har tatt et slikt engasjement. Visst er forlagene kommersielle, men det er dette som garanterer mangfoldet.

Prosa: Opplæringslovens overordnede mål er å utvikle selvstendige mennesker. Klarer vi det?

Nordkvelle: Skal jeg dømme ut i fra de ungene jeg selv har i huset, vil jeg påstå det.

Skovdahl: Samme her!

Nordkvelle: Det er klart at jo mer åpen man gjør læreplanen, jo gunstigere er det for de elevene som klarer å navigere i det. Men åpne modeller vil alltid være utfordrende for de svakere elevene som ikke klarer navigeringen, og den risikoen tar man med dagens modell.

Skovdahl: Dette har mange sider. Jeg tror også at elever som ikke har så mye støtte hjemme, eller som ikke fungerer så godt i tradisjonell klasseromsundervisning, kan lykkes i det digitale bedre enn i bøker. Det vil ha en positiv effekt for noen. Jeg mener bruken av det digitale vil gi svakere elever masse flotte muligheter til å ha en bedre skolehverdag enn før. Å ha en PC og hjelpemidler versus å ikke ha det – det er som natt og dag.

Prosa: Så du er fremtidsoptimist for både teknologi og tekst?

Skovdahl: Kjempeoptimistisk. Jeg gleder meg til fremtiden, og til å få en god utvikling og god balanse mellom trykte og digitale læremidler. Jeg håper på at det nye Senter for IKT i utdanningen, som er underlagt Kunnskapsdepartementet, legger til rette for at dette kan stå i fokus. Jeg savner å få dem på banen, ikke minst når det gjelder forskning.

Nordkvelle: Optimist? Tja. Jeg håper på en fremtid der læreren aktes mer, og får mer autonomi. Jeg håper hun får nyte formidlingsgleden fremfor å drive rapportering. Siden jeg er pedagog, har jeg alltid tenkt at dersom jeg kommer til et punkt der jeg ikke kan tenke meg tilbake til skolen, bør jeg skifte fag. Jeg har blitt mer i tvil de siste årene, for læreryrket er blitt mer komplekst. Vet du at lærere praktisk talt ikke var sykmeldte for 20 år siden? Det er lærerens aktelse jeg er bekymret for, mer enn læremidlene.

Det er ikke de spektakulære, naturvitenskapelige fenomenene som er hoveddrivkraften bak professor Alfred Hanssens engasjement for fysikkfaget. Instituttlederen for fysikk og teknologi ved Universitetet i Tromsø (IFT) er mest opptatt av energi, klima, målemetoder og det nære verdensrom.

Blant naturvitenskapene regnes fysikken og matematikken for de hardeste av de harde. Dette er også de to fagfeltene hvor Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening sliter mest med å rekruttere både medlemmer og skribenter. Søknader om stipend for å skrive populærvitenskapelige sakprosabøker innen fysikk og matematikk skorter det også på. Kanskje er det en sammenheng?

– Jeg har popularisert en god del selv, men først og fremst i foredragsform. Jeg er amatørmusiker, og har hatt stor glede av å bruke lyd som utgangspunkt for blant annet å formidle noen av fysikkens temaer til barn. Det hjelper å ta utgangspunkt i et fenomen alle har et forhold til når man skal prøve å formidle fysiske lover og sammenhenger, sier Hanssen.

– Det blir mye vanskeligere når man beveger seg vekk fra fenomener fra dagliglivet?

– Jo hardere realfaget og tematikken er, jo lengre og tyngre vei er det å gå fra ens eget felt til den gode populariseringen av faget. Ser du på et noe mykere fag som biologi, er det lettere å skrive populærvitenskapelig. Hvor mye spiller kjemi og biologi inn i forbindelse med valg av partner? Det er en type spørsmål mange av oss er interessert i å vite noe om, og som er mulig å formidle på en god måte, uten at man beveger seg for langt fra selve faget. Det blir vanskeligere når man snakker om protoner og nøytroner, selv om det finnes mange gode populærvitenskapelige bøker både innen kvantefysikk og kosmologi. De veldig små størrelsene og de uendelig store er det også lettere å få folk til å bli engasjert i enn det mer jordnære nivået jeg jobber innenfor. Her har astronomene og kvantefysikerne en fordel. Mange undrer seg over universets størrelse, hvor det kom fra og Big Bang-teorier. I kvantefysikken dukker det opp mange paradokser som går på tvers av vanlige oppfatninger om hvordan de fysiske lovene fungerer i vår hverdagslige virkelighet. Det skaper også interesse og undring, sier han.

– De fleste av oss fysikere jobber generelt med langt kjedeligere ting sett fra det allmenne publikums synspunkt, selv om det vi gjør, kan være like viktig. Skulle jeg skrevet en populærvitenskapelig bok fra de delene av fysikken jeg er opptatt av, måtte jeg også tålt å gå på akkord med ønsket om presisjon og etterrettelighet. Man ender fort opp med et billedlig språk i populariseringer, og da er man svært langt fra det språket vi bruker i forskningen vår – matematikken.

Det nære rom og nordlyset har hele tiden vært hoveddrivkraften ved Nordlysobservatoriet ved Universitetet i Tromsø (Foto: Orsolya Haarberg)

Jordnær fysikk og klima
Det mest spektakulære som det forskes på ved IFT, er det nære verdensrom, og spesielt nordlyset. Instituttet holder da også til i Nordlysobservatoriet, flere kilometer fra det store universitetsområdet lenger nord på Tromsø-øya. Observatoriet ble etablert så tidlig som i 1928, og er det eldste forskningsinstituttet i Tromsø. Finansieringen kom fra USA, gjennom en pengegave fra The Rockefeller Foundation.

– Høyt utdannede fysikere og forskere som var aktive på den internasjonale forskningsarenaen, ble tilknyttet observatoriet fra starten av. Dette var 40 år før Universitetet i Tromsø ble vedtatt etablert. Det var hele tiden det nære verdensrom, det som skjer rett over hodene våre og som vi kan observere, som var observatoriets hovedfokus, sier Hanssen mens han tar opp en 200-kroneseddel fra pengeboken sin.

– Vet du hvem det er bilde av på 200-lappen?

– Nei

– Det er det nesten ingen som vet, så det kan du ta helt rolig. Det er Kristian Birkeland som var professor i fysikk ved Universitetet i Oslo og som sammen med Sam Eyde fant opp kunstgjødselet gjennom en prosess som heter hydrolyse. Dermed var Norsk Hydro et faktum, og Birkeland ble industrimagnat i tillegg til å være forsker og oppfinner. Men Birkeland var også en av de store pådriverne innen nordlysforskning, sier Hanssen mens han bøyer seg fram og peker på en liten figur over tallet 200 på framsiden av seddelen. Illustrasjonen viser en firkantet boks med noe rundt som henger ned fra taket på boksens innside.

– Det der er nordlys i en liten eske. Birkeland klarte å framkalle nordlyset i observatoriet, gjennom å bygge denne innretningen. Med en elektromagnet plassert inne i metallkulen i midten skapte han et kunstig magnetfelt rundt kulen, så bombarderte han metallkulen med ladde partikler fra den ene siden av boksen. Han observerte at partiklene ble samlet i ringer rundt kulens nordpol og sydpol, og under visse forhold glødet det – det var nordlyset han så. Det er nøyaktig dette som skjer når partikler fra sola treffer ionosfæren som ligger 80-90 km over jordens overflate. De energirike elektronene og ionene samles rundt polene. Når disse ladde partiklene kolliderer med atmosfæren, oppstår det lysglimt som vi ser som nordlys, sier han.

Nordlysgåten er for det meste løst, derfor har utforskningen av det nære rom endret karakter ved Nordlysobservatoriet de siste årene. Fellesnevneren er likevel at forskningen handler om å forstå koblingen mellom sola og jorda på ulike nivåer, og hvordan ulike fenomener på sola påvirker atmosfæren og forhold på jorda. På nyåret i år opprettet instituttet en ny forskningsgruppe som skal jobbe med energi og klimafysikk. Sentralt her er å bidra til å finne ut av hvordan forhold på sola bidrar til klimaendringer på jorda.

– Dere vil bidra til å utfordre oppfatningen om at klimaendringene vi nå ser, i hovedsak er menneskeskapte?

– Det er ikke utgangspunktet. Vi stiller oss helt nøytrale til hva som har bidratt til hva. Klimadebatten er svært polarisert mellom de som mener det menneskeskapte bidraget til klimaendringene er altomfattende, til de som mener at våre CO2-utslipp ikke har noen betydning i det hele tatt. Sannheten finnes et sted mellom de to. De som mener de antropologiske faktorene ikke er så store, må kunne belegge det med modeller og forklaringer som holder vann, og her er det et stykke igjen. Men heller ikke FNs klimapanel sitter inne med nok kunnskap til å være skråsikker på hva som er årsaken til hva. Det er mange forløp som kan lede til samme resultat, vi ønsker å bidra til å minske usikkerheten i de ulike klimamodellene som finnes.

Energikrisen
Uavhengig av om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, er det et faktum at de fossile energikildene om relativt få år vil være borte. Behovet for å finne nye, rene energikilder øker, og sterk global befolkningsvekst bidrar til at energibehovet bare vil øke i framtiden. Her har fysikerne en betydelig rolle.

– Det er særlig to kraftkilder jeg ser på som svært interessante i framtiden. Den ene er sikker atomenergi og den andre er varme fra jordas indre.

– Sikker atomenergi – uten radioaktive avfallsprodukter – finnes altså?

– Dagens atomkraftverk er basert på fisjon, eller splitting av atomer. Splittingen frigjør store mengder energi som vi kan utnytte, men en bieffekt er radioaktive stoffer. Men får man til en fusjon isteden, altså at lette atomkjerner smelter sammen, vil man også få frigjort energi, men uten at det oppstår farlige avfallsprodukter. Denne energien er fullstendig ren. Det ville heller ikke være mulighet for nedsmelting av en atomreaktor i et fusjonsdrevet atomkraftverk, slik man var redd for ville skje ved Fukushima i Japan nylig.

– Hva er problemet med å utvikle et fusjonsdrevet atomkraftverk, i og med at det ikke finnes ennå?

– Et slikt kraftverk krever svært høye temperaturer, over 100 millioner grader. Sola er et fusjonsbasert atomkraftverk hvor hydrogenatomkjerner fusjonerer til heliumkjerner, en prosess som frigjør kolossale energimengder. Nær Marseille i Frankrike utvikler man nå verdens største testreaktor (ITER) for å prøve å få til fusjon av deuterium og tritium, altså å gjenskape prosessen på sola i kontrollerte former på jorda. Å få til temperaturer på over 100 millioner grader er ikke noe problem i seg selv, men det er umulig å lukke atomene inne i et rom avstengt av et eller annet fysisk materiale. Ingen materialer tåler så høye temperaturer. Det man derfor forsøker å gjøre, er å sperre atomene («plasmaet») inne i et magnetfelt når temperaturen blir høy nok. Problemet er at plasmaet blir svært ustabilt ved svært høye temperaturer, og da er det vanskelig å holde atomene på plass der inne. Det er den største utfordringen ved dette prosjektet. Klarer man å løse dette problemet, har man også løst energikrisen. Tidsperspektivet er 20–30 år for å prøve å få dette til, sier Hanssen.

Da er kanskje varme fra jordas indre et mer – bokstavelig talt – jordnært og interessant prosjekt på kortere sikt.

– Her er ideen at man borer seg 5–6 km ned i jorda, hvor temperaturen ligger på 130–150 grader. Tanker er at man borer to brønner, den ene hvor du presser ned kaldt vann, og så en returbrønn hvor det kommer opp varmt vann og damp. Denne dampen kan så gjøres om til elektrisk energi. Norge er jo i verdenstoppen innen boreteknologi, og det bør være et godt utgangspunkt for å utvikle ny teknologi for denne typen boring. Fordelen med varmeenergien fra jordas indre er at den finnes overalt og er konstant. Graver du nedover, vil det til slutt bli så varmt at du kan utvinne energi derfra.

– Hva er omkostningene?

– Foreløpig er det svært dyrt. Og er man i nærheten av kontinentalplatene, kan det også være en viss fare for at boringen skaper små rystelser og jordskjelv. Jeg tror dette er en kraftkilde som kan få et stort omfang innen ikke altfor lang tid, sier Hanssen.

Mindre grunnforskning
Nylig ble det trolig oppdaget en ny elementærpartikkel ved partikkelakseleratoren Tevatron i USA. Det blir også spekulert på om denne partikkelen indikerer at det finnes en femte naturkraft som vi ennå ikke har oppdaget. Grunnforskning som dette vil mange kalle essensen av hva naturvitenskapen skal holde på med, men synspunktet er på vikende front, ifølge Hanssen: – Naturvitenskapen har alltid vært drevet av nysgjerrighet og ønsket om å finne ut av hvordan den fysiske verden henger sammen. Ofte har denne typen grunnforskning gitt resultater som vi har kunnet anvende til å utvikle ny teknologi til gode for mennskene. Et av de beste eksemplene i nyere tid er laserstråler. Da de ble oppdaget på slutten av 50-tallet, hadde man ingen formening om hva de kunne brukes til. Det oppdaget man etter hvert, og i dag kan vi ikke klare oss uten. Vi merker godt at grunnforskningen er under press. Det er lettere å få finansiering fra forskningsrådet innen prosjekter som har en sterk anvendt profil, og de setter ofte spørsmålstegn ved relevansen til prosjekter som det er vanskeligere å se den faktiske nytten av. Det mener jeg er en uheldig utvikling ved dagens universitet, sier han.

I tillegg har den såkalte Kvalitetsreformen bidratt til tidsbruk som heller ikke gagner forskningen, ifølge fysikkprofessoren.

– Disse reformene på undervisningssiden gjør at man overbelaster de kreative sjelene med rapportering, bokholderi og administrasjon. Konsekvensen er at den frie forskningen i stor grad har tapt. Gjennom tellekantsystemet har kunnskapsdepartementet oppnådd et større fokus på vitenskapelig publisering, og kvantiteten har definitivt økt. Men har kvaliteten på forskningen og det som publiseres økt ? Hvordan måler man om Kvalitetsreformen bidrar til bedre forskning? Ingen har gode svar på dette.

Fysikkens språk
Hanssen er en svært engasjert formidler, og hvis han er like god til å skrive som til å snakke, burde han være en god kandidat til å nå oss vanlige dødelige med populærvitenskapelig litteratur om ulike temaer fra fysikkens mer eller mindre spektakulære felt. Men Hanssen har ingen ambisjoner om dette.

– Det er ikke meritterende i akademia å skrive populærvitenskapelig litteratur. Ergo velger jeg det bort. Slik systemet er, kan vitenskapelig ansatte få utløst forskningstermin hvert 5. eller 7. år. Det betyr at man kan bruke et år hvor man fordyper seg faglig i et valgt emne, med full lønn. Mange bruker dette året til å dra utenlands. Man må imidlertid ha et visst antall publikasjonspoeng for å ha krav på forskningstermin. Da jobber man naturligvis for å bli publisert i de mest anerkjente journalene og i de tidsskriftene som gir mest uttelling. Skal man skrive populærvitenskapelige bøker i tillegg, må det skje på fritiden og om natten. Det har jeg ikke tid til, sier han.

Det gjør det ikke enklere at fysikk kanskje er et av de vanskeligste fagene å popularisere innenfor, slik Hanssen tidligere har vært inne på.

– Det som skiller fysikk og matematikk fra andre fag, er at man må ha hele det teoretiske fundamentet med seg for å kunne jobbe og forske innenfor feltet. Man kommer ikke langt hvis man har «hull» fra grunnutdanningen som man aldri har klart å fylle. Da blir man avslørt på et senere tidspunkt. Dermed forstår man også at det er et fagfelt som fort blir helt ubegripelig for den som er utenfor, sier han.

Han tar fram et internasjonalt tidsskrift for fysikk og viser en artikkel han har publisert, men hvor setningene ikke består av verb, substantiv og direkte objekt.

– Matematikken er fysikkens språk, og det er det mange utenfor vårt felt som ikke forstår. Den vanlige oppfatningen av matematikk er at det er noe man bruker for å regne ut noe og finne et svar, men det er svært langt fra sannheten. Matematikk er språket vi formulerer våre ideer i, og ved hjelp av grammatikken og semantikken i dette språket kan du manipulere et matematisk utsagn til å bli et annet, som kan lede til ny innsikt og viten. Jeg kan kommunisere med en kinesisk fysiker og føre en argumentasjon ved hjelp av matematikken. Det er så effektfullt og klart og kan gi stor mening. Man sier gjerne at et bilde kan si mer enn tusen ord. Et matematisk utsagn kan være like effektivt i vår verden. Paradoksalt nok er den teoretiske og – for svært mange – ubegripelige matematikken også forbundet med mer myke fag. I mange deler av matematikken nærmer man seg kunstfagene. Det er skjønnheten som driver en forsker til å lete, man ser etter mønstre i et matematisk utsagn for å få det til å gå opp, heller enn å bruke logikk. Men å kommunisere slikt som dette til «hvermannsen», for at det skal gi mening, hvordan gjør man det? undrer Alfred Hanssen.